Hallo Chicago!Om der er noen der ute som fremdeles tviler på at Amerika er et land hvor alt er mulig, som fremdeles lurer på om drømmen til våre grunnlovsfedre fortsatt lever, som fremdeles tviler på vårt demokratis makt: Denne kvelden får du svar.Svaret kommer fra de lange køene utenfor skoler og kirker i et omfang som dette landet aldri før har sett, fra mennesker som ventet tre timer og fire timer, mange for første gang i sitt liv, fordi de trodde at deres stemme kunne utgjøre en forskjell.Svaret kommer fra unge og gamle, rike og fattige, demokrater og republikanere, svarte, hvite, spansktalende, asiater, indianere, homofile, heterofile, uføre og ikke-uføre. Amerikanere som sender et budskap til hele verden om at vi aldri har vært bare en samling av individer eller en samling av røde og blå delstater.
Vi er, og skal alltid være, Amerikas forente stater.Det er svaret som fikk dem som så lenge, og av så mange, har fått høre at de må være kyniske og redde og tvilende til det som vi kan oppnå ved å bøye historiens bue i håp om en bedre fremtid.Det har tatt lang tid, men i kveld, på grunn av det vi har gjort på denne valgdagen, i dette avgjørende øyeblikk er forandring kommet til Amerika.Litt tidligere i kveld fikk jeg en særdeles vennlig telefon fra senator McCain. Han kjempet lenge og hardt i valgkampen. Og han har kjempet enda lengre og hardere for landet han elsker. Han har ofret seg for Amerika i en grad de fleste ikke kan forestille seg. Vi nyter i dag godt av de tjenester som denne modige og uselviske leder har gjort for oss.Jeg gratulerer ham, og jeg gratulerer guvernør Palin, for alt de har oppnådd. Og jeg ser frem til å arbeide med dem.
Jeg vil takke min ledsager på denne reisen, en mann som kjempet fra sitt hjerte, og som talte for de menn og kvinner han vokste opp sammen med på gatene i Scranton, og reiste sammen med på toget hjem til Delaware; den kommende visepresidenten, Joe Biden.Og jeg ville ikke ha stått her i kveld uten den urokkelige støtte fra min beste venn de siste 16 årene, hjørnesteinen i vår familie, min store kjærlighet, landets neste førstedame, Michelle Obama.Sasha og Malia (døtrene), jeg er mer glad i dere enn dere kan fatte. Og dere har fortjent den nye hvalpen som skal flytte med oss til Det nye Hvite Huset.Og selv om hun ikke lenger er blant oss, vet jeg at min mormor ser på oss sammen med den familien som gjorde meg til den jeg er. Jeg savner dem i kveld. Jeg vet at min gjeld til dem ikke kan måles.Til min søster Maya, min søster Alma, alle mine søsken, tusen takk for all den støtten dere har gitt meg. Jeg er takknemlig.Og til min valgkampleder David Plouffe, den usynlige helten, han som etter min mening bygde opp den beste politiske kampanjen i amerikansk historie.Til min fremste rådgiver og strateg David Axelrod, som har vært en partner med meg hele veien.Til det beste valgkampteam i vår politiske historie - dere har gjort dette, og jeg er evig takknemlig for alt dere har ofret for å få det til.Men mest av alt, vil jeg aldri glemme dem som virkelig eier denne seieren. Den tilhører dere. Den tilhører dere.
Jeg var aldri den mest opplagte kandidat for dette vervet. Vi hadde ikke mye penger og støtte til å begynne med. Vår kampanje begynte ikke i korridorene i Washington. Den begynte i hagene i Des Moines og i stuene i Concord og på verandaene i Charleston. Den ble bygd opp av hardt arbeidende menn og kvinner som tok fra sine beskjedne sparepenger for å gi fem dollar og 10 dollar og 20 dollar. Kampanjen vokste med tilslutning fra de unge som forkastet myten om sin generasjons apati, som forlot hjem og familie for å ta jobber som ga dem lite penger og mindre søvn.
Den fikk krefter fra de ikke fullt så unge som trosset kulde og hete for å banke på dørene til ukjente mennesker, og fra de millioner av amerikanere som meldte seg frivillig, og organiserte og beviste at etter mer enn to århundrer er en regjering av folket og for folket, ikke forsvunnet. Dette er deres seier.
Og jeg vet at dere ikke gjorde dette bare for å vinne et valg. Og jeg vet at dere ikke gjorde det bare for meg.Dere gjorde det fordi dere forstår hvilken gigantisk jobb som ligger foran oss. For mens vi feirer i kveld, vet vi at morgendagens utfordringer er de største i vår levetid - to kriger, en klode i fare, den verste finanskrise på et århundre.Det finnes mødre og fedre som vil ligge våkne etter at barna har sovnet, og lure på hvordan de kan betale huslånet, eller legeregningen, eller hvordan de kan klare å spare nok penger til barnas utdannelse. Det finnes ny energi å kapre, nye jobber å skape, nye skoler å bygge, samt trusler som må møtes og allianser å reparere.
Veien videre kommer til å bli lang. Vår klatring vil bli bratt. Kanskje kommer vi ikke dit på et år eller i løpet av en valgperiode. Men jeg har aldri vært mer håpefull enn jeg er i kveld om at vi vil klare dette.Jeg lover dere, vi som et folk vil klare dette.Det kommer til å bli tilbakeslag. Det er mange som ikke vil være enige i hver eneste beslutning jeg tar som president. Og vi vet at staten ikke kan løse hvert eneste problem.Men jeg kommer alltid til å være ærlig overfor dere om de utfordringer vi står overfor. Jeg vil lytte til dere, særlig når vi ikke er enige. Og fremfor alt, så vil jeg be om at dere deltar i arbeidet med å gjenskape dette landet, slik det har vært gjort i Amerika i 221 år - ved å legge stein på stein.
Det som begynte for 21 måneder siden midt på vinteren, ender ikke denne høstkvelden. Denne seieren alene er ikke den forandring vi søker. Det er bare den mulighet vi har til å skape forandring. Og det kan ikke skje, dersom vi vender tilbake til det som de var.Det kan ikke skje uten dere, uten en ny vilje til å delta, uten en ny vilje til å ofre. Så la oss kalle på en ny patriotisme, på et nytt ansvar hvor hver enkelt arbeider hardere og ikke bare passer på seg selv men også på andre.
La oss huske at, dersom denne finanskrisen har lært oss noe, så er det at Wall Street ikke kan blomstre mens Main Street (Storgaten) lider.I dette landet står og faller vi som ett land, ett folk. La oss unngå å bli fristet til å vende tilbake til den partipolitikk, den smålighet og umodenhet som har forgiftet vår politikk for så lenge.La oss huske at det var en mann fra denne delstaten (Illinois) som først tok det republikanske partiet til Det hvite hus, et parti bygget på verdier som selvtillit og individuell frihet og nasjonal enhet.Dette er verdier vi alle deler. Og selv om Det demokratiske partiet har vunnet en stor seier i kveld, så vinner vi med en ydmykhet og besluttsomhet om å bilegge den splid som har hindret vår fremgang.Som Lincoln sa til et land som var mye mer splittet enn vårt, vi er ikke fiender, men venner. Selv om lidenskap kan ha vært en belastning, må ikke våre bånd av hengivenhet briste.
Og til de amerikanere hvis støtte jeg fremdeles må gjøre meg fortjent til: Jeg har kanskje ikke vunnet stemmene deres i kveld, men jeg hører deres røster. Jeg trenger deres hjelp. Og jeg vil være deres president også.Og til alle dere utenfor USA, fra parlament og slott til dem som er samlet rundt radioer i bortgjemte hjørner av verden: Våre historier er individuelle, men vår skjebne er felles, og en ny tid for amerikansk lederskap er her.
Til dem, til dem som vil rive verden ned: Vi vil beseire dere. Til dem som søker fred og sikkerhet: Vi vil støtte dere. Og til alle dem som har lurte på om Amerikas lys brenner fremdeles: I kveld viste vi en gang til at den virkelige styrken til vår nasjon kommer ikke fra våre våpen eller fra vår velstand, men fra den varige kraft fra våre idealer: Demokrati, frihet, muligheter og urokkelig håp.Dét er den virkelig kjernen, at Amerika kan forandre seg. Vårt land kan bli mer perfekt. Det vi allerede har oppnådd, gir oss håp om hva vi kan og må oppnå i morgen.
I dette valget skjedde det mange ting for første gang, og mange historier kommer til å bli fortalt videre mellom generasjoner. Men én som jeg tenker på i kveld gjelder en kvinne som stemte i Atlanta. Hun er på mange måter lik millioner av andre som sto i kø for å bli hørt i dette valget, med unntak for én ting. Ann Nixon Cooper er 106 år gammel.Hun ble født bare én generasjon etter slaveriet, i en tid da det ikke fantes biler på veiene eller fly i luften, da noen som henne ikke kunne stemme fordi hun var en kvinne og på grunn av hennes hudfarge.Og i kveld tenker jeg på alt hun har sett gjennom sitt århundre i Amerika - hjertesorg og håp, kamper og fremskritt, tidene da vi ble fortalt at vi ikke kunne, og folket som gikk videre med det amerikanske trobekjennelse:
Ja, vi kan.På en tid da kvinners stemmer ble tause og deres håp ignorert, fikk hun leve slik at hun kunne se dem stå opp, si fra og rekke ut hånden etter en stemmeseddel.
Ja, vi kan.
Da det var fortvilelse og depresjon i hele landet, så hun så et land som vant over frykten med en New Deal, nye jobber, en ny følelse av fellesskap. Ja, vi kan.Da bombene falt på vår havn og tyranniet truet verden, var hun der for å bevitne at en generasjon reise seg for å utføre store dåder, og et demokrati ble reddet. Ja, vi kan.Hun var der for bussene i Montgomery, vannslangene i Birmingham, en bro i Selma og en prest fra Atlanta som fortalte folk at "we shall overcome".
Ja, vi kan.
En mann gikk på månen, en mur falt i Berlin, en verden ble forbundet gjennom vårt eget vitenskap og fantasi.Og i år, i dette valget, tastet hun på en skjerm og stemte, fordi etter 106 år i Amerika, gjennom de beste tidene og mørkeste timer, vet hun hvordan Amerika kan forandre seg. Ja, vi kan.Amerika, vi har kommet langt. Vi har sett så mye. Men det er mye mer å gjøre. Så i kveld, la oss spørre oss selv - dersom våre barn lever til å se det neste århundre, dersom mine døtre skal være så heldige å leve så lenge som Ann Nixon Cooper, hva slags forandring skal de se? Hva slags fremskritt vil vi ha gjort?Dette er vår sjanse til å svare. Dette er vårt øyeblikk.Dette er vår tid, til å få folk tilbake i arbeid og åpne mulighetens dører for våre barn, til å gjenreise velstand og skape fred, til å få tilbake den amerikanske drømmen og bekrefte den grunnleggende sannhet om at av mange er vi én, at mens vi puster, vi håper. Og der vi er møtt med kynisme og tvil og de som forteller oss at vi ikke kan, vi vil svare med den tidløse trosbekjennelsen som oppsummerer den amerikanske folkesjelen: Ja, vi kan.
Tusen takk. Gud velsigne dere. Og Gud velsigne Amerikas forente stater.