Iskald vind og snø pisker i ansiktet. I en bakgård i sentrum av Nuuk står en liten gutt og roter i en container i mørket. Syv-åtte år kanskje. Hetta trukket godt over hodet. Jeg spør hva han gjør.

–Leter etter mat, mumler han og tørker bort snørr med jakkeermet. Så løper han av gårde.

Like bortenfor ligger noen gamle blokker. Klokken har passert midnatt, men i en oppgang er det flere barn som forsøker å holde varmen. I kjelleren ligger det to barn på en gammel, skitten madrass. De piler unna når jeg kommer.

Skåler.

Til tross for at gradestokken kan synke ned til 20-30 minus på denne tiden av året, er det gatebarn her i Nuuk. De kan være helt nede i fem-seksårsalderen. Hjemme orker de ikke være. Mamma og pappa drikker og slår. Mat blir sjelden servert.

På puben Takuss begynner det å fylle seg opp med folk allerede på formiddagen denne tirsdagen. Nå på kvelden er det tett med begersvingere. Det skåles og skråles. Sigarettrøyken ligger som en tåke i lokalet. Utenfor står to menn og sjangler. De lener seg på hverandre. Den ene har tisset på seg. En liten gutt kommer og drar ham i jakken. Mannen snøvler ett eller annet. Feier ham bort med armen.

Barna lider.

Mange barn lider på grunn av foreldrenes problemer.

–Vi oppdager jevnlig barn som sulter. Når foreldrene drikker, glemmer de alt om barna sine, forteller sosialarbeider Sivke Bloch.

En rapport fra 2007 dokumenterte at hvert sjette skolebarn i 6.-11. klasse er rammet av sult, noe en fersk undersøkelse fra Det nasjonale velferdssenter bekrefter. Ett av tre grønlandske barn har store problemer i familien; hvert syvende barn opplever omsorgssvikt.

Barn i hundelenke.

Aftenposten har snakket med en rekke sosialarbeidere, psykologer, organisasjoner, forskere og andre fagfolk på Grønland for finne ut av situasjonen til disse barna som bor i et land i Norden.

Fattigdommen er så utbredt i mange familier at det er snakk om reell sult – en sult som ofte rammer barna. Det kan være alenemødre med tre barn og en dårlig betalt jobb. Oftere er det sosiale problemer som er årsaken. Sosialarbeidere rundt på Grønland forteller rystende historier: barn som sulter fordi foreldrene drikker opp pengene, barn som settes i hundelenke, en syvåring som passer en toåring mens foreldrene er ute og drikker, småbarn som vandrer gatelangs om natten selv om det er 20-30 minusgrader.

En porsjon til!

På barnehjemmet Matu er det chili con carne til middag. Her bor det gutter i alderen 12-18 år. «Poul» som egentlig heter noe annet, er stappmett. Likevel må han ha mer. Hva om det ikke blir noen mat i morgen? Én porsjon til. Og så enda en. Det sitter i ryggmargen. Må spise når man har sjansen.

–For første gang i mitt liv er jeg mett, sa en av guttene for en stund siden.

Da hadde han bodd her i fire måneder. Først da stolte han på at det også i morgen ville bli mat.

–Hos foreldrene kunne det ta flere dager mellom hver gang de fikk mat, sier Jens Lennert, sjef ved barnehjemmet.

Ifølge psykolog Kirsten Ørgaard har foreldrene vokst opp med store sosiale problemer.

–Foreldrene var selv utsatt for omsorgssvikt – vold, alkoholisme, overgrep – og de har aldri fått hjelp. De overfører denne omsorgssvikten til egne barn, påpeker hun.

Finnes håp.

Bildet er ikke helsvart. Flere har problemer, men det er enda flere som tar høyere utdannelse. De får gode jobber og klarer seg bra. Og det er økende engasjement for å hjelpe barna.

Litt før klokken 14 er det en kø av barn som står utenfor Mælkebøtten (løvetann), et privat aktivitetshus for barn i Nuuk. Noen spiller bordtennis, andre syr små vesker. Mika (11) kommer jevnlig hit.

–Når festene tar av, er det noen foreldre som glemmer at de har barn. De bare skrur opp musikken, forteller han.

Da er det fint å komme hit for å leke og få mat. Like nedenfor holder organisasjonen Nanus børn til. Også her får barna mat. Dessuten serverer flere kafeer rundt i byen mat til gatebarna.

Dyreblod.

På «Brettet», et skur ved den gamle kolonihavnen, byr Efraim (58) frem alker og reinsdyrkjøtt. Den hvite snøen er farget rød av dyreblod. Efraim er fangstmann, slik hans far og farfar var det før ham. Han har Grønlands mest tradisjonsrike fag, men ingen av hans seks barn har fulgt i fotsporene.

–Den tiden er nok forbi, sukker han.

iPhone og espresso.

Bare 600 meter unna ligger kaffebaren Barista. På utsiden står barnevogner på rekke og rad. På innsiden dufter det nyristede kaffebønner. Frem og tilbake i lokalet svever servitører med espresso, cappuccino og lekre småretter, og fra espressomaskinen suser det jevnt. To gutter fikler med hver sin iPhone. På 1920-tallet vokste 80 prosent av alle grønlandske barn opp i fangstfamilier; i dag er det et fåtall som gjør det.

–Mange har ikke klart å henge med i utviklingen. Noen klarer seg bra, andre sliter med å finne seg til rette i det moderne samfunnet, fremholder forskeren Christina Larsen.

Har håp.

På Barista sitter Lasse Nymand Petersen (31) og nipper til en espresso. I flere år har han jobbet med barnehjemsbarn og sett samfunnets skyggesider. Likevel er han positiv til Grønlands fremtid.

–Våre foreldre og besteforeldre har stått med ett ben i hvert av disse samfunnene. Det har ikke gått så bra, mener han.

På gulvet leker datteren Misu som er 18 måneder gammel.

–Min generasjon drikker mindre, og Misu kommer til å drikke enda mindre. Problemet er at det tar lang tid før situasjonen blir bedre; det tar generasjoner.