For èn uke siden valfartet folk til den lille byen Gibsland i Louisiana, slik de gjør i mai hvert år. Her holdes den årlige Bonnie- og Clyde-festivalen. Den markerer årsdagen for bakholdsangrepet som i 1934 stanset morderduoen Bonnie og Clyde. Ingen vet hvor mange de to drepte, men det var minst 11. Det vil si, hun drepte ikke. Bonnie likte ikke å være på flukt og var stort sett full i de årene paret herjet rundt. Det var den 23. mai 1934 at forbryterparet kom til Gibson. De var jaget i seks delstater. Her kjøpte paret frokost på en lokal kro. Deretter satte de seg i bilen. Kjørte ut av byen. Der ventet seks tungt bevæpnede politifolk på dem. Gangsterparet var angitt av et gjengmedlem. Mer enn 100 skudd ble avfyrt. De to døde i kuleregnet. Denne groteske scenen er udødeliggjort i filmen der Faye Dunaway og Warren Beatty spiller paret. Bilen de satt i har vært utstillingsobjekt. Klærne deres er solgt til svimlende summer. Buksen til Clyde er klippet opp i biter som nå selges for 500 dollar stykket. Biler er et kapittel for seg i Bonnie og Clydes liv. Clyde elsket raske biler. Det hevdes at han i årene på flukt skrev brev til Ford og takket for de raske bilene de laget. Ford har ikke dementert det.

Lever av Bonnie og Clyde

Bakholdsangrepet har satt sovebyen Gibson på kartet. Det er nå museum i de lokalene der de to kjøpte sitt siste måltid. Det er drevet av sønnen til sheriffen som organiserte avrettingen av de to. Sønnen forsøker å spre en myte, nemlig at politifolkene ventet og jaktet i dagevis på de to. Det er ikke sant. De ble angitt. Bonnie og Clyde hadde kommet seg ut av bakhold før. Nå tok politiet ingen sjanser. Da den store Forden kom rundt en slak sving skjøt sheriffen Clyde, så kom kuleregnet. Politifolkene mintes med gru hylene fra Bonnie. De to ble bare 23 og 24 år. – Det er ikke vanskelig å finne gode historier, problemet er å finne ut hva som er sant, sier journalisten Jeff Guinn til USA Today. Han kom ut med nok en bok om gangsterparet til årets jubileum. Det er ikke den eneste, og en ny film er på vei. Denne gangen skal Hilary Duff og Kevin Zegers spille de to. Filmteamet, unnskyld uttrykket, starter skytingen nå. Men Bonnie og Clyde er ikke de eneste fra denne perioden som nå hentes frem igjen. Filmen Public Enemies, som nå er klar for kinoene, handler om John Dillinger. En samtidig av Bonnie og Clyde som ble skutt av FBI to måneder senere på trappa til en kino i Chicago. Også han etter en omfattende politijakt, men det måtte en tyster til for at politiet fikk tatt ham. Det er i år også 75 år siden han ble skutt i et bakhold. Mystikken er ikke like stor rundt ham, men fanklubben er der. Gravstenen hans hakkes stadig i stykker av suvenirjegere.

Underholdning

Men hva var det så som gjorde dette paret berømt og til myter? Hvorfor Bonnie og Clyde? Nå var det ikke bare bare Bonnie og Clyde som var erklært som folkets fiender på denne tiden, selv om de var de mest myteomspunnede. Navn som Ma Baker (udødeliggjort av Bonny M), Al Capone, George Baby Face Nelson, også han skutt av FBI i 1934 – er noen kjente gangsternavn fra depresjonen og forbudstiden i USA. Under depresjonen i 30-årene var folk underernærte på underholdning. Folk følte sympati med noen som ga bankene en på trynet. Politiet var ikke akkurat øverst på popularitetsbarometeret heller. I tillegg ble deres historie en slags amerikansk Romeo og Julie, vel å merke i pervertert form. De to kjærestenes katt- og mus lek med politiet og deres ran av banker, var godt stoff for amerikanske løssalgsaviser som i disse årene vokste raskt. Journalistene smurte på og reportasjene om dem og andre gangstere på flukt minnet mer om kriminalnoveller. Noen viste også sin takknemlighet til paret de hadde tjent grovt på. En avis i Dallas, der de to vokste opp, hadde tjent så godt på dem at de sendte en stor krans til Bonnies begravelse. Begge ønsket berømmelse. Men som kriminelle var de ikke spesielt suksessrike. Ranene deres ga magert utbytte. Det var like gjerne fattigslige bensinstasjoner de ranet som banker. – To av de mest inkompetente kriminelle verden har sett, er Guinns konklusjon.

To frosne sjeler

De to møtte hverandre i 1930. Hun arbeidsløs, han allerede på en kriminell løpebane. De var ikke imponerende å se på. Begge var kortvokste. Noe som irriterte Clyde, fordi folk fryktet ham ikke. De var barn av depresjonens USA og drømte om rikdom. I levende live var de mer beryktet enn berømt. Men til tross for kriminaliteten var det forsonende trekk ved dem som amerikanere elsker. Han hadde alltid saksofonen sin med seg. I tillegg til automatvåpnene. Hun satt gjerne i baksetet på fluktbilen og skrev dikt på en skrivemaskin. Flere av dem ble offentliggjort. Det mest berømte diktet, The Story of Bonnie and Clyde, handler om deres liv. Det ble først gitt til Bonnies mor, men ble ikke offentliggjort før etter at Bonnie var død.