Mytene om Barack Obama er mange og seiglivede. Kampanjen han førte – først mot Hillary Clinton i nominasjonskampen, deretter mot John McCain i presidentkampen – blir omtalt som noe nytt, noe spesielt, noe revolusjonerende. Noe av det er sant. Aldri før har en presidentkandidat benyttet seg av Internett i så stor grad. Kampanjen sitter angivelig med en liste på 13 millioner navn som den nå forsøker å finne et godt formål til. «Vi ble lurt» Dick Morris, tidligere Bill Clinton-rådgiver Men andre vedtatte sannheter om Obamas seier i november viser seg å være lite annet enn myter. Her er tre av disse mytene, og grunnene til at de ikke er sanne:

1. Afro-amerikanerne avgjorde

Både i valgkampen og etter valget ble det en etablert «sannhet» at svarte amerikanere hadde vært en avgjørende årsak til at Obama vant presidentvalget. Men dette stemmer ikke. USAs afro-amerikanske befolkning har de siste tiårene vært nærmest entydige i sitt valg av politisk parti – ni av ti svarte velgere har stemt på den demokratiske kandidaten, uansett hvem det har vært. Utfordringen for Obama – som endte opp med 96 prosent av stemmene fra svarte velgere -- lå derfor i å hente inn nye borgere, folk som ikke ellers ville tatt turen til et valglokale. Men økningen i antallet stemmer fra afroamerikanere var ikke veldig stor. Mens antallet svarte velgere utgjorde 11 prosent av alle som stemte i 2004, økte ikke dette tallet til mer enn 13 prosent i 2008, ifølge politico.com.

2. De unge avgjorde

Obama viste at han hadde en egen enve til å tiltrekke seg folk når han skulle holde valgkamptaler. Titusenvis av mennesker – mange av dem unge – strømmet til hvert eneste sted han stoppet for å fortelle sitt budskap. Det var mye snakk om at Obama kom til å bli personen som endelig lurte de unge opp av sofaen og inn i valglokalet. Men gjorde han det? Nei. Velgere under 30 år utgjorde 18 prosent av velgermassen i 2008, ifølge en meningsmåling utført av Edison Media Research og gjengitt i siste utgave av det britiske månedsbladet Prospect. Fire år tidligere var det tilsvarende tallet 17 prosent. Obama-effekten var med andre ord svært liten, og de unge stilte ikke opp i noen særlig større grad enn de hadde gjort for John Kerry i 2004.

3. Smågiverne avgjorde

Mens valgkampen pågikk, verserte følgende myte i de fleste medier – inkludert Aftenposten: Obama fosset frem i valgkampen på grunn av et overlegent antall smågivere – vanlige borgere som ga 10, 20 og 50 dollar. Dette var en prosess som startet med Howard Deans valgkamp fire år tidligere, fikk vi høre, der kandidaten benyttet seg av internett for å samle sammen en formue fra et stort antall smågivere. Men heller ikke denne myten viser seg å ha et fundament i virkeligheten. Obama mottok nemlig omtrent like mye penger fra smådonorer som Bush gjorde i 2004, ifølge The Campaign Finance Institute (CFI). - Det er en myte at smågivere dominerte Barack Obamas inntekter, sier organisasjonens direktør, Michael J. Malbin. - Men myten stemmer ikke med virkeligheten. 26 prosent av Obamas støttespillere donerte 200 dollar eller mindre, ifølge CFI. Det tilsvarende tallet for George W. Bush i 2004 var 25 prosent.

Kritiserer Obama

Avsløringen fra CFI har fått Dick Morris, en av Bill Clintons nærmeste rådgivere da han var president, til å se rødt. - Vi ble lurt, sier han i en artikkel han har publisert sammen med Eileen McGann på sin egen hjemmeside. Og legger til: - Nå som vi vet at Obama finansierte kampanjen sin på den gammeldagse måten – fra rikfolk og lobbyister – er det kritikkverdig at han gjorde det i så stor grad at han samlet inn 600 millioner dollar. Artikkelen fortsetter under bildet. - Da det så ut som om han benyttet seg av pengene fra smådonorer for å kjøpe seg en valgseier, var det mulig å tilgi det. Men nå som det er blit klart at han mottok penger på samme måte som politikere alltid har gjort det, setter det seieren hans i et langt mer negativt lys, skriver Morris.

«Overordnet skifte»

Obamas seier – myte eller ikke – var likevel et stort øyeblikk for USA. Spørsmålet er om personligheten Obama har blitt et større fenomen i media enn hva det faktisk var i valglokalene rundt om i landet den tirsdagen i november i fjor. Mye tyder nemlig på at amerikanerne hadde stemt demokratisk ved fjorårets valg nærmest uavhengig av hvem som stilte som partiets kandidat. - I det store og det hele er det snakk om et overordnet skifte. Det finnes selvsagt unntak, men generelt sett, over hele landet og blant alle folkegrupper, ser vi det samme skiftet, sier Andrew Gelman, en professor i statsvitenskap og statistikk ved Columbia University.