Vietnamspøkelset hjemsøker USA

I likhet med hva president Barack Obama i dag ønsker for Afghanistan, ønsket president John F. Kennedy på begynnelsen av 1960-tallet: det aller beste for Vietnam: Landet skulle reddes. Den gang var det ikke fundamentalistiske muslimer og terrorister som var trusselen, men kommunistene. Halve Vietnam var allerede underlagt kommunistene, men de skulle ikke tillates å innta resten. Lyndon B. Johnson - en president som i likhet med Barack Obama hadde store ambisjoner om et mer rettferdig samfunn - arvet Vietnamkrigen fra forgjengeren Kennedy. I Johnsons første presidentår, 1964, var det 20 000 amerikanske militære i Vietnam. Året etter var tallet steget til 200 000. Krigen gikk likevel ikke bra. De kommunistiske styrkene var stadig på offensiven, til tross for at de åpenbart led store tap. Hver gang de amerikanske generalene ble spurt om hva man skulle gjøre, kom de med samme svar: Send flere soldater! I desember 1967 var den amerikanske styrken i Vietnam oppe i 488 000 soldater. Den 30. januar 1968 iverksatte Nord-Vietnam den såkalte Tet-offensiven. Mange titusen soldater fra Nord-Vietnam og Vietcong angrep amerikanske stillinger i massive angrepsbølger. Tetoffensiven ble et vendepunkt. Fra det tidspunkt var krigen i praksis tapt for USA fordi støtten var forsvunnet hjemme. Lyndon B. Johnsons prestisje og anseelse var så ødelagt at han ble nødt til å trekke seg fra presidentvalget i 1968. I mars 1973 trakk de siste amerikanske kampavdelingene seg ut av Vietnam. Drøye to år etterpå inntok nordvietnamesiske styrker Saigon. Sør-Vietnam opphørte å eksistere som stat. 58 000 amerikanere hadde dødd forgjeves. Afghanistan: Den 11. september 2001 ble USA angrepet av terrorister som hadde fått beskyttelse av Taliban-regimet i Afghanistan. For åtte år siden, den 7. oktober 2001, startet i underkant av 30 000 amerikanere operasjonene som førte til Taliban-regimets fall. I årene etterpå var antallet amerikanske soldater i Afghanistan lavt: I 2002 var det ikke mer enn cirka 5000 amerikanere i landet, i tillegg til at en rekke NATO-land stilte med sine styrker. Men i takt med at Taliban styrket seg, har USA måttet sende flere soldater. I 2008 var antallet amerikanere steget til 30 000. Da Barack Obama overtok som president i januar i år, arvet han også krigen. Obama sendte 20 000 ferske soldater til landet. I dag har tallet passert 68 000. For kort tid siden gjorde den amerikanske generalen Stanley McChrystal det klart overfor Obama at man ville trenge enda flere soldater, kanskje så mange som 40 000. Dessuten var man nødt til å finne en ny strategi om man ikke skulle tape hele krigen, advarte McChrystal.

Fiendens taktikk

Vietnam: Helt siden USA tapte Vietnamkrigen på 1970-tallet, har traumet ligget over den amerikanske opinionen. Alle amerikanere ned til 40-årsalderen husker hvordan generalene fortalte at krigen kunne vinnes bare man fylte på med flere soldater. Etter hvert viste det seg at USA vant alle større slag, inkludert den store styrkeprøven under Tet-offensiven i 1968. Likevel tapte man krigen. Problemet på 1960-tallet var at USA, verdens mest avanserte militærmaskin, møtte en fiende som beveget seg på et helt annet plan. Mens USA behersket størsteparten av Sør-Vietnams territorium om dagen, overtok Nord-Vietnam og Vietcong kontrollen om natten. Og når den amerikanske hæren beveget seg inn i jungelen for å ta knekken på fienden, var han som sunket i jorden. Men verst var det at Nord-Vietnam brukte en strategi som var velegnet til å bryte ned den amerikanske kampmoralen: Man gikk aldri, bortsett fra i forbindelse med store offensiver, til angrep på sterke amerikanske stillinger. Derimot samlet nordvietnameserne en overlegen styrke av mannskaper og ildkraft mot mindre, isolerte amerikanske posisjoner. Dermed klarte kommunistene, ved hjelp av soldater, geværer og letter bombekastere, å utmatte en teknologisk overlegen fiende. Afghanistan: I likhet med Nord-Vietnam og Vietcong, går Taliban aldri inn i store slag, men angriper bare når USA- og NATO-styrkene er på det mest sårbare, enten i små utposter eller under transport. Slik er man i stand til stadig å øke tallet på døde vestlige soldater. For hver amerikanske soldat som faller, øker mistilliten til krigføringen i den amerikanske befolkningen. Taliban har ikke det problemet. For hver Taliban-soldat som faller, øker motivasjonen blant hans slektninger om å ta hevn. Motviljen mot USA i Afghanistan kan dermed øke, jo lengre tid det tar å knekke Taliban. På samme måte som Nord-Vietnam, regner Taliban med at man til slutt skal triumfere over den amerikanske militærmaskinen.

Bygge demokrati?

Vietnam: Den amerikanske strategien hvilte på at det sørvietnamesiske folket og den sørvietnamesiske eliten ønsket demokrati. Denne forutsetningen var aldri til stede på noe tidspunkt. USA ga først støtte til diktatoren Ngo Dinh Diem og hans notorisk korrupte bror. I november 1963 ble han likvidert av en gruppe sørvietnamesiske militære. Etter Diem kom det ene kuppet etter det andre, inntil man fikk til en slags stabilisering ved hjelp av tospannet Nguyen Van Thieu og flygeneralen Nguyen Cao Ky. Problemet var at ingen vietnamesere hadde noen som helst tillit til de to. Begge ble ansett for å være gjennomkorrupte. Afghanistan: I Afghanistan er også USAs målsetting å bygge demokrati. For å nå dette målet, støtter USA i dag president Hamid Karzai. Beskyldningene om korrupsjon har ikke akkurat stilnet etter påstandene om juks i det afghanske presidentvalget. Spørsmålet er nå om fusket er så omfattende at afghanerne må ta en ny tur til urnene for å avgjøre hvem som blir president. Den jevne afghaner viser liten vilje til å forsvare regimet.

- Plusser og minuser for USA og NATO

Mellom Vietnam og Afghanistan er det likheter, men også forskjeller. Problemet er at mange av forskjellene ikke gjør det lettere for USA å vinne krigen. - I debatten rundt Afghanistan blir det ofte fremhevet at parallellene til Vietnam er mange. Det stemmer nok, men forskjellene er også i høyeste grad til stede, sier seniorforsker John Kristen Skogan ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI). - En av de mest iøynefallende forskjellene mellom Vietnam og Afghanistan er motstanderen. Vietcong i Sør-Vietnam var styrt av et sammensveiset regime i Nord-Vietnam som ønsket å innlemme Sør-Vietnam i sitt territorium. I Afghanistan er ikke motstanderen sammensveiset. Muligens vil det være mulig å få til avtaler med deler av Taliban som tar avstand fra Al-Qaida. På den måten vil man kunne svekke motstanderen. - Noe slikt var ikke mulig i Vietnam. Dette er i dag et klart pluss for amerikanerne, sier Skogan. På den andre siden er det klart at Vietnam faktisk var et mye mer moderne samfunn, i betydningen av at det var mer likt Vesten, enn Afghanistan er i dag. Og så har de vestlige land i forbindelse med krigen satt opp en hel rekke mål for utviklingen i Afghanistan. Landet skal bli et demokrati, man skal fremme menneskerettigheter, kvinnefrigjøring etc. Om man ikke ser for seg at Afghanistan i rekordfart skal omdannes til et moderne samfunn, er disse målene ganske enkelt umulige å oppnå. Dermed har man fra amerikansk og vestlig side stilt seg mer laglig til for hugg i Afghanistan enn hva man gjorde i Vietnam. Når man ikke når de mål man setter seg, fremstår en slutt på krigen lett som et nederlag, påpeker NUPI-forskeren. - Så er det minst en viktig forskjell til, sier Skogan. - I Vietnam var USA praktisk talt alene, og store deler av opinionen i Vesten var mot den amerikanske krigføringen. I Afghanistan har man støtte fra nesten hele det vestlige fellesskapet. Det er en styrke for USA. Men samtidig blir man mye mer sårbar for frafall av allierte. Hvis europeiske land begynner å trekke sine styrker ut fra Afghanistan, vil det være mye vanskeligere på hjemmebane i USA å forsvare en fortsatt krigføring, sier John Kristen Skogan.