Det begynner allerede på havnene i Dar-es-Salam og Tanga. Tone Ellefsrud hadde samlet inn penger for å kjøpe medisinsk utstyr til sykehuset hvor hun jobbet uten lønn i landsbyen Marangu ved Kilimanjaro. Utstyret ble sendt i tre containere fra Norge. Da hun kom for å hente dem, spurte havnemyndighetene om hun hadde 200 dollar for hver container. Det hadde hun ikke. Ok, men da måtte hun betale dagbøter for å la dem bli stående. Ellefsrud kom til Tanzania for syv år siden som idealist på jakt etter noe meningsfylt å gjøre. Hun hadde jobbet som hjelpepleier på sykehus og 15 år i Røde kors. Hun hadde vært nestleder i Buskerud Arbeiderparti, og medlem av landsstyret. Der hadde hun kjempet for å øke Norges bistand til utviklingsland. Etter årene i Tanzania har hun fått et annet syn. - Jeg mener Norge bør stoppe all bistand i to år, for å tvinge dem i Tanzania til å tenke selv. Ingen fattige vil merke forskjell, men mange storfolk vil måtte selge dyre biler. En stor del av bistandspengene fra Norge går rett i lommene til dem som har mest fra før, sier hun. For å få utført noe som helst i Tanzania, må det betales under bordet, ifølge Ellefsrud. Alle norske organisasjoner «betaler gladelig noen hundre dollar ekstra» for å få ting gjort, påstår hun. Dermed bidrar de til å holde korrupsjonen gående. - Ofte vet nok ikke organisasjonene det en gang selv, fordi beløpene er så små i forhold til budsjettene deres. Men de må betale, sier hun. «Ingen fattige vil merke forskjell [om Norge stanser bistanden], men mange storfolk vil måtte selge dyre biler.» Tone Ellefsrud, frivillig hjelpearbeider i Afrika Artikkelen fortsetter under bildet.

Jobber uten lønn

Hver sommer er Ellefsrud hjemme i Norge, hvor hun har lønnet arbeid, slik at hun har råd til å være i Afrika resten av året. Å kunne bidra så mye for å hjelpe andre, er det som nå gir livet hennes mening, men frustrasjonen over andres grådighet har vokst hvert år. I fjor høst hadde hun fått nok, og sa ifra. Da ble hun kastet ut av sykehuset. Hun ble truet, og forsøkt drept. Likevel vil hun nå snakke ut. Da hun kom til sykehuset i Marangu hadde de knapt noe utstyr. Blodprøver ble analysert ved å rotere prøveglassene raskt rundt i en tråd. Ellefsrud samlet inn penger, og bestilte utstyr fra Norge for nærmere én million kroner. Til slutt fikk hun det ut av havnen. I 2006 forsvant sykehusets laboratoriesjef. Alt det nye medisinske utstyret var også borte. Nå driver han ifølge Ellefsrud en privat klinikk i byen Arusha, og tjener gode penger. - Han ble dømt for tyveri, men han slipper straff. Det er vanskelig for oss å bevise at det skyldes korrupsjon, sier hun. Artikkelen fortsetter under bildet.

- Korrupte prester

Nesten all bistand i Tanzania gis via kirken. - De skal vi stole på, men det er ingen organisasjon som er mer korrupt. I løpet av syv år har jeg opplevd kirken som totalt ansvarsløs. Den har ingenting med religion å gjøre, sier Ellefsrud. Det som kanskje har opprørt henne mest av alt, er ordningen med «sitting allowances», altså styrehonorarer. Av sykehusets ca. 15 styremedlemmer er alle bortsett fra to prester. Distriktspastoren i Kilimanjaro er styreformann. De møtes fire ganger årlig. Da Ellefsrud jobbet ved sykehuset fikk de 40 dollar hver for hvert møte. Ellefsrud påstår at en betydelig andel av bistandsmidlene til Afrika, går til slike «sitting allowances». Hun viser Aftenposten flere kritiske artikler om fenomenet skrevet av journalisten Young Kimaro i avisen Daily News. - På sykehuset dør pasientene fordi vi ikke har penger til medisiner. De ansatte på sykehuset får ikke lønn. Disse prestene har godt lønnede jobber, og krever likevel høye styrehonorarer, forteller hun. ««På sykehuset dør pasientene fordi vi ikke har penger til medisiner. De ansatte på sykehuset får ikke lønn. Disse prestene har godt lønnede jobber, og krever likevel høye styrehonorarer. Tone Ellefsrud, frivillig hjelpearbeider i Afrika Artikkelen fortsetter under.

Biskopen benekter

Biskopen i Northern diocece, Martin Shayo, benekter på telefon med Aftenposten at bispedømmet praktiserer slike styregodtgjørelser ved de tre sykehusene de driver. Konfrontert med Ellefsruds påstander, presiserer han at det ikke er tillat. - Styremedlemmene skal bare mat og te. Jeg er ikke gjort kjent med at det utbetales sitting allowances, men kanskje de gjør det uten tillatelse, sier Shayo. - Hvordan kontrollerer bispedømmet at det ikke utbetales slike styrehonorarer? - Vi har kontroller. Så vidt jeg vet, utbetales de ikke ved våre sykehus, sier Shayo. Et annet problem for Ellefsrud har vært at arbeid hun har betalt for, aldri blir gjort. Hun viser Aftenposten flere kvitteringer på betaling for forskjellige typer oppdrag, og bilder som skal vise at de ikke er utført. Etter flere slike episoder, tok hun opp problemet med Shayo. Han skal ha advart henne mot å forfølge saken videre.

Drapstruet

Da Ellefsrud trosset denne advarselen i fjor høst, og truet med å gå rettens vei, ble hun kastet ut av sykehuset. - Jeg fikk beskjed om å flytte ut av huset, og ble truet på livet. Bremsene ble kuttet på bilen min. Bedervet kjøtt ble kastet il vakthundene utenfor huset. Jeg flyktet til venner i Rwanda, forteller hun. Nå er hun tilbake i samme landsby, men ikke på sykehuset. Hun organiserer blant annet ungdomsklubber, og har fortsatt å drive prosjekter for å opplyse om AIDS, generell hygiene, miljøvern og menneskerettigheter, som hun startet på sykehuset. - Jeg kan fremdeles ikke tenke meg å flytte tilbake til Norge. Jeg får til en god del med få midler. Hver uke kan jeg på ett eller annet vis hjelpe noen til å overleve på ett eller annet vis. Det er nok, sier Ellefsrud.