OM Å BRUKE HODET. Publiseringen av Muhammed-karikaturene handler om ytringsfrihet. Men ytringene handler også om noe {mdash} og det er lov å bruke hodet, selv med ytringsfrihet.
FALSK ALARM. Lørdag omkom vel 70 mennesker i Manila. Et par tusen sto i kø for å få billetter til et populært TV-show. Så skal det ha vært noen som ropte at dørene var åpne {mdash} hvilket de ikke var. Folk presset på bakfra, og ulykken var et faktum.I diskusjonen omkring ytringsfriheten trekkes ofte et tilsvarende eksempel frem: I en overfylt teatersal roper noen "Brann!" Panikken brer seg, og folk trampes og klemmes ihjel. Utsagnene var i beste fall basert på en misforståelse, i verste fall utslag av en spøk eller bevisst løgn.Opphisselsen over Muhammed-karikaturene er størst der det på forhånd er politisk uro eller hvor muslimene av forskjellige grunner føler seg krenket allerede, enten av Vesten direkte, eller av autoritære regimer med støtte fra Vesten. Tegningene er blitt den berømte dråpen. Begeret er mer enn fullt.
Som nordmenn flest.
De norske muslimene, derimot, oppfører seg som "nordmenn flest": De advarer mot voldsutøvelse, men skriver i avisen, debatterer og argumenterer, slik man forventer at reaksjonen er overfor en ytring man misliker. Og de er rystet over at norske flagg blir brent og over at ambassaden i Damaskus ble påtent: Flagget og ambassaden er også deres. "Det handler om ytringsfrihet!" erklærer pressen. "Ytringsfriheten er forutsetning for demokratiet, for vårt samfunn, og må alltid forsvares." Ja, visst må den det, og ikke minst i et flerkulturelt og flerreligiøst samfunn. Mangler ytringsfriheten, står den enkelte i fare for å bli umælende offer for undertrykkende mekanismer i sin egen tradisjon.Om det er vanskelig å bryte med egne tabuer, er det desto lettere å bryte andres. Det kan være berettiget, men kan også bli en ren maktdemonstrasjon, særlig om den sterke part ubedt trer inn på den svakere parts tabubelagte områder. Da kalles det mobbing. Ytringsfriheten har grunnleggende betydning, men står svakt i store deler av verden. Derfor er det helt avgjørende at den benyttes slik at dens verdi blir synlig. I utgangspunktet burde Norge ha vært ekstra godt rustet for å huse flere tradisjoner og religiøse grupperinger. Vi har relativt store samfunn med de forskjelligste kristne sekter og trosretninger i landet, uten at det har skapt nevneverdige problemer. Og en troende muslim og en troende kristen har så mye til felles at en rekke muslimer søker til kristne skoler og Kristelig Folkeparti. "Allah" er ingen egen gud, men det arabiske ordet for "Gud".Om forholdet mellom jøder, kristne og muslimer heter det i Koranen: "Om Gud hadde villet, kunne Han gjort dere til et samlet trossamfunn, men Han ønsket å stille dere på prøve ved det Han har gitt dere. Så kappes i å gjøre det gode! Til Gud skal dere alle vende tilbake. Han vil redegjøre for det dere var uenige om." Noen hver kunne legge seg disse ordene på sinne.
Det begynner å haste.
Ekstrabladet i Danmark kunne for et par uker siden fortelle at det ikke er de 12 publiserte tegningene som skaper størst opphisselse i Midtøsten, men tre andre.Den delegasjonen danske imamer som reiste dit ved årsskiftet for å samle motstand mot Danmark, hadde med flere enn de tegningene som sto i Jyllands-Posten, blant annet en fremstilling av Muhammed med grisetryne. Hvis dette er sant, må vi spørre hvorfor de ble tatt med.I dette innestengte og overfylte teatret som vår globaliserte verden er blitt, synes jeg så tydelig at det ropes "Brann!" på flere og flere språk.
Lykkehjul, ballonger og rosa neonlys i stuen og foreldre som elsker å finne på noe gøy. Hos småbarnsfamilien på Skansen i Bergen er ikke hverdagene grå.
