–Pendelen har svingt for langt. Noen av de nye medlemslandene spør hvorfor de ble med i denne alliansen, sier statssekretær Espen Barth Eide til Aftenposten.
NATO er nå opptatt av å finne balansen mellom det å engasjere seg ute, og det å være forsvarsallianse i kjerneområdet. Det er spørsmålet som NATOs nye strategiske konsept skal finne en løsning på.
USA er det av medlemslandene som er mest opptatt av å pushe NATO som en global aktør. Det er avgjørende for at USA skal bruke NATO som et sikkerhetsverktøy. Andre, særlig nye medlemsland i øst, er opptatt av sin egen sikkerhet og NATO som en garantist mot et stadig mer selvsikkert Russland.
–Vi skal være ærlige og si at det er en motsetning her, sier Eide til Aftenposten.
NATO uten ansikt.
En gang var det utenlandske soldater som øvet i Norge for å kunne forsvare oss mot kommunismen, nå er NATO en allianse som sender norsk ungdom til Afghanistan.
Derfor har Norge lansert Ole Brumm initiativet: Ja takk, begge deler. NATO skal være både ute og hjemme. Men med vekt på at NATO må komme hjemom oftere.
Statssekretæren i Forsvarsdepartementet var forrige uke i Washington på den fjerde konferansen om NATOs nye strategi. Alle fire har vært underlagt utenrikspolitikkens bestemor, Madeleine Albrights, myndige ledelse.
–Dersom NATO bare opererte ute, vil det miste sin kjerne. Men uten operasjoner utenfor sitt område, vil organisasjonen forvitre fordi den ikke forholder seg til de aktuelle problemstillingene, forklarer Barth Eide.
Eide avviser at Norges ønske om mer nærvær i kjerneområdet betyr at en skal avvikle engasjementet i Afghanistan.
–Norge har et langsiktig engasjement i Afghanistan, slår han fast, før han legger til: –Jeg tror det er lenge til en ser at NATO engasjerer seg i en ny krig utenfor sitt kjerneområde. Da snakker vi om Afrika, Sentral-Asia eller Midtøsten. Jeg er ikke sikker, men føler ikke at det ikke er appetitt på det. I 2006 ble det tidlig klart at NATO ikke skulle lede operasjonen i Libanon. Det var en klok beslutning, fortsetter han uten å trekke pusten.
Han høres mer ut som den NUPI-forskeren han er, når han ikke er forsvarsministerens strategiske computer.
Ny rolle.
Derimot understreker han at dette ikke betyr farvel til et globalt engasjement. Han viser til at NATO har mye å tilby når det gjelder omstilling og demokratisering av militære styrker. Der har de nye NATO-landene kompetanse. –Et eksempel er den flystøtte NATO sto for til Den afrikanske union i Darfur. Det er mange muligheter i en mer underordnet rolle enn det vi har i Afghanistan, sier han.
Da NATO ble dannet var verden bipolar. Det var klart hvem fienden var, Sovjetunionen. Etter den kalde krigens slutt ble den unipolar, vesten hadde vunnet. Nå er den blitt multipolar. Det vokser frem nye stormakter, Kina. India, Brasil, som ikke vil akseptere NATO som et slags verdenspoliti.
Dette er utfordringer som statssekretæren ikke synes kommer nok frem i arbeidet med NATOs nye strategiske konsept.
Han viser til piratjakten i Adenbukta, der NATO er engasjert. Men det skjer i samarbeid med viktige handelsland som blant annet Kina. Det ville vært feil av NATO å påta seg dette alene.
