«I vårt partis 75-årige historie, har vi aldri vært nærmere skotsk selvstendighet og uavhengighet. For 25 år siden trodde mange at Skottland aldri ville få sitt eget parlament. Det fikk vi i 1999. For fire år siden trodde ingen at Det skotske nasjonalistpartiet (SNP) ville klare å danne regjering. Nå leder vi Skottlands regjering. Og neste år vil vi at skottene skal få avgjøre om vi fortsatt skal være en del av Storbritannia eller ikke, i en folkeavstemning.»

Partileder og «skotsk statsminister» for SNP, Alex Salmond fra talerstolen under partilandsmøtet tidligere i høst.

Ny uavhengighetskamp.

Det er blitt mørkt i gatene i Edinburgh da jeg ankommer det skotske parlamentet, Holyrood, sent på ettermiddagen. Det supermoderne bygget sto ferdig for noen år tilbake, og er et resultat av at skottene i 1997 stemte ja til et eget skotsk parlament, også det i en folkeavstemning.

Jeg har en avtale med Michael Russell, hovedarkitekten bak Det skotske nasjonalistpartiets (SNP) uavhengighetsstrategi. Han er også minister for konstitusjonelle spørsmål. Sammen med leder og førsteminister Alex Salmond, utgjør de partiets karismatiske lederduo. De har forvandlet SNP fra et populistisk parti som spriket i alle retninger, til et seriøst og strømlinjet alternativ som ingen – hverken i Westminster eller i Edinburgh – lenger tør overse.

Så skotsk som det kan bli. FOTO: TOR G. STENERSEN

I 2007 vant partiet overraskende det skotske parlamentsvalget, og sendte sjokkbølger gjennom det politiske etablismentet. SNP ble parlamentets største parti med 47 representanter, Labour fikk 46 og De konservative 16. Det var nok til å danne en mindretallsregjering. Partiets fremste valgløfte er å gi skottene muligheten til å velge sin egen fremtid, gjennom en folkeavstemning.

På mandag vil partiet legge frem den endelige planen, en Hvitbok, som i detalj beskriver veien videre. Timingen er ikke tilfeldig. Da feirer skottene sin nasjonaldag. St. Andrews Day. Etter jul legges forslaget frem for det skotske parlamentet. Går forslaget igjennom, vil det bli en folkeavstemning om skotsk selvstendig i november neste år.

–Tiden er overmoden for skotsk selvstendighet. Det er mulig at union med Storbritannia var riktig på et tidspunkt. Men tidene forandrer seg. Uavhengighet er det riktige svaret nå. Vi er blitt voksne, og ønsker å flytte hjemmefra, sier Michael Russell selvsikkert.

Ikke alle deler det synet. Men det skal vi komme tilbake til.

Stolt kultur.

The Royal Mile heter den vakreste sightseeingruten i Edinburgh. Den strekker seg fra Edinburgh Castle, middelalderslottet som troner majestetisk på høyden over byen, videre gjennom den historiske gamlebyen og ender opp nede i Holyrood, hvor det skotske parlamentet ligger. Herfra ser du rett over til eventyrslottet Holyroodhouse, som ligger badet i et trolsk ettermiddagslys. Dette var hjemmet til dronning Mary av Skottland, eller Maria Stuart, som regjerte en kort og dramatisk periode på 1500-tallet. I dag er det dronning Elizabeth II offisielle residens når hun besøker Skottland. Fra dronningens himmelseng kan man skue ut over de irrgrønne åskammene som omgir det dramatiske landskapet rundt byen. Få steder er mer symbolsk ladet med stolt skotsk historie og kultur, enn nettopp her.

Vindkraft og oljeutvinnning. FOTO: OLE MATHISMOEN

I 300 år har skottene slitt med tro og tvil rundt sin egen nasjonale identitet og forholdet til Storbritannia. Kongedømmet Skottland var en selvstendig stat frem til 1707. Da ble landet en del av parlamentsunionen med England, som deretter ble til kongedømmet Storbritannia. Siden har landet blitt styrt fra London. I perioder svært motvillig.

På 1800-tallet var Skottland et av de sterkeste økonomiske maktsentrene i Europa, og en av de rikeste regionene i det britiske imperiet. I etterkrigstiden slet skottene med gammel industri, ledighet og stor fattigdom. Men etter at skottene, i likhet med Norge, fant sort gull i Nordsjøen, snudde stemningen. Optimismen kom tilbake. Og jo sterkere skottene følte seg, jo mer vokste motstanden mot London.

Verst var det under Margaret Thatcher. Thatcher og skotter gikk dårlig sammen. Skottene mente hun stjal deres oljepenger for å finansiere sin massearbeidsløshet. Hun, på sin side, mente skottene var tapere og sutrekopper. Skottene har altså slitt med mindreverdighetskomplekser overfor England. «Englishness» er det som teller, «scottishness» har alltid vært litt annenrangs.

Ny selvtillit.

Michael Russell bekrefter bildet av skottene med luen litt i handa. Noe av uavhengighetskampen handler om å gi skottene selvtilliten tilbake.

–Skottland må få tilbake troen på seg selv. Selvstendighet betyr økt selvtillit, økt ansvarlighet og mer velstand. Vi er et rikt land som ikke får ut vårt potensial så lenge vi blir styrt med påholden penn, mener Russel bestemt.

–Så hvordan vil Skottland skille seg ut fra England, om det skulle bli en selvstendig stat?

– Jeg tror ikke du vil se noe «bigbang». Det viktigste vil være at vi kan gjøre våre egne prioriteringer. Ta skattepolitikken for eksempel. I Dundee har vi en meget attraktiv spillindustri, som blant annet utvikler det populære dataspillet Grand Theft Auto. Både Irland, Frankrike og Canada sikler på dette og andre firmaer, og frister med gunstigere skattevilkår. Vi har ingen mulighet til å matche det, fordi vi ikke kan bestemme våre egne skatter.

Mat på bordet og klær på kroppen. FOTO: JEFF J. MITCHELL/REUTERS

–Fiskeripolitikken er et annet eksempel. Når rammebetingelsene legges i Brussel, er det den britiske ministeren som snakker på våre vegne. Vi kan delta på møtene, men sitter bak den britiske ministeren, og har ingen talerett. Ta innvandringspolitikken. Vi kjemper en håpløs kamp mot den negative innstillingen til innvandring som kommer fra London. Vi trenger arbeidskraft, og er mye mer positivt innstilt til økt innvandring.

–Eller energipolitikken. 90 prosent av Storbritannias oljeinntekter kommer fra den skotske sektoren. Vi er store på fornybar energi og på karbonfangst. Men inntektene og pengene havner i London. Selvsagt får vi noe i retur, men hvor mye bestemmer ikke vi.

–Dere bruker Norge som et forbilde i selvstendighetskampen.

–Ja. Det er et land med en suksessfull uavhengighetshistorie. Vi har omtrent like store befolkninger, men dere har et langt bedre velstandsnivå. Vi har begge store olje-og gassressurser. Mens Norge har forvaltet denne formuen på et utmerket måte gjennom Oljefondet, har vekslende regjeringer i London sløst bort store deler av vår formue, som var ment for fremtidige generasjoner. Vi ser at små, selvstendige land leverer bedre velstand, vekst og mer rettferdige samfunn, sier Russell.

Bare messingen under kilten. FOTO: JEROME DELAY/AP

Motstanden øker.

Dagen etter er jeg tilbake i parlamentet for å høre på ukens spørretime. Det går hett for seg, med heftige tilrop og syrlig sarkasme. Buiing og latter gjaller i veggene. Ikke unaturlig er det regjeringspartiet som går gjennomgå, og striden om skotsk uavhengighet er en gjenganger. Men først gjelder det for regjeringen å få flertall for en folkeavstemning om Skottlands fremtid.

Som mindretallsregjering trenger den støtte for å få planen igjennom. Labour og Toryene ønsker større selvstyre, men innenfor unionen med Storbritannia. Og folkeavstemning vil de ikke høre snakk om.

–Hvis velgerne ønsker uavhengighet, vil de få anledning til å stemme for det ved neste valg, sier leder for Det konservative partiet i Skottland, Annabel Goldie.

Det liberaldemokratiske partiet er jokeren. Dersom de går inn for folkeavstemning, er halve jobben gjort. Tidligere i høst var det full splittelse i «Lib Dem.», etter at flere sentrale medlemmer mente partiet burde støtte SNP. Etter et opprivende møte, satte lederen foten ned, og opprørerne sluttet rekkene. Men det viser at stemningen er labil.

Labile er også meningsmålingene. Målinger det siste året har vist to ting: Et flertall av skottene ønsker seg en folkeavstemning for å stemme over egen fremtid. Men et flertall sier også nei til full uavhengighet. I sommer økte imidlertid andelen som kunne tenke seg å stemme ja til selvstendighet fra 36 prosent i april, til 42 prosent i juli, ifølge en ICM-måling gjengitt i den skotske avisen Scotsman. Men denne uken, bare dager før regjeringen skal legge frem sin Hvitbok, har den britiske avisen Daily Telegraph foretatt en ny måling som viser at bare 29 prosent ønsker full uavhengighet.

«Vikingene» rundt bålet i Lerwick. FOTO: JEFF J. MITCHELL/REUTERS

Men partiet har et ess i ermet, og det bruker Michael Russell og regjeringspartiet for alt det er verdt. Det lyder omtrent slik: Ærede parlamentsmedlemmer, tror dere virkelig skotske velgerne vil gi dere tillit ved neste valg, om dere nå nekter dem muligheten til å bestemme over sin fremtid i en folkeavstemning?

Opposisjonspartiene er rasende på truslene fra regjeringen, men samtidig redde for å støte fra seg velgere.

Hodet og hjertet.

I gamlebyen i Edinburgh ligger en av de mest tradisjonsrike handelsbedriftene i byen, Geoffrey Tailor Kiltmakers. I 45 år har familien drevet butikken i Castlehill Street. I tillegg har de en egen fabrikk som er åpen for publikum og hvor man kan være med å veve sitt eget stoff. Butikken er fylt til randen av det mest skotske av de skotske; fabelaktige kilter, sekkepiper, nydelige brosjer, smykker og silkemyke cashmereskjerf hentet fra sauene på det skotske høylandet. Men selv her inne, hvor det ikke er mulig å komme nærmere den genuine skotske, er synet på selvstendighet todelt.

–Jeg er ekstremt stolt av å være skotsk, og veldig opptatt av å holde på vår historie. Men jeg er også stolt av å være britisk, sier Tristan Stewart, som jobber i butikken.

–Jeg tror uavhengighet ville vært bra for skotsk industri. Vi bør ta våre egne beslutninger, gjøre våre egne prioriteringer og ikke bare stole på London. Vi er selvsagt bekymret for alle de billige kiltene som oversvømmer markedet, og som du kan få kjøpt til 20 pund. Våre drakter koster 3-400 pund, og er selvfølgelig håndsydde, sier han mens han rydder på plass en ny rull med tartanstoff. I hyllene ligger flere hundre ulike tartanmønstre, eller skotskrutete mønstre, i Skottland finnes det over 3000. Hver klan, sitt rutemønster. Hos kiltmakeren ligger de sirlig ordnet etter klannavn som McDonald, MacGregor, Macinnes, Buchanan and MacKenzie. Selv det skotske rugbylandslaget har sitt eget tartanmønster.

Utsikt fra Calton Hill i Edinburgh. FOTO: TOR G. STENERSEN

Tristan Stewarts syn på skotsk uavhengighet i i tråd med hvordan veldig mange skotter tenker: Hjertet sier ja. Hodet sier nei.

–Jeg er likevel bekymret for om Skottland er sterke nok til å stå alene, både økonomisk og militært. Dessuten synes han det er en dårlig timing på folkeavstemningen.

–Akkurat nå tror jeg det blir mer et protestvalg mot dårlige økonomiske tider og grådige politikere, og det blir feil, mener han.

Feiring.

Denne helgen gjør skottene seg klare til mandagens St. Andrews-feiring. I år har regjeringen slått på stortrommen og lover feiring tre dager til ende. Det skal bli sekkepipe- og trommeparader, barneopptog og fyrverkeri fra Edinburgh Castle. Prislappen kommer på over 4 millioner kroner. Det er det verdt, mener regjeringen – som altså samtidig skal legge frem masterplanen for Skottlands konstitusjonelle fremtid. Helt tilfeldig, ifølge regjeringen.

–Men St. Andrews Day er jo en naturlig dag for skotter til å reflektere over hvem vi er, og hvor vi skal gå, sier Michael Russell.

Opposisjonen derimot, synes dette sammenfallet hverken er tilfeldig eller naturlig.

–Dette er igjen et misbruk av offentlige penger til å fremme partiets sykelige uavhengigshetspropaganda, raser opposisjonen.

Siste ord er likevel ikke sagt i sagaen om skotsk uavhengighet. Det er nå den avgjørende kampen begynner.