Egypt hadde to fryktede terrororganisasjoner som forsynte Al-Qaida med ideologer. Nå jobber organisasjonene uten voldelige midler. Verktøyene gir dermed håp om å snu Talibian og Hamas med annet enn våpenmakt.

Samtidig som USA har mislyktes med rå militærmakt for å knekke terroren etter 11. september-angrepet i 2001, har det vokst frem myke alternativer for å bekjempe terrorisme over hele verden. Målet er å få terrorister til å velge andre midler fortest mulig, før de skaper vold og lidelse.

Legger ned våpen.

For første gang er erfaringer fra programmer for deradikalisering i mange land samlet mellom to permer. Seniorforsker ved Norsk Utenrikspolitisk institutt (NUPI) og professor på Politihøgskolen, Tore Bjørgo, og hans irske kollega John Horgan står bak boken «Leaving Terrorism Behind». De har fått hjelp av en serie medforfattere, deriblant Laila Bokhari, forsker ved Forsvarets forskningsinstitutt. Horgan er direktør ved det internasjonale senter for studier av terrorisme ved Penn State University i USA. Boken tar for seg hva som har fått terrornettverk og geriljabevegelser til å legge ned våpnene – og hvordan og hvorfor enkeltpersoner dropper ut.

For dem er boken bare første steg i jakten på enda flere fellesnevnere for å snu terrorister og andre ekstremister i verdens konfliktområder. Det finnes likhetstrekk når alt fra nynazister til militante islamister velger å bryte med sitt voldelige liv.

Forskerne har ingen mirakelkur, men de ser at det nytter når tidligere terrorister står frem i mediene og forteller hvorfor de brøt med sin voldelige fortid. Det viser seg at det hjelper å få tilbud om et nytt sosialt liv, eller tilbud om mildere straff.

Å skaffe ekstremistene muligheten til et nytt liv uten terror kan skje gjennom utdannelse, jobb og et sosialt nettverk. Men å bistå med ekteskapsinngåelse for norske nynazister er lite aktuelt, mens det er noe saudiarabiske myndigheter bidrar med som ledd i resosialisering av tidligere medlemmer i Al-Qaidas støtteapparat.

Bjørgo møtte frustrerte og desillusjonerte nynazister som ville ut og var med på å utvikle Exit, det norske programmet for å få ungdommer ut av høyreekstremismen. Ungdommene hadde vanskelig for å bryte ut.

Den irske forskeren møtte også frustrasjon og desillusjon i intervjuer med terrorister og eksterrorister i langt mer voldelige IRA, Den irske republikanske arme.

Sammen begynte forskerne å systematisere sine funn. Så samlet de andre forskerkolleger som har studert enkeltpersoner og grupper som har forlatt terrorismen, og dessuten ulike programmer rettet mot slike grupperinger. Ingen hadde tidligere systematisert kunnskapen om hvordan og hvorfor eksterrorister hoppet av.

Samhold.

Mange av prosessene er universelle. Desillusjonerte terrorister finnes også i militant islamisme. Forskerne ser at sosialt samhold oftest teller mer enn ideologi på vei inn i terrorens favntak. Det blir derfor viktigst også på vei ut. Målet er ikke nødvendigvis at de skal bli mindre religiøse, men at de skal slutte med vold.

Enkeltstudier i Saudi-Arabia, Pakistan og Indonesia viser at arresterte terrorister som behandles humant i fengselet lettere lar seg deradikalisere, gjerne med bistand fra tidligere terrorister og familie som dytter på, tilbud om et nytt liv og helt eller delvis amnesti. Tortur og annen uverdig fangebehandling bare styrker hatet og viljen til fortsatt terrorkamp.

–Alle terrorister slutter før eller senere. Poenget er å få det til å skje før enn senere. Tradisjonelt har terrorbekjempelse skjedd med maktbruk, mens det nå erkjennes at man også må ha en gulrot å tilby, sier Bjørgo.

I 2006 presenterte de to forskerne sine funn for analytikere fra blant annet CIA og Pentagon i tenketanken Rand i Washington. De ventet en kjølig mottagelse. Men deres ideer ble mottatt med åpne armer.