Tyskernes tap av de enorme områdene i øst har i hele etterkrigstiden vært en av de bitreste pillene å svelge. Millioner ble drept og atter andre millioner tyskere ble fordrevet fra gård og grunn. Nå viser det seg at Josef Stalin egentlig hadde andre planer. Hvis Stalin hadde holdt fast ved sin blå sterk på kartet med grensene fra 1937, kunne områdene i sørvest som i dag heter Dolny Slask forblitt tysk og hetende Niederschlesien.

Kunnet reddet noe.

Kartet er nylig funnet i russiske arkiver. Stalins skisse fra sommeren 1944 viser at han opprinnelig ønske at tyskerne skulle få beholde området som utgjorde cirka 60 prosent av det tyske Schlesien (Slask på polsk). I 1939 bodde det ca. 4,8 millioner tyskere her. Alle ble fordrevet etter krigen, under urfattelige lidelser. Stalins 63 år gamle grenseplan dukker opp samtidig med at tysk fjernsyn viser sin versjon av fordrivelsen fra de tyske østområdene. 11 millioner tyskere satt klistret foran skjermen da ARD skildret dramaet om de 12 millioner tyskere som flyktet vestover foran den fremrykkende røde hær. Flyktningeorganisasjonene kjempet i årtier for å få igjen de områdene som Polen fikk tildelt av seiersmaktene. Fordi det ikke var inngått en endelig fredsavtale etter 1945, sto det i mange år på vesttyske kart at områdene "for tiden er under polsk forvaltning".

Polen flyttet vestover.

Hitler-Tyskland hadde i virkeligheten tapt krigen da Sovjetunionen, USA og Storbritannia i 1944 ble enige om at Polen skulle flyttes vestover. Konsekvensen var at polakker som bodde i det som ble Sovjetunionen, skulle flyttes vestover. Tyskerne skulle fordrives for å gi plass til polakkene. Stalins private etterkrigskart ble aldri kjent. På Jalta-konferansen i februar 1945 hadde Stalin skiftet mening. Nå ville han at Polens grense mot Tyskland skulle gå 200 kilometer lenger vest. Det godtok ikke de vestallierte.

Vant frem.

Men Stalin ga seg ikke, og under Potsdam-konferansen sommeren 1945, fikk han viljen sin. Dermed tapte tyskerne hele Schlesien, og tyskerne øst for Oder-Neisse ble fordrevet. - Enhver polsk regjering etter krigen, også hvis det hadde vært en demokratisk valgt antikommunistisk regjering, ville vært avhengig av at Sovjetunionen garanterte vestgrensen mot tyske krav om grenseendringer, sier den polske historikeren Gogdan Musiel til avisen Frankfurter Allgemeine Zeitung.

Østpolitikken.

Først med forbundskansler Willy Brandt nye østpolitikk etter 1969, ble all tvil om Polens vestgrense feid til side. Brandts kneling 7. desember 1970 foran minnesmerket over den jødiske ghettoen i Warszawa, ble symbolet på forsoningen mellom tyskere og polakker. Samme dag hadde han undertegnet avtalen som innebar at Vest-Tyskland anerkjente Oder-Neisse-grensen som Polens vestgrense. Avtalen ble ratifisert av den vesttyske Forbundsdagen i 1972.

Antitysk.

Selv om det offisielt hersker en vennskapelig tone mellom Polen og Tyskland, er de antityske strømningene i den polske befolkningen blitt synlige. Nylig protesterte den polske regjeringen mot at flyktningeorganisasjonen Preussische Treuhand går til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg på vegne av 22 tyskere med krav om at de skal ha erstatning for de tap de led da Den røde hær rykket frem.

Ubeleilig.

Erika Steinbach som leder en annen tysk flyktningeorganisasjon, Bund der Vertiebenen, har kastet bensin på bålet ved å hevde at det finnes antisemittiske elementer i et av regjeringspartiene, Ligaen for den polske familie. Steinbachs uttalelser kommer ubeleilig for forbundskansler Angela Merkel som fredag skal ha samtaler i Warszawa med Polens statsminister Jaroslaw Kaczynski.