– Jeg har akkurat kjøpt meg et heldekkende slør, sier hun.

Aftenposten møter Samira og venninnen Emma (19) i rue Jean-Pierre Timbaud i Paris. De kommer rett fra bønnen i den ortodokse moskeen, sammen med strenge skjeggete menn som stirrer misbilligende på oss. Foreløpig er jentenes unge ansikter synlig, mens resten av kroppen skjules av svarte og brune klesfolder. Bare joggeskoene stikker så vidt frem.

Vi setter oss på en benk for å kunne prate litt i fred, men blir nøye observert av et slags mannlig «moralpoliti» som holder seg i bakgrunnen. Tilslørede kvinner skal ikke snakke med andre.

Sprekk til øynene.

Samira trekker opprømt frem det nye sløret fra en lilla plastpose, og demonstrerer hvordan det knytes utenpå det hun allerede har. Hun kaller det ikke burka, men niqab, for burkaen er oftest blå, med gitter. Dette kan dekke absolutt alt, eller vise en nesten usynlig sprekk foran øynene – alt ettersom hvordan hun danderer det. Målet er det samme: bli helt skjult.

Samira Hayat er ung og vakker, men det kan du ikke se. Bare joggeskoene som så vidt stikker frem kan avsløre henne. Hun er 23 år, og har bestemt seg for å gå med burka. FOTO: VIBEKE KNOOP RACHLINE

FOTO: Foto: Vibeke Knoop Rachline

– Hvorfor vil du det? Og hvorfor akkurat nå, når Nasjonalforsamlingen trolig forbyr det?

– Jeg ville bare begynne, bryr meg ikke om det blir forbudt eller ei. For meg henger det sammen med min tro. Muhammeds koner bar det. Jeg vil følge deres eksempel. Jeg vet det ikke er obligatorisk, men det anbefales.

Den franske nasjonalforsamlingen skal i løpet av noen uker stemme over et lovforslag som vil forby tildekking av ansiktet på offentlige steder. Hvis loven blir vedtatt kan det innebære at burkakledte kvinner blir bøtelagt.

– Velger selv.

Samira er en vakker kvinne, men det vil nå bare ektemannen få se. Hun er ennå ikke gift, og har ikke engang en venn. Hun vil bære sløret for sin egen del, og for å gå lenger inn i religionen som hun og Emma ikke trodde på bare for noen måneder siden.

Inntil august 2009 gikk de kledd og levde som vanlige unge franske jenter.

– Vi følte det samme kallet mot Gud. Det ga oss ro og velvære. I hvert fall inntil mediene kastet seg over oss. Nå blir kvinner i burka forfulgt som rare dyr. Folk spytter på dem og ber dem reise dit de kommer fra, sier Emma. Hennes familie er fra Tunisia, Samiras fra Marokko. Ifølge jentene blander folk sammen alt: slør, burka, islam, talibaner, terrorisme.

– Vi ønsker bare fred, og å hjelpe andre. Hvorfor henger man seg bare opp i våre slør? Hvorfor ikke forby stringtruser? Hvorfor er ikke politikerne mer opptatt av finanskrisen, prostitusjon eller gjeld? Å bære slør betyr ikke at man er undertrykt. Jeg bestemmer selv, ingen har tvunget meg. Loven vil ikke endre noe, og heller ikke trusselen om å ta fra meg mitt franske statsborgerskap. Men hvis de forlanger at jeg skal ta av sløret og vise ansiktet mitt i visse situasjoner, vil jeg gjøre det, sier Samira.

Kvinner i bånd?

Filosofen og forfatteren Elisabeth Badinter har vært tilstedet på komitéhøringene i nasjonalforsamlingen. Hun mener bruk av burka er som å tråkke på fransk treenighet, (kvinners) frihet, (kjønnenes) likhet og brorskap.

– Frankrike, men også Danmark og resten av Europa står overfor en utrolig situasjon. Vi fikk bilder av burkakledte kvinner i Afghanistan, med gitter foran øynene. Hva blir det neste? At menn holder kvinner i bånd? Hvordan skal vi reagere da, når burkadebatten allerede har tatt helt av? Argumentene om kvinnefrigjøring er velkjente. Det finnes endel kvinner som velger det selv. De synes at det innebærer en frihet. Men hva med alle dem som ikke bærer det frivillig?

- Og tenk på alle unge jenter i forstedene, som overhodet ikke kan velge hva de vil gå med, for hvis det har på seg korte skjørt blir de ansett som horer. Dem er det ingen som slåss for, sier Elisabeth Badinter til Aftenposten.

Hun er stadig i kontakt med moderate muslimer som er imot burkaen.

– Det er perverst å gå helt tildekket på gaten. De kan se meg, men ikke jeg dem. Det bryter all gjensidighet og innebærer en stum fordømmelse av samfunnet. De som utnytter dette bruker en frihet demokratiet gir dem for å gjøre narr av det. Det minste de skylder andre er å vise ansiktet, det vil si være på lik linje som alle andre, sier Elisabeth Badinter.