Åtte hundre og trettiseks nordmenn falt i tysk krigstjeneste under den annen verdenskrig. For første gang har hver enkelt av disse har fått en kort biografi i verket De som falt, som er skrevet av NRK-journalist Eirik Veum.

–Mange spørsmål er blitt reist omkring frontkjemperne. Ikke minst de siste år har det vært spekulasjoner om hvorvidt de sto bak overgrep og krigsforbrytelser i forbindelse med krigføringen. Dette er et vesentlig spørsmål, og det er viktig for det norske samfunnet å få svar på det. Men skal det kunne gis noe svar, må det være åpenhet om alle sider ved frontkjempernes historie. Tausheten må legges til side, sier Eirik Veum til Aftenposten.

Renske luften.

Det er bakgrunnen for at Eirik Veum og hans samarbeidspartner Geir Brenden har valgt å offentliggjøre navn – og i de fleste tilfeller bilde – av alle de falne. –Vi tror at vårt verk vil skape klarhet og renske luften. Ved å bore såpass dypt i frontkjempernes rekker har vi vært i stand til å finne ut hvem som deltok i krigsforbrytelser. Samtidig avdekker vi også – dersom man antar at de falne frontkjemperne var representative for hele gruppen – at det store flertall ikke kan anklages for brudd på krigens folkerett, hvis man vel å merke ser bort ifra at Hitlers krig var folkerettsstridig. I hovedsak deltok de fleste frontkjemperne i militære avdelinger som kjempet mot andre militære avdelinger, slår han fast.

–Men selvfølgelig; dette har vært et etisk dilemma. Vi har måttet balansere ønsket om åpenhet mot ønsket om å beskytte dem av frontkjempernes etterkommere som helst hadde ønsket at det som skjedde skal forbli skjult for den brede offentligheten. Vi vil beklage dypt om noen føler at det vi har gjort, utgjør en belastning for dem, sier Veum.

FOTO: foto fra boken

Nyansere.

Åpenheten vil dessuten bidra til å nyansere det bildet som begge sider har bestrebet seg på å skape i årene etter krigen, mener han.

–Når vi sier at det store flertall av frontkjemperne deltok i «rene» krigshandlinger, er det en sannhet med modifikasjoner. Hele Østfronten var et slaktehus, derom er det ingen tvil. Vi har funnet en ordre til Den norske legion, som kjempet på den finske fronten, om at det ikke lenger skal tas krigsfanger. Man ser også at sivile russere blir drept, og at en frontkjemper uttrykker at det «letter» arbeidet deres at man slipper å ta krigsfanger. Og endelig har vi nordmennene som var med på å nedkjempe Warszawa-oppstanden og de som deltok i Dirlewangers strafferegiment; begge klare eksempler på krigsforbrytere.

–På den annen side er det klart at det i mange tilfeller ble utført handlinger mot de norske frontkjemperne som heller ikke var i pakt med krigens folkerett. Etter kampene i Karelen midtsommer 1944 ble en skadet norsk krigsfange skutt ned av en sovjetisk offiser. Under kamper i Baltikum høsten 1944 er det eksempler på at sovjetiske stridsvogner kjører ned frontkjempere som ville overgi seg. De ble most ned i jorden, og likene gikk mer eller mindre i oppløsning. I krigens sluttfase var det SS-Waffen-soldater som overga seg til det man trodde var en «trygg» fiende. De ble overlevert til jugoslaviske geriljastyrker, ført ned i en saltgruve og henrettet. Endelig var det nordmenn som ble sittende i sovjetisk krigsfangenskap og der døde av mangel på mat og pleie.

FOTO: boken

Henrettet.

–Det er også eksempler på grove tyske overgrep mot de norske frivillige. Man må anta at de nordmennene som havnet i Dirlewangers strafferegiment, var truet av dødsstraff om de nektet å delta. Den 19. april 1945 – 19 dager før krigen er slutt – ble en 33 år gammel frontkjemper henrettet på Akershus festning etter forsøk på desertering. Han var ikke den eneste.

–Hva vil du betegne som frontkjemperbevegelsens mørkeste side?

–Åpenbart er det deltagelsen i nedkjempingen av Warszawa-oppstanden i august 1944.

–Kan vi snakke om noen stolte øyeblikk?

–Spør man frontkjemperne selv, var det de tilfellene der de klarte å hevde det de mente var norske interesser mot tyske krav. De fleste andre vil nok mene at frontkjempernes historie bare var trist, fra begynnelse til slutt, sier forfatter Eirik Veum.