Beslutningen om å gå til krig i Irak i mars 2003, er den mest kontroversielle utenrikspolitiske avgjørelsen Storbritannia har tatt i etterkrigstiden. Krigen var ekstrem upopulær blant folk, og den var også en medvirkende årsak til at Tony Blair trakk seg som statsminister i juni 2007. Krigens brutale konsekvens ble også synlig på gatene i London, med terrorbombene i juli 2005.

I dag starter Irak-høringen som skal forsøke å komme til bunns i dette utenrikspolitiske traumet. Høringen vil ta for seg Storbritannias rolle i Irak helt fra 2001 og frem til juni i år. Den vil se på alt fra politiske, diplomatiske og juridiske spørsmål i opptakten til krigen, okkupasjonsstrategien etter at Saddam Hussein falt, soldatenes utstyr og kompetanse, samt behandlingen av krigsfanger.

Høringen skal først og fremst finne ut hva som har skjedd, og hva man kan lære av det. Målet er ikke å lete etter syndebukker, selv om leder for høringen, Sir John Chilcot, ikke har lagt skjul på at rapporten vil kritisere både enkeltpersoner og systemer om nødvendig.

Blairs rolle.

Den personen det knyttes størst interesse til, er Tony Blair og hans rolle, spesielt i opptakten til krigen. Blair skal ikke i vitneboksen før i januar 2010, men allerede i helgen kunne Sunday Telegraph bringe lekkasjer som igjen bekrefter at daværende statsminister Blair holdt tilbake vesentlige opplysninger, og villedet parlamentet og offentligheten om hvor beredt Storbritannia egentlig var i forhold til å gå til krig.

Tony Blair kritiseres. FOTO: TRYGVE INDRELID

I nesten ett år nektet Blair for at Storbritannia planla å gå til krig. Dette til tross for at britiske militære hadde planlagt en militær invasjon allerede fra februar 2002. I juni samme år deltok også Storbritannia på en topphemmelig planleggingskonferanse med USA og den andre koalisjonspartneren, Australia. En måned senere blir Blair spurt i Parlamentet om Storbritannia forbereder en mulig militær aksjon i Irak. Nei, svarer Tony Blair. I september presenterer Blair det fatale dokumentet, som feilaktig hevder at Saddam Hussein har masseødeleggelsesvåpen. Men fortsatt benekter han at landet har planer om å invadere Irak, og at ingen militære forberedelser var igangsatt.

Soldatene led.

Blairs benektelser fikk også katastrofale følger for planleggingen av krigen. Det at så få visste, gjorde at de nødvendige forberedelsene ikke kunne iverksettes, og utstyr ikke bestilles. Dokumenter Daily Telegraph sitter på, og som er utskrifter av intervjuer gjort med militære ledere, viser at soldatene knapt hadde utstyr, og at viktig utstyr som skuddsikre vester og beskyttelse mot kjemiske våpen, kom flere uker for sent.

Mangel på ammunisjon, gjorde at soldater ble sendt i krigen med kun fem kuler hver.

Flere offiserer beskriver, uavhengig av hverandre, planleggingen og informasjonen fra Utenriks-og forsvarsdepartementet som «skremmende dårlig».

Ingen fredsplan.

Britiske tropper hadde også med seg et brev til det irakske folk, fra Tony Blair. Der sto det at så raskt Saddam Husseins regime var falt, skulle arbeidet med å bygge et nytt, fritt og samlet Irak starte. Men ifølge offiserer eksisterte det ingen planer for hvordan freden skulle bygges. De fikk ingen instrukser eller råd hjemmefra.

I månedene fremover skal disse vitnemålene og mange andre brettes ut for komiteen som leder høringene. Frem til jul er det først og fremst sentrale aktører fra Forsvaret og diplomatiet som skal i vitneboksen. Etter jul er det politikernes tur. I tillegg til Tony Blair, er det knyttet stor interesses til om Richard Dearlove, sjef for MI6 under opptakten til krigen, skal møte. Han er blitt kraftig kritisert for å ha fôret Tony Blair med gamle og upålitelige etterretningsrapporter om Irak.