Usikker fremtid for ustabilt Iran

Les også:

Iranske myndigheter arresterte i går en rekke opposisjonelle, dagen etter at opptil 15 mennesker ble drept under voldsomme opptøyer i Teheran og flere andre byer i Iran.

Flere Iran-kjennere Aftenposten har snakket med, tror ikke iranske myndigheter vil klare å stanse fremtidige demonstrasjoner.

– Det er helt klart at regimet ikke har kontroll, mener forsker Kjetil Selvik ved forskningsstiftelsen FAFO.

Liket borte

Særlig drapet på Seyed Ali Mousavi, nevøen til den tapende presidentkandidaten fra i sommer, Mir Hossein Mousavi, kan utløse demonstrasjoner. Familien opplyste i går at de ble hindret i å arrangere en begravelse, fordi liket var forsvunnet.

Politiet i Teheran brukte i går tåregass for å spre demonstranter som uttrykte sympati med Mir Hossein Mousavi etter nevøens død.

Nå ventes en ytterligere tilspissing i Iran.

– Regimet er blitt destabilisert og Iran er ustabilt, mener professor Daniel Heradstveit ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI).

Det vekker forskernes interesse at det er kommet meldinger om at noen politifolk nektet å adlyde ordre om å skyte på demonstranter. Heradstveit tror det også innenfor maktapparatet kan være noen som tviler på regimets maktbruk og deres tolkning av islam.

– Dersom dette stemmer, vil makthaverne sitte mindre trygt, og det vil opposisjonen merke seg, mener Selvik.

Kan kompromisse

Opposisjonen i Iran er blitt mer sofistikert, og bruker moderne teknologi for å få bildene av maktbruken mot demonstrantene ut til vestlige medier.

Det er flere studenter enn soldater i Iran i dag Kari Vogt

Det er imidlertid liten grunn til å vente seg et snarlig regimeskifte i Iran, til det er regimets maktapparat for omfattende. Selvik tror prestestyret med den øverste lederen Ali Khamenei på toppen til slutt kan komme til å føle seg tvunget til å inngå noen kompromisser.

Et slikt kompromiss sitter langt inne, fordi regimet frykter opposisjonen vil oppfatte et skritt tilbake fra Khamenei som en oppfordring til å presse på for ytterligere reformer.

Professor Heradstveit tror en eventuell endring i Iran kan komme i løpet av et par år, og han tror den kan bli drastisk. Mange frykter et kupp og et militærdiktatur, hvis presteregimet faller.

– Det har skjedd en snikmilitarisering av det iranske samfunnet, og revolusjonsgarden og den paramilitære styrken Basij har tilrevet seg mer politisk og økonomisk makt, sier Heradstveit. Han mener det er en risiko for at revolusjonsgarden tilriver seg all makt gjennom et kupp.

Han utelukker heller ikke at presteregimet faller og at ungdommen bytter ut den gamle garden med et demokratisk styre.

– Det får vi inderlig håpe, at det voldelige regimet råtner på rot, sier Heradstveit.

– Store problemer

Demonstrasjonene det internasjonale samfunnet er vitne til, svarer til en kraft i det iranske folket som er vanskelig å temme, sier religionsforsker Kari Vogt.

– Iran har en rekke problemer med grunnleggende strukturer i samfunnet. Den økonomiske styringen er elendig, landet har en inflasjon på over 25 prosent og arbeidsløsheten er stor. De store universitetsutdannede ungdomskullene og den voksende middelklassen ønsker større ytringsfrihet og rettssikkerhet. Dette er noe som har ligget under i lang tid. Når man da ser den brutale måten regimet slår ned på fredelige demonstrasjoner, øker misnøyen med styresmaktene og det resulterer i krav om at situasjonen må endres, sier Vogt.

Godt nok lederskap?

Ungdommene er en viktig politisk faktor i Iran, og de nærmere tre millioner studentene utgjør en betydelig del av opposisjonskreftene. Kvinnene, som utgjør 60 prosent av alle studerende, kjemper både for reformer og for likhet for loven.

– Den islamske republikk har klart en ting, og det er å få folk til å studere. Dersom vi ikke regner med den sivile militsen, kan vi si at det er flere studenter enn soldater i Iran i dag.

– Hvor lenge vil demonstrasjonene kunne pågå?

– Det avhenger av om sikkerhetsstyrkene forblir lojale overfor regimet, og hvorvidt den grønne, reformvennlige bevegelsen vil klare å holde et godt nok lederskap på sikt og å organisere opposisjonen, sier Vogt.