Nordmennene lå og sov ut rusen etter en fuktig St. Hans-feiring da de første angrepene kom. Tidlig om morgenen 25. juni 1944 stormet russiske soldater mot stillingene deres i trebunkere og skyttergraver på en skogkledd kolle langt inne i det ugjestmilde myrlandskapet i Karelen.Kollen som hadde fått kallenavnet "Kaprolathøyden", var omgitt av vann på begge sider - "Bananvann" på oversiden og "Støvelvann" på nedsiden. Etter å ha tatt seg forbi minefeltet som skulle beskytte den norske leiren på Kaprolathøyden, greide derfor russerne å omringe nordmennene fullstendig.

Giftering

- Nesten hele den norske skibataljonen ble tilintetgjort i løpet av to dager. De norske soldatene var helt alene og følte seg latt i stikken av den tyske divisjonen som lå bak dem,forteller professor i statsvitenskap, Stein Ugelvik Larsen, ved Universitetet i Bergen. Han leder Kaprolatkomiteen som arbeider med å identifisere levningene etter de norske SS-soldatene som falt i dette slaget.Komiteen har avsluttet en tre uker lang ekspedisjon der de fant levningene etter ytterligere 23 norske frontkjempere. Fem av dem er identifisert ved hjelp av dødsmerket og en er identifisert ved hjelp av en giftering. DNA-prøver fra de 17 andre skal sendes til forskningsinstituttet i Tuzla i Bosnia, som har spesialisert seg på å identifisere skjelettrester ved hjelp av DNA. Instituttet ble opprettet med støtte fra Norge for å identifisere ofre etter Srebrenica-massakren i Bosnia i 1995. - Nå er vi avhengige av at slektninger tar kontakt med oss, for å matche DNA-prøvene, sier Ugelvik Larsen.Fra før er det gravd opp rundt 30 norske soldater i det samme området, men svært få av dem er identifisert.

Varslet tyskerne

De fleste soldatene i Skijegerbataljonen var hjemme på permisjon den skjebnesvangre junidagen i 1944. Bare 190 av de totalt 700 soldatene i bataljonen var ved fronten. Soldatene var fordelt på to leirer - en på Kaprolathøyden og en på Hasselmannhøyden rett ved siden av. Flere dager tidligere hadde nordmennene varslet de tyske styrkene som lå lenger bak om at russerne var i ferd med å bygge tømmerveier helt frem til stillingene deres. Tyskerne lovet forsterkninger, men ingen kom. Dermed sto de 190 norske soldatene alene ansikt til ansikt med en russisk styrke på 5000 mann. Nordmennene hadde ikke fått noen ordre om tilbaketrekning, og moralen tilsa at de skulle slåss til siste patron. I nesten 12 timer holdt de russerne på avstand ved hjelp av snikskyttere og bombekastere. Natt til 26. juni innså de at slaget var tapt. 141 norske soldater døde eller ble erklært savnet i det som av den kjente motstandsmannen og forfatteren Svein Blindheim blir karakterisert som det hardeste slaget noen norsk avdeling fikk under krigen.

Dramatisk flukt

Feltarbeidet som nå er gjennomført, er det første i sitt slag. I stedet for å grave på måfå, har Stein Ugelvik Larsen rekonstruert de norske soldatenes flukt i detalj med hjelp fra gjenlevende øyenvitner. Søkene ble gjennomført med metalldetektorer som gir utslag på gjenstander som beltespenner, patroner og våpen. De fleste skjelettrestene ble funnet under et tynt lag av torv.Da den russiske overmakten var et faktum, la de norske soldatene på sprang i retning Hasselmannhøyden. Der lå russerne på lur, og nesten samtlige av nordmennene ble skutt under flukten. Noen få greide å ta seg frem til vannet nedenfor Hasselmannhøyden, Kapanez-sjøen, der de kastet klær, våpen og utstyr for å legge på svøm over den 800 meter brede innsjøen. Noen av dem ble skutt før de rakk å kaste seg uti det iskalde vannet. En av dem som kom seg i trygghet på den andre siden var Alf, som i dag er 88 år. Han ønsker ikke å stå frem med etternavn av hensyn til sine barnebarn.- Jeg var av de heldige som gikk til venstre. Vi klarte oss, mens den andre gruppen som gikk til høyre, ble skutt og drept alle som en, sier han.I juni i år var han tilbake for å hjelpe til med søket etter sine døde kamerater. Sammen med to andre krigsveteraner pekte han ut hvor de løp for å unnslippe russernes kuler.- Det var både psykisk og fysisk tungt å være tilbake, sier han.

- Angrer ikke

Det har vært et omstridt tema hvorvidt den norske stat skal bidra til å lete frem og bringe hjem de norske soldatene som falt på Østfronten. Utenriksdepartementet har så langt bevilget én million kroner til arbeidet med å identifisere frontkjemperne i Karelen. - For de pårørende handler dette om å få vite. 25 familier har ringt oss og spurt om vi kan hjelpe dem med å lete etter deres slektninger, sier Stein Ugelvik Larsen.- Det er ingen tvil om at de gjorde feil. De skulle ikke vært uti skauen der. Men vi må ha et bredere syn på okkupasjonshistorien, legger han til.På spørsmål om han noensinne har angret på at han deltok på tysk side i krigen, svarer den tidligere SS-soldaten Alf:- Jeg mente det var riktig da og jeg mener det fortsatt. Vi kjempet mot kommunismen og hjalp finnene.