Franco Rodríguez (28) har bare ett ønske for 2010: at han skal få se datteren Angela (3) og kona Gloria (28). Datteren har han aldri sett – bare på bilde. Rodríguez reiste hit til Spania fra Peru for tre år siden – et par måneder før datteren ble født.

Nå skulle han så gjerne ha reist hjem igjen, men han har ikke penger til flybillett. Han har heller ikke nok penger til å betale gjelden familien tok opp for å betale menneskesmugleren slik at Rodríguez kunne reise til Spania.

– Er hun ikke søt? Jeg skulle så gjerne ha gitt henne en klem, sier 28-åringen og viser oss et bilde han har fått tilsendt av datteren.

Rodríguez er én av Europas mange millioner papirløse innvandrere. Vi treffer ham like ved T-banestasjonen Oporto sørvest i Madrid. Klokken har så vidt passert seks om morgenen. Det er mange innvandrere her – de fleste fra Afrika og Sør-Amerika. Flere står tett inntil hverandre for å holde varmen. De har trukket luene godt nedover ørene.

Hver dag kommer de hit. Noen ganger får de en dagsjobb, andre ganger ikke. De siste månedene er det blitt stadig vanskeligere. Arbeidsgivere som trenger noen tilfeldige, ekstra hender, blir stadig sjeldnere.

En varebil kommer kjørende. En mann stiger ut og roper at han trenger fire personer. De unge mennene stimler sammen. Fire blir valgt ut. De andre trekker seg skuffet tilbake.

– Jeg har jobbet for flyttebyråer, rengjøringsfirmaer og entreprenører. Som regel er det for én dag, og det er alltid svart. Men nå er det lenge siden jeg hadde noe å gjøre. Det blir bare verre og verre, sukker Rodríguez.

Hær av ledige

Selv om børsene stiger og mange har avblåst finanskrisen, øker arbeidsledigheten til stadig nye høyder i Europa. I løpet av det siste året har drøyt 5 millioner mennesker mistet jobben i Den europeiske union. Ved utgangen av oktober var ledigheten kommet opp i 9,3 prosent. Nærmere 23 millioner kvinner og menn er nå uten jobb viser de siste tallene fra EUs statistikkbyrå Eurostat.

Og det ser ikke ut til å bli bedre med det første. Ifølge en ny rapport fra EU-kommisjonen vil arbeidsledigheten stige i hele 2010, og først i 2011 vil trenden sakte begynne å snu. Kommisjonen estimerer at ledigheten vil komme opp i 10,3 prosent og at 28 millioner EU-borgere vil være uten jobb.

Særlig har denne jobbkrisen rammet innvandrere som gjerne er de første som mister jobben. I mange år – da alle piler pekte oppover – var innvandringsdøren åpen til mange europeiske land. Den kraftige, økonomiske veksten gjorde at man trengte ekstra arbeidskraft.

Velkommen

Særlig i Spania ble innvandrerne ønsket velkommen. Før finanskrisen var Spania én av de store, økonomiske stjernene i Europa. Etter en blodig borgerkrig og flere tiår med diktatur, ble landet demokratisk. I løpet av få år gikk Spania fra å være Europas fattige fetter til å bli et rikt land. Økonomien vokste det remmer og tøy kunne holde. En periode ble en tredjedel av alle nye jobber i Europa skapt i Spania. Spania var den største importøren av arbeidskraft i EU. Folk strømmet hit fra Øst-Europa, Afrika og Sør-Amerika.

Fra å være et land som knapt hadde innvandrere, vokste innvandrerbefolkningen fra 750.000 i 1999 til 5,3 millioner ved utgangen av 2009 ifølge det nasjonale statistikkbyrået.

Spania er nå det landet i EU som har høyest andel innvandrere. I tillegg er det flere hundre tusen illegale innvandrere. Frem til nylig var det arbeid til alle.

Boligboble

Men spanjolene var dopet på en byggeboom. Alle skulle ha nye villaer, leiligheter og feriehus. Hele landet så ut som en byggeplass. Byggebransjen sto for en femtedel av økonomien. Så sprakk boligboblen. Det ble bråstopp.

«Til salgs», står det på skilt over alt i Madrid. Prisene stuper, og antall splitter nye og usolgte boliger har kommet opp i et par millioner.

– Bygningsbransjen var som et høyhastighetstog som dro med seg alt da det kræsjet, forteller økonomiprofessor Sandalio Gomez.

Resultatet er at Spanias hær av arbeidsledige har vokst til over 5 millioner, og arbeidsledigheten ligger nå på rundt 20 prosent. Den stiger fortsatt, og innvandrere mister jobben i dobbelt så høyt tempo som spanjoler.

Det lovede land

For tre år siden drømte Franco Rodríguez og familien om en bedre fremtid. Spania var det lovede land. Flere venner hadde reist dit. De skrev hjem om hvor mange penger de tjente. Kunne Rodríguez bare komme seg dit, ville fremtiden være sikret. Den lille familien skrapte sammen alt de hadde av sparepenger. Det samme gjorde foreldrene, søsknene og deres familier. I tillegg lånte de penger. Mange penger.

Til sammen ble det nok til å betale menneskesmugleren 3.500 euro. For det fikk han et falskt pass, turistvisum og flybillett. For 3.000 euro ekstra fikk han en smuglerpakke som også inkluderte jobb.

Her er jeg en illegal innvandrer; jeg er ingenting. I nabolaget hjemme kjenner alle meg og jeg er noe. Sayed (25) fra Bangladesh

– Da er du helt sikret, garanterte menneskesmugleren minnes Rodríguez.

Først bra

Da Rodríguez kom til Madrid, så det bra ut. Han fikk den jobben han var lovet – og hadde betalt for – i en liten butikk. Hver måned sendte han hjem mesteparten av det han tjente. Men så begynte butikken å gå dårlig. En tidlig morgen for to og et halvt år siden sluttet idyllen brått.

– Jeg trenger deg ikke mer; du har sparken, sa eieren da han kom på jobben.

Like etter gikk butikken konkurs. Siden har Rodríguez klart seg på strøjobber, men det blir stadig vanskeligere å finne noe å gjøre.

– Jeg ble lovet gull og grønne skoger. Menneskesmugleren sa at jeg kunne betale tilbake gjelden på noen få måneder. Han svindlet meg, sukker 28-åringen oppgitt.

Nå føler han at han sitter fast i Spania, selv om det ikke er noen fremtid her.

– Jeg har ikke penger til flybillett hjem. Dessuten skylder familien og jeg så mye penger at jeg må finne en jobb her slik at vi kan betale det tilbake.

Ifølge forskere og organisasjoner som Aftenposten har snakket med, er mange papirløse innvandrere over hele Europa i samme situasjon som Rodríguez. De betaler store summer for å bli smuglet til Europa.

I oppgangstidene var det enklere å få en jobb slik at de kunne nedbetale gjelden og forsørge familien hjemme. Nå er det blitt svært vanskelig å finne arbeid, og de jobbene som finnes, er som regel i den svarte økonomien der de ofte blir utnyttet.

Heldigere

I Italias hovedstad Roma treffer vi den papirløse innvandreren Sayed (25) fra Bangladesh. Han har vært langt heldigere enn Rodríguez, til tross for finanskrisen. Han står utenfor sentralbanestasjonen og forsøker å kapre folk til turistbusser som kjører rundt i Roma.

– Lønnen er ganske dårlig, men jeg er heldig som har en jobb. De fleste jeg kjenner har ikke det.

Sayed kommer fra en landsby utenfor Dhaka, hovedstaden i Bangladesh. Da han var ferdig med ingeniørutdannelsen i 2006, bestemte familien at han skulle reise til Vesten. Familien tok opp lån slik at de kunne betale menneskesmugleren 5.000 euro. For det fikk han visum og en flybillett: Bangladesh – Nepal – India – Russland – Spania – Italia.

– For familien er jeg fremtidshåpet. Jeg sender nesten alle pengene jeg tjener hjem.

Selv om han har jobb, er drømmen å reise tilbake igjen.

– Her er jeg en illegal innvandrer; jeg er ingenting. I nabolaget hjemme kjenner alle meg og jeg er noe. Jeg elsker mitt land.

Eneste mulighet

Den økte grensekontrollen og strengere innvandringspraksis i Europa gjør at menneskesmuglingen øker, fremholder den nederlandske forskeren Ilse Van Liempt som har forsket mye på menneskesmugling.

– Flyktninger har ikke mulighet til å komme til Europa uten å bruke menneskesmuglere; de er helt avhengige av dem, sier hun.

Hun forteller at prisene har skutt i været de siste årene. Bedre grensekontroll gjør at menneskesmuglerne må bli mer profesjonelle og investere mer i businessen, og de tar derfor mer for tjenestene sine. Etterspørselen har økt. Det samme bildet bekrefter flere organisasjoner, Europol og politi i flere europeiske land.

Ifølge Europol tilbyr menneskesmuglere ulike pakker der prisen avgjør hvordan man reiser. Første klasse er på fly med godt forfalskede reisedokumenter; laveste klasse er på esel, et lasteplan eller i en rusten holk.

– Smuglerringer styres som firmaer, og de er svært profesjonelle. Du betaler for det du ber om; hvis du ønsker å reise komfortabelt, ha gode reisedokumenter og mye assistanse, så betaler du mer. Det er litt som med pakkereiser på ferie, forteller Ulla Ahlback ved etterretningsavdelingen til det svenske politiet.

Mange mellomlandinger

Jevnlig endrer menneskesmuglerne taktikk og ruter. På flyplassene opererer politiet med såkalte røde flighter med stor fare for menneskesmugling, for eksempel fra Moskva. Europol har vært borti flere eksempler på at menneskesmuglerne derfor sender flyktninger med fly fra Asia til Russland, videre til Sør-Afrika og så til Sør-Amerika. Deretter flyr de til Europa.

Ofte viser TV-stasjonene spektakulære bilder av flyktninger som forsøker å nå Europa i overfylte, rustne holker. Ikke sjelden mister folk livet. Men de aller fleste innvandrerne som kommer til Europa, kommer med fly eller landeveien. For eksempel kommer bare 15 prosent sjøveien til Italia, mens 85 prosent av innvandringen skjer via grensene i nord og nordøst.

Italienske myndigheter sier at de står overfor en «flodbølge av illegale innvandrere», og de peker på at 36.000 mennesker kom sjøveien til Italia i fjor – en økning på 75 prosent fra året før. I år har imidlertid antallet sunket kraftig.

Gemma Arpaia fra organisasjonen ISCOS som jobber med innvandrere i Italia, mener at politikerne bevisst spiller på frykt i befolkningen for å kapre velgere.

– Italia får langt færre innvandrere enn for eksempel Tyskland, og det er bare en liten andel som kommer via sjøveien i sør. De overfylte flyktningebåtene fra Afrika er imidlertid langt enklere å bruke i det politiske spillet, hevder hun.

Arpaia fremholder at innvandrere – og da særlig papirløse innvandrere – er svært hardt rammet av finanskrisen.

– De ender ofte opp i den svarte økonomien der de i mange tilfeller blir utnyttet på det groveste. De må jobbe lange dager for luselønn. Mange får ikke jobb i det hele tatt, og de har ikke noe nettverk og familie som kan hjelpe dem. Resultatet er at de ender på gaten, forteller hun.

Pavens suppe

På suppekjøkkenet «Pavens suppe» som ble opprettet av den katolske kirke i 1869, kommer det stadig flere innvandrere.

– Mange har mistet jobben på grunn av finanskrisen, og hit kommer det alle mulige mennesker. Men de papirløse innvandrerne er helt klart hardest rammet; de er nederst på samfunnsstigen, fremholder sosialarbeideren Renato de Andreis som har jobbet på gaten i 35 år.

Suppekjøkkenet er i sentrum av Roma i et trangt kjellerlokale. På rekke og rad sitter folk og spiser pasta, grønnsaker, kjøtt og frukt ved respatexbord. Gjennom et hull i veggen øser en dame opp nye porsjoner på plasttallerkener.

På veggen henger et bilde av paven, ellers er de hvite murveggene nakne. Det durer jevnt fra blinkende lysstoffrør.

– Tidligere var det flest italienere som kom hit, men nå er det langt flere innvandrere. Mange av dem er uteliggere, og de bor på gaten eller under broer. Dessverre er det endel som ikke klarer det tøffe livet. De dør og blir bare borte.

Sosialarbeideren forsøker jevnlig å finne småjobber til dem.

– Forrige uke var det en pakistaner som spurte om jeg kunne hjelpe ham med å finne en jobb på universitetet. Jeg tenkte på en vaskejobb, men så viste det seg at han hadde doktorgrad i atomfysikk.

Lengter hjem

På et lite rom i utkanten av Madrid sitter Franco Rodríguez og lurer på hva fremtiden vil bringe. De mørke gardinene er trukket godt for de små kjellervinduene, og belysningen er dunkel. I et hjørne står en TV og flimrer. I midten av rommet er det et lite bord, stoler er det ikke plass til. På veggene er det brune striper etter vann som har rent, og det stinker mugg og råte. På disse 25 kvadratmeterne bor syv papirløse innvandrere fra Sør-Amerika. Svettelukten er stram.

Nok en dag har gått uten at han fikk noen jobb. Han spiser på ulike suppekjøkken. Hvis han tjener litt penger, sender han mesteparten hjem til familien – selv om det betyr at han må gå sulten til sengs.

– Jeg trodde på et bedre liv her i Spania, men nå drømmer jeg bare om å reise hjem igjen. Jeg skulle så gjerne ha sett datteren og kona mi. Jeg lengter så fryktelig etter dem.