- Ett, to. Ett, to, roper offiseren så det smeller i veggene på Den røde plass i Moskva. Taktfast marsjerer hundrevis av soldater over brosteinen. Stadig vekk treffer jeg på menn og kvinner i arbeidsklær som bærer på koster, slegger, spett eller spader. De murer og maler, snekrer og pusser.Alt for å gjøre klart til 60-årsjubileet for slutten på annen verdenskrig. I morgen feires jubileet i Moskva, og president Vladimir Putin er vert for USAs George Bush og et 60-tall andre statsledere. Krigsveteraner over hele landet skal hedres med medaljer, deriblant Said Asan Dzjamilov (86).- Hyklere! Jeg får bismak i munnen når jeg tenker på denne feiringen, freser Dzjamilov.Han fekter engasjert med armene så krigsmedaljene på brystet klirrer.Vinduene i den lille leiligheten er frosset igjen, og utenfor uler vinden. I vindusposten står det planter med små tomater og chili. På veggen henger et kors og et bilde av Jomfru Maria med Jesusbarnet. Her i Vorkuta, 12 mil nord for polarsirkelen og 2300 kilometer nordøst for Moskva, bor Dzjamilov sammen med sin kone Tamara Dzjamilova (76).- Russland har all grunn til å feire seieren over nazismen, men russiske myndigheter sier ikke ett ord om at Sovjet-systemet var like ille - hvis ikke verre. Jeg kjempet for mitt fedreland, og som takk ble jeg dømt til et liv i dette dypfryste helvete, fnyser han og ser på meg gjennom de tykke brilleglassene.- Jeg hater Vorkuta! Jeg klarer det ikke mer, men jeg er syk og har ikke penger til å flytte, sukker han oppgitt.

Pistol mot tinningen.

Offiseren fra Stalins hemmelige politi, NKVD, rettet pistolen mot tinningen til den unge Dzamilov. Året var 1942, og like ved raste harde kamper mellom sovjetiske soldater og Hitlers tropper.- Tilstå at tyskerne tok deg til fange og vervet deg som spion, ellers blir du skutt, snerret offiseren.Dzjamilov kjempet for Sovjetunionen ved fronten. I en trefning ble flere av medsoldatene og en offiser drept. Først noen timer senere klarte Dzjamilov å ta seg tilbake til leiren der de sovjetiske troppene holdt til, men det ble raskt fremsatt falske anklager mot ham.- Selv om NKVD-offiseren holdt pistolen mot hodet mitt, ville jeg ikke innrømme noe. Jeg trodde han skulle skyte meg på stedet, men jeg ble dømt til døden.I en måned ventet han i et fengsel på at dødsdommen skulle bli fullbyrdet, men uten begrunnelse ble dommen omgjort til 10 år med straffarbeid. Dzjamilov og tusenvis av andre ble stuet sammen i kuvogner og sendt til Vorkuta, der noen av de mest fryktede konsentrasjonsleirene i Stalins rike var. Etter krigen ble tusenvis av sovjetiske soldater og offiserer som nylig var blitt reddet ut av tyske konsentrasjonsleirer, sendt samme veien.Langs hovedgaten humper rustne Lada'er og overfylte busser fra 50-tallet. Falleferdige og trøstesløse sovjetiske boligblokker ligger spredt rundt, og på toppen av en bygning har snøstorm og polarvind ennå ikke helt klart å viske ut slagordet "Kull er kommunismens drivkraft". Flere steder er snøen helt svart på grunn av kullstøv.Her vokser det nesten ikke trær, og den iskalde vinden biter iltert i ansiktet. Lokale innbyggere med tykke frakker og digre pelsluer kjemper seg bortover gaten mot snøføyka.

Ingen sommer.

- Vi pleier å si at vi har 12 måneder vinter, men resten er sommer, spøker Aleksandr Kalmykov, leder for lokalavdelingen av Memorial. Organisasjonen ble dannet på slutten av 80-tallet for å forsvare minnet om ofrene for kommunismens forbrytelser.I Moskva har fader frost for lengst gitt opp, men her regjerer han ubarmhjertig videre med 25 minusgrader. Først langt ut i juni pleier han å slippe taket. At denne byen ble bygget på menneskelige knokler, påvirker også atmosfæren.Da Dzjamilov kom hit var det ingen by her, men en ansamling av konsentrasjonsleirer. Hit ble kommunistenes ekte og innbilte fiender sendt.Med over 50 minusgrader om vinteren og spesielt brutale forhold var Vorkuta særlig fryktet. I løpet av en periode på 30 år ble en million mennesker sendt hit, og titusener mistet livet. Nøyaktig hvor mange er det ingen som vet.Da jernbanen ble bygget gjennom tundraen og kulldriften startet på begynnelsen av 30-tallet, var tilgangen på den gratis råvaren "mennesker" så stor at ingen hadde oversikt over alle som mistet livet. Utallige døde av kulde, matmangel eller slit. Andre ble skutt. - Ifølge reglementet var et skritt til siden et forsøk på å flykte, og folk ble skutt på stedet. Vaktene hadde dessuten et incentiv for å skyte fanger fordi de ble premiert med ekstra feriedager, forteller Kalmykov.Den siste leiren i Vorkuta ble stengt i 1962. Da ble folk lokket hit med høyere lønninger, gratis bolig og andre privilegier. Etter Sovjetunionens sammenbrudd i 1991 stoppet rubelstrømmen fra Moskva.

Tramper takten.

De trente fingrene raser over knappene. Belgen blir presset inn og ut, og frem triller de vakreste toner.- Nei, her må du spille raskere, sier musikklærer Viktor Denisenko (61) og peker på notestativet.Andrej Digilov (15) hører nøye etter, og han begynner på nytt mens Denisenko tramper takten.På musikkskolen i Vorkuta er det livlig aktivitet. I gangene løper barn frem og tilbake mens de roper og ler. På veggene henger portretter av kjente komponister. Denisenko ble født her, men han har ikke mye positivt å si om fødebyen.- Vorkuta har vært en forbannelse for vår familie, mener han.Denisenkos far ble dømt som folkefiende fordi han var kulag (storbonde) i Hviterussland, og han ble deportert til Vorkuta i 1933. Den gangen var det nesten ingenting her, og de politiske fangene ble dumpet i isødet. - Vi pleier å si at det ligger et lik under hver jernbanesville. De hadde dårlig med klær og utstyr, og ofte måtte de grave med bare hendene, forteller han.Da faren slapp ut, måtte han forbli i Vorkuta fordi folkefiender ikke hadde lov til å flytte. Først i 1969 ble han rehabilitert da en domstol fastslo at han hadde blitt uskyldig dømt.- Livet her er ikke mye å skryte av, men snart skal vi rømme, smiler Denisenko.Han har klart å skrape sammen nok rubler til å kjøpe et lite hus i en landsby sør i landet, og neste år planlegger han å ta med seg kona dit.I noen rom bortenfor gir Tatjana Davydova (51) Akhmed (9) pianotimer. Hennes største drøm er også å flytte.- Med denne luselønnen vil jeg aldri få råd til å flytte. Hvis jeg fikk solgt leiligheten ville det neppe være nok til flybilletten sørover engang, sukker hun og slår oppgitt ut med armene.I sentrum av byen ligger ungdommens hus. Her kan barn i alle aldre svømme, trene eller bare leke når det er for kaldt utendørs. I svømmebassenget er det skrik og skrål, og fra et par sprukne høyttalere strømmer det ut russisk skranglepop.Vorkutas fremtid er avhengig av denne ungdommen, men vi treffer knapt noen som drømmer om et liv her.

Kors i snøen.

Utenfor byen står små trekors halvt begravd i snøen. Noen friske, røde nelliker vaier lett i vinden. Etter Stalins død i 1953 begynte de politiske fangene i en gruve noen kilometer herfra å streike. Noen dager senere ble de omringet av hundrevis av vakter som åpnet ild. 53 ble drept, tusenvis ble hardt skadet.De drepte ble gravlagt her, men bare fangenummeret ble satt på korsene.
Organisasjonen Memorial klarte å finne navnene i KGB-arkivene, og for et par år side ble de påført.- Russiske myndigheter ville ikke bidra med en eneste kopek. De forsøker å fornekte eller glemme det som skjedde, og det er ingen interesse for å ta et oppgjør med dette blodige kapittel i vår historie, mener Aleksandr Kalmykov fra Memorial.Da Dzjamilov kom til Vorkuta i 1942, ble han satt til å jobbe i gruvene der de brøt kull med slegger.- Vi hadde ikke skikkelig vintertøy, støvlene var hullete og vi fikk bare litt brød og tynn grøt å spise. De drev oss som kveg, og folk døde som fluer, sier han og rister oppgitt på hodet.Han er tatar fra Krim-halvøya ved Svartehavet, og han snakker sterkt gebrokkent russisk. I 1944 deporterte Stalin hele befolkningen av Krim-tatarer til Sentral-Asia, og rundt halvparten døde underveis - deriblant store deler av Dzjamilovs
familie. - Jeg tror på Gud, men noen ganger er det vanskelig. Jeg skjønner ikke hvorfor han alltid vil oss så vondt, hvisker kona Tamara Dzjamilova.Dzjamilov slapp ut av fangenskapet i 1946, men som folkefiende kunne han ikke forlate Vorkuta. Han måtte derfor fortsette å jobbe i den samme gruven. I dag er hans største drøm å se Krim en siste gang før han dør.- Jeg er syk og fattig, og jeg vet at det aldri vil skje. Jeg kommer til å dø her i Stalins isøde.