–Det er på tide at en kvinne overtar. Kvinner styrer hus og hjem. Hvorfor kan ikke en kvinne styre Ukraina?

Pensjonisten Anatolij står på valgkampstand for Julia Timosjenko i sentrum av Kiev. Det er en råkald desemberdag. Termometeret viser ned mot 20 kuldegrader. Den stive kulingen som driver gjennom gatene, får det til å føles enda kaldere. Anatolij holder likevel ut og snakker varmt om sin kandidat:

–Ukraina trenger noen som kan skape orden i landet. Julia har vist at hun er en handlekraftig dame. I årevis har det bare vært kaos her. Når Julia kommer til makten, vil hun lede landet med fast hånd. Det blir arbeid og velstand til alle i et fritt og sterkt Ukraina, sier han entusiastisk.

Misnøye

Rett imot Anatolij står Nina. Begge holder de til i utkanten av Uavhengighetsplassen i sentrum av Kiev. Også Nina driver valgkamp, men for Timosjenkos hovedutfordrer Viktor Janukovitsj. Nina vil i likhet med Anatolij ha lov og orden i Ukraina, men først og fremst vil hun ha slutt på knappe pensjoner, lave lønner og høye priser:

–Menneskene i dette landet har knapt hatt noe å leve av de siste 20 årene. Folk må komme i arbeid, og de må få en anstendig lønn. Selv lever jeg på en liten pensjon, men jeg har måttet hjelpe mitt barn og mine barnebarn. Det er skammelig, sier hun. Bare et steinkast unna blir man minnet på hva hun snakker om. Et par tusen arbeidere i gassektoren over hele Ukraina er kommet for å protestere. De krever sikrere arbeidsplasser, bedre lønn og lavere priser.

–Og så må vi få et bedre forhold til Russland, fortsetter Nina. –Vi slaviske folk hører sammen. Dette snakket om NATO- og EU-medlemskap må ta slutt. Jeg er overbevist om at Janukovitsj er mannen. Se bare på alt tullet Timosjenko og Jusjtsjenko stelte i stand etter at de kom til makten, sier hun.

Full krangel

Nina sikter til dem som i desember- og januardagene for fem år siden, under den såkalte oransjerevolusjonen, grep makten. Like etter at tospannet Julia Timosjenko og Viktor Jusjtsjenko overtok henholdsvis statsminister- og presidentembetet, brøt det ut full krangel mellom dem. Samarbeidet tok slutt, og selv i dag kan de to ikke utstå hverandre.

Dét forhindrer ikke sittende statsminister Julia Timosjenko fra å føre en høyeffektiv valgkamp. I alle kanaler, i fjernsyn, radio, på nettet og ikke minst i gatene, er Julia – som hun stort sett kalles – langt mer synlig enn alle andre. Hennes valgkampanje dreier seg rundt ett tema: Julia Timosjenko er Ukraina. Stem på Julia, stem på Ukraina! Julia er selve personifiseringen av fedrelandet, blir folket forklart via utallige valgplakater, videoer og valgappeller.

Smelter

Kampanjen appellerer med andre ord langt mer til hjertet enn til hjernen. Men alle tilhengere av et selvstendig og selvbevisst Ukraina må nødvendigvis smelte når Julia står frem med sin blonde flette, iført en ukrainsk folkedrakt og med et ansiktsuttrykk som viser at hun har en moderlig omsorg for alt og alle, for fedrelandet og for folket.

Om dette vil sikre henne presidentembetet en gang ut på nyåret, gjenstår å se. En viss frykt for hva hun kan komme til å bruke makten til, er merkbar under overflaten i Kiev. Alle vet at hun er usannsynlig dyktig, men også at hun er klar over egne evner og ikke minst egen sjarm. Fysisk sett har hun så få likhetspunkter med herskeren i Moskva, Vladimir Putin, som vel mulig. Men vil Julia innføre putinismen i Ukraina? Vil Ukraina under president Timosjenko bli like ensrettet som Russland i dag er det under Putin? Skeptikerne hvisker om dette rundt i kroker og korridorer i Kiev. Hennes tilhengere svarer et rungende «nei» når dette bringes på bane.

Nøktern

Timosjenkos hovedmotstander, Viktor Janukovitsj, appellerer definitivt til de mer nøkterne. For eksempel i Kharkov, Ukrainas nest største by og et teknologisk sentrum like ved grensen til Russland, er man ikke i tvil: –Her stemmer vi på Janukovitsj. Han er industriens mann. Og så vil han ha et nært forhold til Russland. Det er det som er viktig for oss. De andre kandidatene blir for mye løse planer og luftig snakk, sier en kilde i Kharkov til Aftenposten.

Janukovitsj var den store taperen under oransjerevolusjonen i 2004-2005. Han vant først presidentvalget senhøsten 2004, men Viktor Jusjtsjenko og Julia Timosjenko samlet titusener i gatene i Kiev for å protestere mot det de hevdet var valgfusk. I en ny valgrunde annen juledag 2004 vant Jusjtsjenko.

Splittelse

Når man dømte ut fra det man så i Kievs gater, det man hørte blant de intellektuelle og ikke minst leste i utenlandske presse, kunne det se ut som om tospannet Jusjtsjenko/Timosjenko hadde massiv støtte fra hele Ukraina. Slik var det ikke. Jusjtsjenkos valgseier var forholdsvis knapp; han fikk 52 prosent av stemmene, mot Janukovitsj’ 44 prosent. Mesteparten av Jusjtsjenkos stemmer kom fra Vest-Ukraina, mesteparten av Janukovitsj’ stemmer kom fra Øst-Ukraina. Denne splittelsen er mindre akutt enn for 10-15 år siden, men den preger fortsatt landet.