Les også: –Ikke si noe til de fremmede! Roper en av mennene til en guttunge som nysgjerrig nærmer seg oss. Gutten trekker seg fort unna. Lastebiler står inntil husvegger med små svarte glugger og lave døråpninger inn til mørklagte tilværelser. Men det er parabolantenner på taket.
Ettermiddagssolen trenger seg gjennom skydekket, og kaster lys over et par høner som flakser over gårdsplassen i en bitte liten landsby, med hus av leire og stein som trykker seg ned i bakken. Mannfolkene som dukker opp bak et hushjørne, hilser sky.
En annen kurder vi møter er mer åpen, og smiler hemmelighetsfullt:
–I dette området er det mange som hjelper flyktninger over fjellet fra Iran. Jeg og de fleste her vet om noen som driver med smugling av mennesker.
Milliardindustri
. Menneskesmugling, illegal flytting av mennesker over landegrenser mot betaling, øker kraftig, blir dyrere og farligere. Et forsiktig anslag som Aftenposten har gjort, viser at flyktninger bare i år vil betale smuglere 1,5 milliarder kroner for å reise til Norge. Det reelle tallet er trolig langt høyere
Aftenposten har innhentet informasjon fra en rekke forskere, organisasjoner, politi i flere land, FN, Europol, flyktninger som har blitt smuglet og menneskesmuglere for å kartlegge hvordan denne virksomheten foregår. Det viser at menneskesmuglingen til Norge øker kraftig.
Fattigmannsrute.
Her – over grensen mellom Iran og Tyrkia – går en av de store smuglerrutene for flyktninger fra land som Iran, Afghanistan, Sri Lanka, India, Bangladesh og Pakistan. Ett av de største venterommene underveis, er den gamle armenske byen Van med en halv million innbyggere. Van er porten til Europa, herfra er det ikke langt til EU-landet Hellas. Smuglerferden går videre oppover landeveien i Europa; ifølge Europol er Sverige et stort transittland til Norge.
Bare i år vil mange hundre flyktninger bli smuglet via Van og videre til Norge.
For å komme seg hit, beveger flyktninger og menneskesmuglere seg gjennom et minefelt av kurdiske opprørere som stadig oftere støter sammen med tyrkiske regjeringssoldater i blodige kamper. Noen ganger må flyktningene snu. Knuste butikkvinduer i de travleste handlegatene minner om bomben som sprang to dager før Aftenposten ankom byen. Sivile ble drept.
Livet i landsbyene i grensetraktene øst for Van har ikke endret seg mye de siste århundrene. I de kurdiske områdene har landsbyfolk smuglet tepper, bensin, narkotika, sukker, ris og sigaretter over grensene i generasjoner. Til tross for streng grensekontroll har menneskesmugling blitt en stor illegal industri de siste fem–ti årene, ifølge tyrkiske tjenestemenn som Aftenposten har snakket med.
FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) i Van opplyser om 600 prosent flere flyktninger hittil i år sammenlignet med i fjor. Bare et mindretall oppsøker UNHCR for å registrere seg. De aller fleste reiser videre, illegalt.
Smugleryrket går i arv. Fedre som knapt kan lese og skrive, overleverer til yngre generasjoner lokalkunnskap om små stier, tråkk, kjerrevier, huler og sprekker i fjellmassivet. Dess bedre kjent, dess mindre risiko for å bli tatt, tiltalt og fengslet. I Tyrkia er strafferammen mellom tre og ti år for menneskesmugling, noe lavere hvis man er tidligere ustraffet.
Alene med smugleren.
Nylig fikk den afghanske tobarnsmoren Sura hjelp av noen av smuglerne. Hun vaklet på fjell- stien sammen med barna på tre og ti år, og en smugler. Iskalde føtter. Sålene på de høyhælte korksandalene er løsnet. Sønnen i plastsko. Datteren i åpne sandaler. Klærne er tynne som isen på vannpyttene.
Tanken på ektemannen som hun flykter fra i Afghanistan, driver henne mot den isende vinden. Hun trekker plastposer over sandalene.
Sønnen på ti år klager ikke, men trasker alvorlig etter moren.
–Hvor skal vi, mamma?
–Snart er vi fremme. Det går bra.
–Mamma, jeg er så redd for at pappa skal komme og krangle med deg. Jeg vil gå på skole, arbeide og spare mange penger slik at jeg kan kjøpe bil og hus til deg.
Han kan ikke se tårene hennes der de balanserer på stier for å unngå miner. De hører om den unge gutten som mistet en fot. Om familien på fem som endte sine dager her i grensetraktene.
Datteren på tre år gråter. Sura løfter henne fort opp, trøster, hysjer, stønner beroligende kommentarer mens hun stavrer etter smugleren. Prøver ikke å tenke på at hun og barna er alene med en fremmed mann i nattemørket i et stort, øde fjellmassiv. Bærer selv den lille jenta på ryggen, samtidig som hun vokter håndvesken. I den er alt de eier. Smugleren skal ha 4500 kroner for å passere grensen. Hun har allerede betalt det samme til dem som fraktet dem i lastebil fra Afghanistan til Iran.
Kryr av smuglere.
Hver natt frakter de hundrevis av illegale flyktninger over den godt bevoktede grensen fra Iran til Tyrkia. De fikler med mobiltelefoner og simkort. Venter på neste oppdrag. Vokter sine forretningshemmeligheter. Blir de tatt, mister de levebrødet. Men for mange av dem er bestikkelser av politi og grensemilitære en post på budsjettet. Det kan fort bli et utlegg på 1000 dollar på én eneste etappe.
Van er en by i rivende utvikling. Det ryktes at nye, flotte leiligheter og hoteller finansieres med smuglerpenger. Bare i løpet av det siste året kjører mange flere dyre glis rundt om i hullete gater. For øvrig lever folk av jordbruk, husdyrhold og tepper.
Noen få flyktninger oppsøker UNHCR. Ved nitiden om morgenen er det en liten kø utenfor den spartanske porten. Tålmodig venter de på å bli loset innenfor. Her blir de registrert, og så må de gjøre det samme hos tyrkiske myndigheter. Tyrkia bosetter ikke flyktninger i eget land, men bidrar til å finne et tredje land som for eksempel USA, Canada, Sverige, Australia.
–Mange flyktninger er redde for å bli sendt tilbake av tyrkiske myndigheter, derfor melder de seg ikke hos UNHCR, opplyser kontorets leder Xhemil Shahu.
–Finnes det idealister blant smuglere?
–Noen tar seg kanskje mindre betalt, men alle gjør det for penger, sier Shahu.
I Van venter asylsøkere ofte både ett og to år på at asylsøknaden blir ferdig behandlet. Ikke alle finner seg et rimelig sted å bo. En kvinneorganisasjon åpnet et herberge for kvinnelige asylsøkere og barn etter at de fant noen av de mest sårbare flyktningene boende i parker. Asylsøkerne får ikke arbeidstillatelse i Tyrkia, derfor må de arbeide svart innen renhold, byggebransjen, restauranter og kafeer. Noen orker ikke vente og drar nordover – mot Norge.
–Alle drømmer om Vesten. Det er vanskelig å skille mellom reelle og økonomiske flyktninger, sier Shahu.
Over halvparten får asyl.
Ifølge UNHCR i Van blir 56 prosent av dem som registrerer seg, akseptert som flyktninger med beskyttelsesbehov. 44 prosent får avslag. De fleste anker.
Underveis til en landsby ser vi en lastebil forsvinne i støvskyen på en smal grusvei innover fjellene, utenfor grensesoldatenes kikkertrekkevidde. Trolig er lasten smuglergods, bensinkanner eller barn, kvinner og menn.
I fjor hadde politiet i Van fem store razziaer mot smuglere. Fem store nettverk på ca. 30 personer i hvert nettverk ble tatt. Alle ble fremstilt for retten og idømt fengselsstraffer på opptil ti år. Noen av rettssakene pågår fortsatt. Politiet flytter kontrollposter, men smuglerne har sine egne spanere og ligger som oftest et par skritt foran.
Tyrkiske tjenestemenn erkjenner at politiet ikke har kapasitet til å ta flere, selv om de vet at hundrevis av illegale smugles hver natt.
Øst for Van, byen som kalles Østens perle, løper stier, kjerreveier og grusveier ned fra fjellsidene. På denne fattigmannsruten opererer smuglerne i små, fleksible nettverk. Hvis én blir pågrepet, finnes alltid en erstatning. Naboer, venner og slekt trår til.
Stoppet ved grensen.
Sjåføren vår kjenner mange av dem. Han viser gjerne vei til en kurdisk landsby, bare en girveksling unna Iran. Så dukker siste tyrkiske kontrollpost opp før grensen. Her skulle vi ikke vært. Signalene er ikke til å misforstå – solide grep om automatvåpen, skrevende uniformsben, kalde blikk, lange støvler som sparker etter nervøse bikkjer.
–Kjør til side!
En ung soldat gjør tegn til at vi må gjøre plass til ham i baksetet. Vi er anholdt av grensemilitæret, og må loses til hovedkvarteret i Baskale.
–Terrorfare. Pekefingeren til hovedkvarterets sjef treffer bestemt den røde streken på kartet som dekker hele skrivebordet hans. Det ryker fra varme teglass.
–Dere er innenfor den militære buffersonen mot den iranske grensen.
Han er høflig men bestemt. Tenner en sigarett. Opplyser om at i går hadde landsbyboerne portforbud på grunn av sammenstøt mellom kurdiske opprørere og tyrkiske regjeringssoldater. Han sørger for at vi blir eskortert i flere mil ut av området.
Afghanske Sura ble aldri stoppet ved grensen. Hun kom seg over med barna og håndvesken. Familiemedlemmer hadde lånt henne penger til flukten. Hun er sykepleier og har lovet å arbeide hardt for å betale tilbake gjelden når hun og barna får beskyttelse i et europeisk land. Hun ser meg rett inn i øynene, og spør høflig: Kan det være håp i Norge?
olga.stokke @aftenposten.no
per.kristian.aale @aftenposten.no
