- Med like rettigheter kan selvsagt kurderne leve sammen med andre grupper. Jeg tror virkelig at vi kan leve i fred sammen med tyrkerne, sier Diyarbakirs 33 år gamle borgermester Osman Baydemir.Kurderne ønsker å kunne ta vare på sin egen identitet, og de aller fleste vil at det skal skje som borgere av Tyrkia. Først i 1984 våget den engelskspråklige avisen Turkish Daily News å sette ordet "kurder" og initialene til det kurdiske arbeiderparti PKK på trykk. Det var nemlig strengt forbudt og straffbart. Kurdisk er ikke lenger forbudt, men det er ikke et fag i noen skole.

Brutal politikk.

Fattigdom og frustrasjon har gitt næring til ekstremister. I over 20 år har ekstremister på begge sider fått dominere: Tyrkiske styrker har jevnet kurdiske landsbyer med jorden og drevet utallige kurdere inn til byer som Diyarbakir og Istanbul i vest. En brutal assimileringspolitikk, fastslår svært mange observatører. Og PKK-geriljaen har herjet.Inntil sammenstøtet mellom sikkerhetsstyrkene og PKK i slutten av forrige måned, hadde det vært forholdsvis rolig de siste seks årene. - Hvis Ankara i disse årene hadde gjort noe for å utvikle økonomien i området, ville vi vært et stykke på vei mot en løsning på konflikten. I stedet innbilte regjeringen seg bare at PKK var knust, sier Baydemir til Aftenposten.Så sent som i påskehelgen har statsminister Recep Tayyip Erdogan avvist å snakke med Baydemirs Demokratiske samfunnsparti (DTP) før det tar avstand fra terrorisme.Men det gjør DTP: - Våpnene må legges ned, denne konflikten kan aldri vinnes med våpen, gjentar Baydemir gang på gang. Etter at 14 PKK-geriljasoldater ble drept og et drøyt titall sivile kurdere mistet livet under protestene etterpå, møttes dessuten alle kurdiske ordførere i området og samlet seg om en enstemmig oppfordring om fred og forsoning.