Vil ikke fordømme Hizballah

Den israelske soldaten Gilad Shalit, som ble kidnappet av palestinske geriljasoldater den 25. juni, er ifølge det palestinske representasjonskontoret i Oslo en regulær krigsfange. Derfor er det helt uaktuelt å fordømme kidnappingen av ham, kunngjorde kontorets sjef, Yasir Najjar, da han i går innkalte til pressekonferanse i Oslo. Det var kidnappingen av Shalit som utløste den siste dramatiske utviklingen i Midtøsten, som nå fortsetter med full krigstilstand i Libanon. Najjar nektet under pressekonferansen også kategorisk å fordømme den libanesiske islamistgruppen Hizballahs kidnapping av to israelske soldater onsdag i denne uken. Han gikk overhodet ikke med på at det var Hizballahs angrep over den såkalte blå linjen, grenselinjen mellom Israel og Libanon, som onsdag utløste en ny forverring av situasjonen i Midtøsten. På Aftenpostens spørsmål om han ikke som representant for de palestinske myndigheter måtte ta avstand fra kidnappingen, svarte han: - Hvordan kan jeg fordømme mine brødre? Hver dag krysser israelerne denne linjen, de okkuperer libanesisk område, sa Najjar, som oppfordret FN til å utøve sitt mandat til å gjenopprette lov og orden langs den blå linjen.

Dødsmarker.

Under pressekonferansen kom han med en rekke utfall mot den israelske politikken i området: - Israel er i ferd med å gjøre Gaza-stripen og nå også Libanon til dødsmarker. Vi tror ikke at Israel er i stand til å håndtere det de nå har satt i gang. Nå har det arabiske og muslimske folk fått nok av Israels opptreden. Folket er ikke like tålmodig som sine lands ledere, og det kan få alvorlige følger. Hvis Israel ikke stopper, vil dette få en snøballeffekt, hevdet Najjar.

Besinnelse.

Leder av Stortingets utenrikskomité Olav Akselsen maner partene i konflikten til å besinne seg. Han ser på utspillet fra palestinske Najjar som er partsinnlegg, men ser også at partene med sitt ordvalg eskalerer situasjonen.- På den annen side, Israel går ut over alle proporsjoner med det de gjør i Libanon, og nok en gang er det de sivile det går ut over, sier han til Aftenposten. Like nord for Beirut passerer veien over Nahr Kalb ("Hundeelven"), hvor hærfører etter hærfører har skrevet inn sine navn, helt fra den egyptiske farao Ramses II startet tradisjonen i år 1290 før vår tidsregning.Her finnes minner om babylonske, assyriske, arabiske, britiske og franske erobrere, helt frem til første verdenskrig. De som mangler fra de siste 80 årene, er selvsagt syrere og israelere.

Historisk.

Dette forteller oss to ting: For det første at libaneserne er vant til at historien ruller over landet deres. For det andre at den gjerne gjør sin entré i form av fremmede erobrere.Geografien forteller også sin historie i form av kyst og fjell. Kysten har åpnet Libanon for utenverdenen. Fjellene har gitt beskyttelse til minoriteter som har søkt tilflukt her, ofte etter å ha gått tapende ut av feider andre steder i Midtøsten.Dette har gitt Libanon et mangfold som i fredelige tider har vært en styrke. Men som ble en forbannelse under borgerkrigen som brøt ut i 1975, der landet ble sønderrevet både på grunn av indre motsetninger og fordi utenforstående makter grep inn, ofte i allianse med lokale partnere.

Vendepunkt.

Det første vendepunktet i denne utviklingen kom i 1990, da borgerkrigen offisielt tok slutt og gjenoppbyggingen startet - i vesentlig grad ledet av den hjemvendte mangemilliardæren Rafiq al-Hariri.Som statsminister i flere perioder klarte han å få hele utviklingen inn på et nytt spor. Dermed skapte han en optimisme som førte til at mange utflyttede libanesere vendte hjem eller begynte å investere i ny virksomhet.Det andre vendepunktet kom i februar i fjor, da Hariri ble myrdet under omstendigheter som FN fortsatt holder på å granske, og der søkelyset ikke minst er rettet mot det syriske regimet og dets allierte i Libanon.

Harme.

På den positive siden førte drapet på Hariri til at syrerne ble tvunget til å trekke resten av sine styrker ut av Libanon etter at de opprinnelig hadde rykket inn på et tidlig stadium av borgerkrigen for å redde de kristne libaneserne fra nederlag.På den negative siden vendte det optimisme til pessimisme og skapte ny usikkerhet omkring Libanons evne til å komme på fote igjen.Pessimismen har også vært knyttet til de libanesiske myndigheters manglende evne til å avvæpne ulike militsgrupper, først og fremst Hizballah, som står spesielt sterkt sør i landet, og som har nære forbindelser til både Syria og Iran.

Frykt.

Det er på denne bakgrunn vi må se de siste par dagenes israelske angrep. Libaneserne hadde nå et lønnlig håp om at det tross alt skulle være mulig å fortsette gjenoppbyggingen av landet. Nå er håpet avløst av frykt for at den israelske militæraksjonen skal gi landet en varig knekk.Som Beirut-avisen Daily Star skrev i går:"Sivile libanesere, som er fullstendig ute av stand til å kontrollere de hendelser som utspiller seg, og som på ny befinner seg i sentrum av stormen, forbereder seg nå på det aller verste. Deres verste frykt er at mens de enda en gang hjelpeløst ser historien utspille seg i sitt land, vil selve løftet om Libanons gjenoppstandelse gå over i historien".