Diktatoren sparte ikke på skillingen, eller lei som valutaen heter i Romania, da han satte i gang byggingen av palasset i 1983. Kun det beste var godt nok, og det beste vil si søyler med flotte ornamenter, utrolige mengder med lysekroner i krystall, grandiose trapper i marmor. Og det var bare i de offentlige rom, i tillegg hadde han og ikke minst hans kone Elena fylt sine private gemakker i den svære bygningen med kunst, gull og glitter av alskens slag. Nå er det NATO som har overtatt. Og den frie pressen, som kanskje Ceausescu – og hans kone Elena – hatet like høyt som den "vestlige, aggressive alliansen". Nå er det datamaskinene, TV-kameraene, internettet med eller uten trådløs forbindelse som dominerer i de svære lokalene som i hvertfall ikke ligner på moderne redaksjonslokaler i et høyhus i sentrum av Oslo. OK, vi sitter på rekke og rad i landskap. Men der slutter også likheten. Sant å si virker det nesten litt inspirerende å sitte her blant all denne fordums luksus, selv om det også smaker litt emment å vite at alt dette gikk på bekostning av landets politiske og økonomiske utvikling. I julen 1989, da revolusjonene feide gjennom Øst-Europa, var det slutt på luksuslivet i palasset. Nicolae Ceausescu og Elena ble stilt for standrett og henrettet første juledag. Opprørerne som tok seg inn i palasset, ble stående og måpe over all luksusen, så fjernt som det var mulig å komme fra det grå og ensformige livet i det sosialistiske Romania utenfor. Noen måpte ikke så lenge. En del av gjenstandene ble raskt privatisert. Men heldigvis ble ikke palasset ødelagt. Man kan like det eller ikke, der det kneiser på en liten høyde i enden av en stor park. Det har kostet flesk, og svært mange lei, å få det i skikkelig stand, og holde det vedlike. Men palasset er blitt et monument over en periode i Romanias omtumlede historie, og et monument over en epoke der alt ble gjort i folkets navn, på bekostning av folket, det som ble kalt "den reelle sosialisme". Nei, Ceausescu ville ikke likt det. Aller minst ville han likt at hans beryktede dekret, Dekret 408, "Forbud mot å snakke med utlendinger" ikke lenger gjelder. Nå snakker folk, det vil si de som behersker et fremmedspråk, gjerne med utlendinger. Hvis de da klarer å forsere de mange sperringene i hele byen, som er der for å holde orden på de mange delegasjonene, med presidenter og statsministre i spissen, som nå strømmer til Bucuresti.