Den israelske kunngjøringen om å bygge 1.600 nye boliger i det okkuperte Øst-Jerusalem har ført til kraftige reaksjoner i det internasjonale samfunnet. USAs visepresident Joe Biden fordømmer planene.

Hilde Henriksen Waage.

FOTO: Privat

– Både innholdet og tidspunktet for beslutningen er nøyaktig den type utspill som undergraver tilliten vi trenger nå, og den står i strid med de konstruktive samtalene vi har hatt her i Israel, sa Biden.

Også FNs generalsekretær Ban Ki-moon fordømmer Israels kunngjøring. Men i en pressemelding fra Utenriksdepartementet har utenriksminister Jonas Gahr Støre valgt å bruke formuleringene "protestere mot" og "ta sterk avstand fra" om Israels utbygging - en diplomatisk mildere formulering enn "fordømme".

Hilde Henriksen Waage, professor i historie ved Universitetet i Oslo og seniorforsker ved Institutt for fredsforskning (PRIO), tolker Norges dempede protest som et forsøk på å myke opp forholdet til Israel, for igjen å kunne spille en rolle i Midtøsten.

- Hvis dette er en bevisst formulering fra Utenriksdepartementet, tolker jeg det som et forsøk på å komme på talefot med israelske myndigheter. Og da er grove israelske brudd på folkeretten i denne sammenhengen av underordnet betydning, sier Waage til Aftenposten.no.

Artikkelen fortsetter under bildet.

13. september 1993: USAs president Bill Clinton, Israels statsminister Yitzhak Rabin og PLO-leder Yassir Arafat skriver under "Oslo-avtalen" i Washington. Avtalen ble betraktet som høydepunktet i det norske fredsarbeidet i Midtøsten. (FOTO: AP Photo/Ron Edmonds)

FOTO: RON EDMONDS

- Ofte blitt verre

- Norge har de siste årene hatt store problemer med å forholde seg til Israel - eller rettere sagt omvendt. Den israelske høyresiden har drevet en systematisk svertekampanje mot Norge siden vårt forsøk på å bygge bro mellom Hamas og Fatah i 2007. Likevel er vi på stadig jakt etter å få spille en rolle i Midtøsten-konflikten, sier Waage.

Hun mener like fullt det er helt utenkelig at Norge igjen kan komme på banen.

Vi vil så gjerne spise kirsebær med de store. Men en norsk rolle i Midtøsten-konflikten er helt i det blå. Hilde Henriksen Waage

- Norge har prøvd seg som fredsmegler i en rekke internasjonale konflikter - Midtøsten, Sudan, Colombia og Sri Lanka - uten særlig hell. I mange tilfeller er situasjonen blitt verre. I runde etter runde har Norge måttet tone flagg og trekke seg ut av profilerte fredsprosesser, påpeker Waage.

- Vil spise kirsebær med de store

Norges eneste offisielle rolle i konflikten i dag er formannskapet i giverlandsgruppen for Det palestinske området, AHLC. Forumet søker å fremme dialog mellom internasjonale donorer, de palestinske selvstyremyndighetene og den israelske regjeringen.

- Den rødgrønne regjeringen har et intenst ønske om få spille en rolle i det internasjonale fredsarbeidet, og spesielt i konflikten mellom israelerne og palestinerne. NUPI-direktør Jan Egeland sa for noen år siden at fredsbygging er Norges viktigste eksportartikkel, og dette er en myte den rødgrønne regjeringen jobber hardt for å bygge opp under, sier Waage.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Palestinernes president Yassir Arafat på offisielt besøk i Norge i 1996. Hjertelig møtemed Terje Rød-Larsen. (FOTO: Rune Petter Ness/SCANPIX)

FOTO: Ness, Rune Petter

Så sent som mandag, da Syrias utenriksminister Walid Muallem var på visitt i Norge, bekreftet Jonas Gahr Støre Norges interesse i Midtøsten.

- Norge er engasjert i Midtøsten. Vi har mange kontakter, vi har tillit, og vi leder giverlandsgruppen for palestinerne. Det betyr at vi har et ansvar, og vi skal bidra, understreket Støre. Samtidig gjorde han det klart at Norge ikke kommer til å spille noen rolle i de varslede samtalene mellom Jerusalem og Damaskus. Og tidligere har utenriksministeren sagt at prosessen i forkant av Oslo-avtalen var "en annen æra", da Norge "var på rett sted til rett tid".

- Vi vil så gjerne spise kirsebær med de store, slik at dette lille landet får markert seg internasjonalt - men jeg mener en norsk rolle i Midtøsten-konflikten er helt i det blå, sier Waage.

- Hvorfor holder man da fortsatt på slike runde, diplomatiske formuleringer?

- Selv om UD later som om vi fortsatt er på banen, så er dette først og fremst indremedisin for regjeringen et godt nasjonalt prosjekt og god internasjonal markedsføring, sier Waage.

- Ingen forskjell

På spørsmål fra Aftenposten.no onsdag kveld, sier Utenriksdepartementet at forskjellen i formuleringen mellom USAs, FNs og Norges reaksjon ikke er vesentlig.

- Det er ingen forskjell i meningen, sier kommunikasjonsrådgiver Bjørn Svenungsen i UD.

Han begrunner det med at det norske "fordømme" kan tolkes som kraftigere enn det engelske "condemn", som er ordet Joe Biden og Ban Ki-Moon har brukt.

UD har tidligere brukt uttrykket "fordømme" om blant annet nord-koreanske atomprøvesprenginger og massearrestasjoner i Iran. Da den israelske soldaten Gilad Schalit ble kidnappet av palestinere sommeren 2006, og Israel svarte med å sende soldater inn i Gaza og bombe kraftverk og broer, brukte Støre først ikke det samme, svært sterke uttrykket. Først neste dag valgte Jens Stoltenberg å trappe opp den norske kritikken ved å "fordømme" den kollektive avstraffelsen.

Artikkelen fortsetter under bildet.

En ultraortodoks jøde ser ut over Ramat Sholmo i øst-Jerusalem - stridens eple. (FOTO: AP Photo/Dan Balilty)

FOTO: DAN BALILTY

Har bedt om unnskyldning

Visepresident Biden var egentlig i Israel for å berede grunnen for nye forhandlinger mellom israelerne og palestinerne, og den israelske kunngjøringen kom derfor på verst tenkelig tidspunkt. Israels egen forsvarsminister Ehud Barak har fordømt utspillet, og både landets innenriksminister Eli Yishai og velferdsminister Isaac Herzog har bedt om unnskyldning.

- Dette skulle ikke ha skjedd under et besøk fra USAs visepresident. Det er svært pinlig, og vi ber om unnskyldning for denne alvorlige blunderen, sa Herzog til israelsk militærradio i dag.

Hilde Henriksen Waage mener USAs kraftige reaksjoner kan henge sammen med at Barack Obama har innsett at jobben med å skape fred mellom israelere og palestinere er enda vanskeligere enn han hadde trodd.

- For Obama er dette en måte å komme seg ut av konflikten på: Fortsett å snakke, og si til slutt at USA gjorde alt de kunne - men at det var umulig så lenge partene ikke var villige.

- Men USA er det eneste landet som har muskler nok til å presse Israel til forhandlingsbordet, for eksempel ved å kutte pengestrømmen. Selv om Norge fortsatt har verdifulle kontakter i det palestinske miljøet, er vi tross alt bare et lite land.