Det siste ordet i hans bok Det tapte symbol er håp. I fjor prydet dette ordet Barack Obamas valgplakater.

–Det er en tilfeldighet, sier Dan Brown og retter seg opp i stolen, som om han forlanger å bli trodd.

–Under fjorårets valgkamp var jeg nedgravd i arbeid. Dette uttrykker mer mitt personlige håp. I lang tid har jeg vært bekymret for at den teknologiske utviklingen en dag ville ødelegge menneskeheten. Enhver teknologisk nyvinning er blitt brukt som våpen, sier han, men legger til at han nå mener verden er inne i en ny epoke.

–Jeg tror vitenskapen vil redde oss og faktisk lære oss hvem vi er, forklarer han.

Den amerikanske bokbransjen har nå store forhåpninger til Dan Brown.

Harry Potter er pensjonert. Nå er det professor Robert Langdon, hovedpersonen i Browns bøker, som skal redde den skrantende bransjen. 100 000 eksemplarer av Det tapte symbol er på vei til norske bokhandlere. Den første salgsdagen i USA ble mer enn 1 million bøker revet vekk. Dan Brown har tjent store penger, men sier selv at dette ikke har endret ham.

Lover mer.

Det kommer flere bøker om Robert Langdon, men han vil ikke si når.

Vi sitter i biblioteket i skolen der han selv har gått, og der faren har vært lærer. Den lille byen Exeter i New Hampshire bader i skarpt lys fra en lav høstsol. Dan Brown er kledd som Langdon i en slags 68-er uniform; jeans, lyseblå skjorte og mørk jakke.

I den nye boken er ingen takket ved navn. Det gjorde han i DaVinci-koden, men medieoppmerksomheten som ble hjelperne til del, fikk ham fra det denne gangen. Boken har heller ingen kildeliste, men han understreker at alle institusjonene han skriver om eksisterer.

Avviser rettssak.

Browns omgang med fakta har vært omstridt. Et eksempel er myten om at presten Bérenger Saunière hadde funnet skatten til Tempelridderordenen i Rennes le Chateau i Frankrike.

–Visste du da du skrev DaVinci-koden at Priory of Science og hele mytologien rundt Rennes le Chateau i en rekke medier og i fransk rettsvesen var avdekket som et falsum?

–Jeg visste det, men jeg tror det ikke. Det er det som er hele meningen med en slik bok. Kirken sier for eksempel at Jesus ble født av en jomfru. Det tror ikke jeg. Så kommer jo kirken og sier at det ikke er sant, forklarer han.

–Det tapte symbol foregår i løpet av 12 timer. Ville det ikke vært mer troverdig om handlingen tok lengre tid?

–Ikke i det hele tatt. I den neste skal jeg klare meg med seks timer, fleiper han.

–For meg som forfatter er det en utfordring å skrive en bok hvor handlingen er fortettet, og leseren setter pris på det.

–DaVinci-koden utløste mye bråk med den katolske kirke. Styrket det salget?

–Sikkert, selv om det ikke var tilsiktet. Jeg har alltid ment at kontroverser er bra, smiler han.

–Om du etterstreber det kontroversielle, hvorfor er du da så snill med Frimurerlosjen i din siste bok?

–Det kontroversielle må være sant. Om jeg fant ut at frimurerne var fryktelige satanister fylt av ondskap, så ville jeg skrevet det. I stedet fant jeg noen som var opplyst og hadde en meget avansert filosofi. Jeg kan ikke finne opp historier om frimurere bare for å være ond, forklarer han.

Maktmisbruk.

–Men dette er folk med makt som utgjør et hemmelig nettverk som skal hjelpe hverandre.

–Ja, men det er vel slik det er i enhver kirke, fotballklubb eller en næringsorganisasjon. De jobber alle for samme mål, og hjelper hverandre. Frimurerne er ikke så hemmelige som mange tror. De fleste av dem bærer en ring som forteller at de er frimurere. Jeg vet at det har vært en del skandaler med for eksempel P2 i Italia. Alle organisasjoner har noen dårlige medlemmer. Men hele organisasjonen kan ikke dømmes ut fra det, og dermed slå fast at den misbruker sin makt, sier han og spør:

–Hvor mektige er de egentlig? Frimurermakt er ikke politisk makt. Det er snakk om en psykologisk kraft som resten av oss bare så vidt har begynt å fatte. Når vi nå beveger oss inn i en ny tidsalder, så kan det bli den nye kraft.

–Er du frimurer?

–Jeg har vært invitert og avslått, fordi jeg ikke vil holde på hemmeligheter. Frimurerne har alltid fascinert meg. De bruker og forstår symboler. Det er deres språk. Vi lever i en verden hvor folk dreper hverandre i kampen om hvilken versjon av Gud som er den rette. Jeg har respekt for en organisasjon som samler jøder, muslimer, kristne og folk som ikke engang vet hva de skal kalle sin religion, og minner dem om at de alle egentlig tror på det samme. Vi har her en global organisasjon som kan forene folk fra alle religioner og vise hva de har felles. Dette er en opplyst måte å tenke på. Noe som kan bli en ny global filosofi. Det er derfor det siste ordet i boken er håp, sier Dan Brown.