Nest siste stopp, Paris

Raskt stapper Naim Leshkervoi (14) soveposen i trekket og tar underlaget av papp under armen.

Det er grytidlig morgen i februar, vi befinner oss i en fornem bakgård i Paris. Når beboerne her drar på jobb, er de afghanske ungdommene som sover i ly av balkongene deres, allerede forduftet.

Naim er én av anslagsvis 3500 illegale innvandrere som hvert år lever på vent i kvartalene rundt togstasjonen Gare de l’Est i Paris. Over 80prosent av dem er afghanere, og alle er unge menn. I år er rekordmange av dem under 18 år, rundt 500.

Stadig flere av dem setter kursen mot Norge.

Ifølge Eurostats kvartalstall utgjør afghanere den tredje største asylsøkergruppen til Europa. Samtidig er det bare Norge som har flest afghanske asylsøkere på listen som viser asylsøkernes nasjonaltilhørighet. Særlig mindreårige afghanere velger Norge. Sammenlignet med situasjonen på samme tid i fjor, har hele 438prosent flere kommet til Norge hittil i år.

Det merkes også på gaten i Paris.

–Vi ser at det er en sterk økning i andelen som vil dra til nordiske land, særlig Norge og Finland, sier Jean Michel Certes fra støtteforeningen i Paris.

Må bo på gaten.

Han sier at de unge mennene lokkes nordover fordi Norge innvilger en høyere andel av asylsøknadene, og fordi boforholdene er bedre.

–De drar fordi de har inntrykk av at de vil bli mye bedre mottatt i Norge enn i Frankrike, sier Certes.

I Frankrike har ikke asylsøkere rett på et sted å bo. Derfor bor de i månedsvis under broer eller på hospits for uteliggere. Ifølge Certes er dette en bevisst strategi fra franske myndigheter for å få flere av asylsøkerne til å dra videre.

–Det er mange flere som bestemmer seg for å dra til andre land etter noen slike netter, fordi de finner at forholdene er uakseptable her. De må opp i otta, er alltid utendørs, sier Certes.

Dagene tilbringer Naim og de andre i parken ved togstasjonen. De vinker høflig, med et sjenert «bonjour».

Rafay Shogevoi (15) forteller at han dro fra Afghanistan for å bli lege.

De har kommet landeveien fra Afghanistan, gjennom Iran, Tyrkia, Hellas og Italia. Med lastebil, til fots. Til Norge skal de ta tog, såfremt de ikke blir stanset i Tyskland.

–Hvorfor Norge?

–Fordi politiet ikke deporterer der, svarer Nejiid Sedet (24).

Ifølge Eurostat-tallene avslår land som Hellas og Frankrike henholdsvis 99 og 86prosent av alle asylsøknader.

I Norge fikk til sammenligning bare 56prosent av asylsøkerne avslag i første kvartal i år.

Registrerer ikke.

Ifølge Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS) har de fleste som søker asyl i Norge, allerede et lengre eller kortere opphold i et transittland bak seg.

–Men de er tilbakeholdne med å fortelle at de har vært i transitt et sted på grunn av DublinII-forordningen, sier generalsekretær i NOAS, Morten Tjessem.

Forordningen innebærer at asylsøknader skal behandles i det første landet asylsøkeren blir registrert i. Av fjorårets asylsøkere i Norge var nesten én av fire tidligere registrert i andre land. Andelen burde kanskje vært enda høyere.

–Norge har flere asylsøkere enn innfallsporten Spania. Det viser at man ikke nødvendigvis er så veldig iherdig med å registrere asylsøkere lenger sør i Europa, sier Tjessem i NOAS.

I årets tre første måneder registrerte Spania 895 asylsøkere, mot 3835 i Norge.

En kilde i EU-kommisjonens justis- og innenriksdepartement bekrefter at de er kjent med at politiet sør i Europa er slepphendt med registreringen for ikke å få ansvaret for alle som reiser gjennom landet. Norske myndigheter sier på sin side at det forutsettes at medlemslandene følger regelverket.

–Vi vet at det er en del som ikke ønsker å søke asyl i sør, men som ser mot Nord-Europa. Derfor er viktig at de europeiske landene samarbeider for å finne løsninger på disse utfordringene, sier Hadia Tajik (Ap), politisk rådgiver i Arbeids- og inkluderingsdepartementet.

Kommer nye.

I Paris sjekker politiet identiteten til immigrantene sporadisk. De har uansett ikke lov til å lagre fingeravtrykk fra folk i illegal transitt. Ifølge Dublin-systemet kan kun avtrykk fra asylsøknader og illegale grensekrysninger lagres.

Frem fra kveldsmørket i bakgården dukker guttene opp igjen, ruller ut sovepose og pappmadrass, musestille.

Det var i februar. Nå er de borte. Men soveplassen under balkongene er fortsatt opptatt.

–Det kommer nye folk hit hele tiden, forteller Hélène Pulles (25), beboer i tredje etasje.