Stillheten i rue Médéric i Paris brytes av glade barnerøster – på svensk. Den svenske kirken ligger like ved stedet der kolleger stimlet sammen rundt Stéphanie 11. september. Hun var ennå i live. Og frøs. En kollega fikk lagt et teppe over henne før det var slutt. Selv skrev hun en mail til faren før hun hoppet i døden. Ukemagasinet Paris Match gjengir den, med farens tillatelse.

– Jeg har ikke sagt noe til sjefen, men jeg blir den 23. ansatte i France Télécom som begår selvmord. Jeg holder ikke ut den nye organisasjonen i avdelingen. Da vil jeg heller dø, skrev Stéphanie. Hun etterlot mobil og nøkler, men beholdt donorkortet i lommen.

I dag er det ingen spor etter tragedien. En uniformert sikkerhetsvakt vokter inngangen. Bedriftsledelsen har til og med sendt ut et notat, med ferdige svar på brysomme spørsmål i dette Europas største telekommunikasjonsselskap.

– Hele bedriften er mobilisert for å lytte bedre og hjelpe ansatte som møter vanskeligheter. Det er allerede blitt tatt tiltak, heter det der.

Krisemøte.

Det var etter at generaldirektør Didier Lombard selv hadde kalt 23 selvmord på halvannet år for en «mote». Det var i krisemøte med hovedaksjonæren, staten. Regjeringen vil stanse tragediene, etter tidligere tilsvarende selvmordsbølger hos andre store bedrifter, som Renault og Peugeot.

Ifølge WHO er situasjonen bare verre i USA og Ukraina. Hvorfor rammer dette spesielt franske arbeidstagere?

–De lider på grunn av måten arbeidet er organisert i henhold til vår arbeidslov, sier psykolog Marie Pezé til Aftenposten.

Hun er spesialist på stressrelaterte problemer på arbeidsplassen.

–Loven er en felle for både arbeidstageren og sjefen. Det er vanskelig å si opp noen. Dermed forsøker den overordnede å provosere frem feil, mens den ansatte hverken kan protestere eller si opp, for ikke å miste trygd. Selv fagforeningene tør ikke protestere særlig mot oppsigelser, men kjemper for bedre sluttpakker. 35-timers arbeidsuke har bare økt presset. Mange av France Télécoms ansatte klaget over at det ikke lenger var rom for pauser og samtaler med kollegene. De ble som luft, sier doktor Pezé.

Hjelpen er der.

Hun tror selvmordene bare er toppen av isfjellet. Den skjulte misnøyen er stor. Frankrike skal kunne takle problemene, med 50 spesialenheter ved sykehusene, pluss psykologer og psykiatere. Men for Pezé er det selve hjertet ved arbeidet som blir borte.

France Télécom var opprinnelig statlig. De ansatte var funksjonærer, som ikke kunne sies opp. Etter privatiseringen i 1996 har 50000 mistet jobben. De gjenværende har gjennomsnittlig byttet jobb tre ganger. «Time to move» er bedriftens slagord. Nå skal 70 leger slå alarm ved hver minste depressive tendens.

–Det er for sent og for lite, sier bedriftslege Monique Fraysse-Guilini til avisen Libération. –Ledelsen har lukket øynene for lenge. Vi har varslet mange ganger, uten hell.

To år er gått siden flere selvmord fikk Renault til å trykke inn bremsen. Toppsjef Carlos Ghosn reduserte arbeidstiden, forbød sene kveldsmøter og ansatte nye ansvarlige som skulle overvåke tempoet. I tillegg ble alle direktører lært opp til å spore psykososiale problemer. Nå går det bedre hos Renault, selv om mange er naturlig bekymret for finanskrisen.

Mobbing.

Trenden gjelder ikke bare Frankrike. Ifølge Mental Helse har 40 prosent av mobbeofre på norske arbeidsplasser tanker om selvmord, og Arbeidstilsynet anslår at 50-150 av i alt 550 selvmord i Norge hvert år skyldes problemer på arbeidsplassen. De blir ikke omtalt.

–Jeg er mer enn fortapt, skrev Stéphanie til pappaen. Det samme følte kollega Patrick. Han tok med kjøkkenkniven til møte på jobben i Troyes. Da han hørte han måtte gå, stakk han kniven i magen rett foran de andre. Det reddet ham. Og kanskje andre – for nå blir de hørt.