Da Pavani kom i puberteten, ble det forventet at hun skulle være tilgjengelig for menn som ville ha sex med henne. Hun ble utsatt for press både fra mor, bestemor og byens menn, men motsatte seg mennenes tilnærminger. - Jeg nektet å ha sex med dem - de var så store, mens jeg bare var en liten jente, så jeg ville ikke, forklarer Pavani. For å overkomme Pavanis vrangvilje, blandet moren opium i melken hennes og lot menn forgripe seg på henne mens hun var neddopet. Den første var en eldre, rik mann. - Det var en grusom opplevelse å våkne og ikke vite hva som hadde skjedd med meg, sier Pavani. I tiden som fulgte ble hun tvunget til å ta imot menn som hadde med sprit og mat til bestemoren og moren, og som gjorde avtaler om å få bruke Pavani i bytte. Moren tvang henne og slo henne hvis hun nektet.

Fem i døgnet.

- På det meste hadde jeg fem besøkende i døgnet, dag og natt. Jeg led masse. Det var så grusomt at jeg prøvde å ta livet mitt, forteller Pavani. Hun er trettitre år. Pavani klarer ikke å holde tårene tilbake når hun forteller - selv mange år etter at hun sluttet som jogin. Den kvinnelige tolken vår legger en arm rundt henne. Vi sitter tause, fire jevnaldrende kvinner. Jogin-systemet som Pavani og utallige kvinner opp gjennom historien har vært offer for, er en avart av den 2000 år gamle devadasi-kultusen. Devadasi betyr "gudens tjenerinne", og devadasiene var kvinnelige kunstnere med tilhold i hinduistiske tempel. De var dansere og sangere som fra gammelt av var av høykastelig rang, og dermed nøt respekt i det indiske samfunnet. I dag er devadasi en tradisjonsrik og klassisk dansekunst i Sør-India. I kontrast til dette finnes også jogin-systemet i sentrale deler av India - et system som tvinger unge jenter fra fattige familier inn i et liv som prostituerte. I delstaten Andhra Pradesh er jentebarn i hundrevis av år blitt dedikert til gudinnene Yelamma eller Pochavva, som er de to vanligste landsbygudene i Nizamabad-distriktet. Joginene vi har snakket med, kommer derfra.

Gudeoffer.

Landsbyens beboere gjør alt for å blidgjøre guden sin. Enten de ofrer kokosnøtter, lokal sprit, safran, oransje blomster, fugler og lam - eller de gir sin egen datter til guden. Selv om skikken med å "ofre" datteren til landsbyens gud ble forbudt i 1988, rekker ikke lovens lange arm ut til de mest fjerntliggende landsbyene. Senest i 2002 ble en fem år gammel jente i landsbyen Salura viet til landsbyens gud. Og selv om mange joginer har fått hjelp siden forbudet, er det fortsatt mange kvinner som livnærer seg som prostituerte. Pavani, som ble dopet ned som tolvåring av sin egen mor, bor i byen Bodhan. I denne byen på 60.000 innbyggere var det for 15 år siden syv joginer, mens ti joginer bodde utenfor byen. Pavani er tredje generasjon jogin. Både bestemor og mor var joginer. Generasjonen før det var prester. Bestemor ble jogin fordi foreldrene hennes ikke fikk noen sønner som kunne fortsette prestevirksomheten. Løsningen var å gjøre datteren til "gudinne". Pavanis mor fikk først ingen barn. Hun ga derfor et løfte til landsbygudinnen Pochavva om at hvis hun fikk en sønn, så skulle han bli prest. Dersom hun fikk et jentebarn, skulle hun giftes med guddommen og bli jogin. Pavani kom til verden, og syv år gammel ble hun innviet i jogin-gjerningen gjennom en seremoni i tempelet i byen. Fra da av fulgte hun med mor og bestemor når de utførte jogin-tradisjoner som å danse rundt døde kropper, danse på festivaler og gå på jordene for å tigge.- Når vi danset i begravelser, tok mennene på forskjellige steder på kroppen min og stappet penger inn under klærne på meg. Alle var fulle. Også jeg. Jeg syntes det var ekkelt, men jeg følte også at det var en tradisjon. Jeg gjorde det samme som bestemor og mor, forteller Pavani. Som barn av en jogin var det uaktuelt å gå på skole, og Pavani lærte hverken å lese eller skrive. Hun fikk venner ved å kjøpe smågodt for penger som hun fikk fra tiggingen og dansingen, men samtidig ertet og plaget de henne for å være jogin.

Lærrem rundt halsen.

Den yngste datteren og to av barnebarna klenger seg tett inntil Pochavva (45), som er oppkalt etter gudinnen hun selv ble viet til som niåring. Hun husker ritualet, det røde pulveret og lukten av den lokale spriten og den fulle landsbypresten. Som skikken tilsa, bandt landsbypresten en lærrem rundt halsen på Pochavva. Den skulle symbolisere at hun nå var gift med guddommen, hun var utvalgt, og hun skulle behandles "spesielt". - Ritualet var som en stor fest for hele landsbyen. Folk ble fulle til takten av trommerytmer. Den dag i dag grøsser det i meg når jeg hører trommelyder, sier Pochavva.Etter dette ritualet visste hele landsbyen at Pochavva ikke kunne giftes med en mann. Og mennene visste at de kunne gjøre krav på henne som de ville uten forpliktelser. - Etter at jeg kom i puberteten kom det en strøm av menn til huset for å ligge med meg. Bestefar silte ut hvilke menn som fikk lov og hvem som ikke fikk lov, sier hun. Hun forteller at hun lider i dag på grunn av at faren valgte å gjøre henne til jogin. - Jeg sliter med vonde følelser etter det jeg har opplevd. Jeg har fem barn som jeg forsørger alene. Ingen av dem har vokst opp med noen far, forteller Pochavva.

Steller foreldrene.

Både moren og broren til Pochavva døde da hun var liten. Hun vokste opp sammen med far og bestefar. De dedikerte henne til landsbyens gud for å forhindre at hun giftet seg og flyttet hjemmefra. Siden skikken i India er at døtrene skal flytte inn til mannens familie når de gifter seg, risikerer foreldre som ikke har sønner å bli forlatt uten noen til å hjelpe seg på sine eldre dager. En jogin bor derimot hjemme og kan stelle for foreldrene sine. I løpet av de siste femten årene har mange av joginene i Nizamabad-distriktet fått jord, noen har fått husvære, andre har fått lån og flere har giftet seg og lever trygge familieliv. Enkelte har gjennomgått lese- og skriveprogrammer, ettersom de fleste joginene ikke har gått på skolen og derfor er analfabeter. Hjelpen de har fått har først og fremst kommet fra organisasjonen Samskar, der aktivisten og ateisten Hemalata Lavanam var og fortsatt er ildsjelen. Hun startet opp arbeidet i 1985, og har i løpet av 1990-tallet stått i bresjen for rehabiliteringen av ca. 2000 joginer. Selv om tørke hvert år gir dem magre livsvilkår, er de i dag selvhjulpne, uten å måtte ty til prostitusjon for å livnære seg. Hemalata Lavanam forteller at da de begynte å jobbe med joginene på midten av 80-tallet, var det få som så dette systemet som kvinneundertrykkende. - Folk i landsbyene så ikke noe galt i denne virksomheten. De betraktet det ikke som et overgrep mot kvinnene. Fordi folk i landsbyen er fattige og gudsfryktige og tilhører de kasteløse, kunne de ikke stille spørsmål om tradisjonen, sier Hemalata. Etter samme mal som de brukte i Nizamabad, ønsker nå Hemalata å hjelpe joginene i nabodistriktet Medak til et bedre liv. Her lever fortsatt mange hundre kvinner som prostituerte. Redningen for Pavani i Bodhan var imidlertid ikke ateistorganisasjonen Samskar, men en av kundene. Nabogutten, den to år eldre barndomsvennen Sailu, kom til henne først som kunde, og fikk etter hvert sympati for Pavanis skjebne. De fikk forbud mot å møtes, men møttes i hemmelighet likevel.- Jeg hadde ikke vært i live i dag hadde det ikke vært for Sailu. Han foreslo at jeg skulle bryte med jogin-livet. Han ville gifte seg med meg og flytte sammen med meg, forteller Pavani. Hun snakker stolt om mannen sin.

Gift til slutt.

Det var likevel ikke enkelt å bryte med jogin-tradisjonen. - Folk i byen protesterte mot at jeg skulle slutte å være jogin. De fryktet at det skulle gå dårlig med byen dersom pakten med gudinnen ble brutt. Folk sa til meg at jeg måtte utføre mine jogin-plikter. Presten sa jeg var kastefolkets tjener. For å få tillatelse til å gifte oss, måtte vi betale 1000 rupi hver (150 kr., som tilsvarer en månedslønn i India) og gå med på å bli straffet dersom en ulykke skulle ramme byen. Også Sailus foreldre var motstandere av ekteskapet: "Hvorfor skal du gifte deg med en jogin", spurte de. "Hun er for alle, ikke for deg", sa de til Sailu. Han måtte bryte med familien og fikk ingen støtte, forteller Pavani. Før ekteskapet med Sailu var en realitet, fikk Pavani sønnen Raju. Da var hun bare 14 år gammel. Hun vet ikke hvem faren til Raju er. Sammen har hun og Sailu fått datteren Rekha. I dag bor ekteparet og de to barna sammen med Pavanis mor i huset hvor Pavani vokste opp og hvor hun opplevde så mye vondt. - Mor er gammel nå, men hun er fortsatt av den oppfatning at det å være jogin er vår plikt. Fortsatt betrakter hun Sailu som en fiende, sier Pavani. Hun har likevel tilgitt moren sin. Hun vet hvor dypt plikten sitter.