Les også:

– Se her! Her er den originale utgaven av Sturlungasaga fra omkring år 1300. Det er en tragisk saga; den forteller om 1100- og 1200-tallet da det islandske samfunnet gikk av hengslene. Det endte som det måtte gå; landet mistet sin selvstendighet.

Det er professor Gísli Sigurðsson som beretter. Vi befinner oss der store deler av Islands – og Norges – kollektive hukommelse oppbevares, nemlig i Arni Magnusson-instituttet i Islands hovedstad Reykjavik. Et stort antall håndskrifter som sammen gir en enestående innsikt i hvordan Norge og Island oppsto som kulturnasjoner og stater i middelalderen, befinner seg på dette stedet. Vi er på et av historievitenskapens helligste steder.

Samtidig står vi midt oppe i den islandske krisen. Tidligere denne uken nektet Islands president Olafur Ragnar Grimsson å undertegne loven der Island påtok seg å gi erstatning til britiske og nederlandske innskytere i den fallerte islandske spareordningen Icesave. Noen mener at presidenten reddet landet fra å påta seg en gjeld innbyggerne aldri vil kunne betale. Andre frykter at Island som en følge av presidentens veto vil bli isolert og ytterligere ruinert.

Gísli Sigurðssons jobb er å ta vare på Islands fortid. Men i likhet med alle andre i det islandske samfunnet er også han berørt av krisen som rammer landet akkurat nå. Som en islending med dyp innsikt i sitt lands historie, er han ikke redd for å trekke paralleller mellom middelalderen og dagen i dag:

– Ser vi på Island i første halvdel av 1200-tallet, den såkalte Sturlungatiden, kjempet ulike grupper om penger og makt. Denne maktkampen omsluttet til slutt hele samfunnet. Den ødela Island. Så langt gikk det, at islendingene måtte hente inn en utenlandsk makt til å overta. Den norske kongen ble konge over Island omkring år 1263. Det var bare begynnelsen på den islandske ulykken. Da Norge ble svekket som stat og kom under Danmark, fulgte Island med. Vi endte som en dansk koloni.

Undergangen

Professoren tar en liten pause mens han betrakter kalveskinnet der den dramatiske historien om Islands undergang som selvstendig stat er nedskrevet. Fra Sturlungasagaen går han over til å berette om de gamle nordiske mytene, de som forteller om undergang og død.

– I den eldre Edda fortelles det hva som skjer når menneskene blir hovmodige og griske. Verden går under. Vi får ragnarokk. Island er i ferd med å gjennomleve et ragnarokk akkurat nå. Vi glemte våre opprinnelige verdier. Det eneste som betydde noe, var penger, penger og mer penger. Vi ble griske og hovmodige, sier Gísli Sigurðsson.

– Til slutt brøt det hele sammen, legger han til.

– Jeg er professor i historie, det vil si at det er mitt fag å si noe om fortiden. Men man ser jo nåtiden i fortiden. Akkurat nå ser det dystert ut, konstaterer professoren mens han blar i de brune pergamentene fra middelalderen.

Tomt skall

Noen kilometer fra det ærverdige Arni Magnusson-instituttet i Reykjavik med sine gamle håndskrifter ligger det hypermoderne, nybygde varehuset til det tysk-sveitsiske byggevarefirmaet Bauhaus. Det har 22000 kvadratmeter gulvflate.

Bygningen er imponerende der den ligger. Det er bare ett problem: Da bygget sto ferdig, feide finanskrisen inn over Island. Varehuset ble aldri åpnet. Bygningen er tom. Også den mange mål store parkeringsplassen er øde. Det er ingen mennesker her, bortsett fra Ketil Guðmundsson. Han passer på at intet galt skjer med den forlatte bygningen.

– Ledelsen i Bauhaus sier at de vil dukke opp til sommeren. Da skal de se om det vil være grunnlag for å åpne varehuset, sier Ketil Guðmundsson.

Ketil er ansatt i firmaet Istak, et islandsk entreprenørfirma med danske eiere. 1000 mennesker var ansatt i Istak før krisen. Nå er det cirka 400 igjen.

– 100 av de ansatte i Istak er sysselsatt i Norge, beskjeftiget med å bygge kaianlegg og andre ting som vi kan godt, sier han. På Island er det nesten ingen ansatte igjen.

Når han ikke passer på den tomme bygningen til Bauhaus, går Ketil og venter på en flybillett til Jamaica. Istak skal gå i gang med å bygge et kaianlegg for et norsk cruiserederi. På Jamaica venter jobb, gode penger og masse sol. Ketil legger ikke skjul på at han ser frem til å dra.

– Jamaica er bra. Men Norge er slett ikke så verst det heller. Jeg har jobbet i Norge og drar gjerne tilbake. Her på Island kan vi nok se langt etter normale tider på en stund, sier han.

Redaktøren

Å komme i kontakt med vanlige mennesker på Island som har synspunkter på landets krise, er intet problem i disse dager. Alle Aftenposten henvender seg til på en vanlig hverdag i Reykjavik, ønsker å snakke om det som skjer. Alle er dypt bekymret. Også når vi møter en person som gjennom flere tiår har tilhørt den politiske eliten, får vi dystre svar på våre spørsmål. Gjennom 37 år, fra 1971 til han gikk av for aldersgrensen i 2008, har Styrmir Gunnarsson ledet Islands største avis, Morgunblaðið. Han legger ikke fingrene imellom når han skal forklare ulykken som har rammet Island:

– Hva som skjedde, var at pengene overtok makten. Det hele begynte da vi fikk den nye loven om fiskeriene i 1983. Hver båt ble tildelt en fiskekvote. Så i 1990 vedtok Alltinget en lov om at fiskekvotene kunne omsettes fritt. Plutselig fikk Island de såkalte kvotekongene, mennesker som hadde solgt sine fiskekvoter og plutselig fikk millioner av kroner mellom hendene, forteller han.

Med kvotekongene var det skapt en styrtrik overklasse. Neste skritt var de såkalte finansfyrstene, menneskene som skapte seg enorme formuer gjennom å drive banker. Disse finansfyrstene øvde en voldsom innflytelse og overtok mer eller mindre kontrollen med samfunnet. De som skulle kontrollere dem, nemlig politi, rettsvesen og banktilsyn, ble for lilleputter å regne. Banksektoren bare vokste og vokste. Måten man vokste på, var å tilby sparerenter bedre enn alle andre var i stand til. Dermed strømmet innskytere fra hele verden til de islandske bankene.

– Allerede i 2006 kom de første tegn til at bankene ikke kunne oppfylle sine forpliktelser. Sentralbanksjefen innkalte den 27. mars i 2006 til et krisemøte fordi man fryktet at bankene skulle kollapse. Kollapsen kom ikke, og man fortsatte som før. Så dukket den såkalte subprimekrisen opp i USA i 2007. Fortsatt foretok man seg intet, forteller Styrmir Gunnarsson.

– Hva man derimot fortsatte med, var å tilby verdens høyeste innskuddsrenter, samtidig som man ga lån til en mengde risikoforetak. På toppen av det hele kjøpte de islandske bankene aksjer i de samme risikoforetakene man hadde lånt penger til. Så kom konkursen i Lehman Brothers i september 2008. Da falt de islandske bankene sammen som korthus.

Nytt Versailles

Nå krever man at Island betaler tilbake både innskuddene i den fallerte spareordningen Icesave samt rentene og omkostningene som den britiske og hollandske staten har hatt. –Det er klart at Island har et ansvar. Men man må samtidig huske på at ingen islending har undertegnet på at han eller hun påtok seg ansvaret for alle innskudd hollendere og briter gjorde i Icesave. Den jevne islending har aldri sett noe til disse pengene, og føler heller ikke at man skal måtte spise grøt i 20 år for å betale disse pengene tilbake, sier Gunnarsson. Han sammenligner det hele med de krav Versaillestraktaten påla Tyskland, en sammenligning man ofte hører på Island i disse dager. Som kjent førte Versaillestraktatens bestemmelser til økonomisk sammenbrudd i Tyskland.

–Hadde Island vært et større land, ville ingen ha våget å behandle oss slik, sier den tidligere redaktøren. At presidenten har nektet å undertegne loven der Island påtar seg å erstatte pengene, mener Styrmir Gunnarsson er positivt. Riktignok har han lite til overs for president Olafur Ragnar Grimsson, som har vært en lite populær president. –Men som en følge av presidentens veto skal nå folket avgjøre saken. Ingen i det demokratiske Europa kan vel være imot at folket selv avgjør en sak av så skjebnesvanger betydning, mener han. Islands problem har de siste tiår vært at en lukket elite har truffet alle beslutninger. Nå trekkes folket inn. Kanskje er det starten på at Island omdannes til et demokrati av samme slag som Sveits. Hadde folket på Island de siste år hatt mer reell innflytelse, ville aldri banksjefene fått mulighet til å herje med landet på den måten de gjorde, resonnerer han.

Norges rolle

Den gamle pressemannen har dessuten noen synspunkter om Islands plassering i verden:

– Under den kalde krigen ble Island lyttet til fordi vi utgjorde en hjørnestein i forsvaret av Nord-Atlanteren. Så forlot USA Keflavikbasen på en måte vi ikke likte noe særlig. I det siste har Sverige i EU bidratt til å gjøre livet surt for oss, konstaterer han.

– I en slik situasjon er det viktig at vi islendinger stikker fingeren i jorden og ser hva som er realitetene. Og realitetene er at vi har sterke felles interesser med Norge, enten det gjelder forsvar, fiskerier eller miljøvern. I tillegg kommer de gamle kulturelle bånd som knytter oss sammen. Vi må venne oss til å se på Norge som vår hovedallierte, sier Styrmir Gunnarsson.

Klassisk dannelse

Dette siste poenget til Styrmir Gunnarsson, om Norges fremtidige rolle i islandsk utenrikspolitikk, blir ikke umiddelbart applaudert av Kjartan Kjartansson, som driver sjokoladefabrikken Sambo i et industriområde like utenfor hovedstaden. Aftenpostens fotograf og journalist spaserer uinvitert inn på Kjartanssons kontor midt i arbeidstiden og spør ham om hva han som selvstendig næringsdrivende tror om krisen. I stedet for å gi oss en forelesning i økonomi, gir Kjartansson oss en oppvisning i klassisk islandsk dannelse.

– Inter arma silent leges! Vet dere nordmenn hva det betyr? Jeg skal fortelle dere det. Det er latin og betyr at når det er krig, da tier lovene. Briter og nederlendere har erklært krig mot oss, og de har feid alle lover til side. Man krever av oss noe man ikke krever av noen andre. Hvor mye tapte dere nordmenn på konkursen i Lehman Brothers? Krever dere at den amerikanske staten betaler det tilbake? spør han.

– Samtidig er det klart at Island godvillig lot seg føre ut i skogen. Der ble vi overlatt til ulvene. Nå sitter vi igjen med forpliktelser opp over ørene. Når man forlanger at den jevne islending skal betale for dette i flere tiår fremover, er det da noe galt at man spør den jevne islending om han virkelig ønsker det? Vi skal overholde våre forpliktelser. Men man krever av oss mye mer enn vi er forpliktet til å overholde, sier han.

Håvamål

Kjartan Kjartansson krydrer sin tale med strofer og sitater fra Håvamål, fra de norske kongesagaer og fra greske myter. Han bruker historien for å vise at det er best om islendingene stoler på seg selv og løser sine egne problemer, uten for mye innblanding hverken fra Det internasjonale pengefondet, fra EU eller fra Norge.

– Dette med Håkon Håkonsson var jo ikke noen særlig god idé for Island. Da Island kom inn under Noregsveldet, lovet dere at 12 skip skulle komme til Island hvert år. Hvordan gikk det, om jeg får spørre?

Aftenpostens reportasjeteam må medgi at det ikke gikk særlig bra. Skipene fra Norge uteble etter hvert, og islendingene ble overlatt til seg selv.

– Jeg hører at dere har lest hva dere burde ha lest, repliserer Kjartansson. –Og unionen med Norge var bare begynnelsen på Islands ulykker. Vi måtte lære at vi kom lengst med å stole på oss selv. Det må vi gjøre også denne gangen! slår han fast.

De tette bånd

På veien tilbake til Reykjavik fra Kjartanssons fabrikk stanser vi ved monumentet over Ingolfr Arnarson, den første nordmann som tok land og bosatte seg på Island på samme tid som Harald Hårfagre samlet Norge til ett rike. Statuen av Ingolfr er vakkert plassert på toppen av en liten kolle i sentrum av Reykjavik, bare noen hundre meter fra operabygningen, et ennå ikke fullført praktbygg som for alltid kommer til å minne om de elleville finansårene på Island.

Etter en dag der mange islendinger har gitt ulike vurderinger av den rollen Norge har spilt på øya gjennom skiftende århundrer, ønsker vi å høre om den oppvoksende slekt også kjenner historien om de tette bånd som har eksistert mellom nordmenn og islendinger. De to 17 år gamle skoleelevene Tordis og Sara sitter på en av benkene som omkranser Ingolfr. Svaret de gir på spørsmålet om de vet hvor Ingolfr kom fra, er ikke særlig oppløftende:

– Ingolfr, kom ikke han fra Sverige? undres de to jentene.