Hennes øyenlokk er tunge, medisinene virker, frykten avtar og hun kan sove. Uten medikamenter får Asmaa Shaker sjelden sove. Tre ganger i løpet av fem år er hjemmet hennes blitt ødelagt i terrorangrep, siste gang for to uker siden.

Hennes 12 år gamle sønn blir hvit i ansiktet og skjelver bare ved tanken på å skulle forlate huset. Familien sitter med stor gjeld, og selv lever hun i konstant frykt.

– Presset er for stort, sier hun under en samtale i Ibn Rushd, en psykiatrisk klinikk i sentrum av den irakske hovedstaden. –Jeg fant mine naboer og barna deres døde på bakken. Jeg er redd. Veldig redd.

Voldelig selv

Den første bomben i 2005 ødela familiens hjem, butikken og rev ektemannens ben fra kroppen. Men det var den andre bomben i fjor som gjorde Asmaa Shaker mentalt syk. Intet sted var trygt, mente hun, og snart ble hun selv voldelig på uforklarlig vis.

To dager etter eksplosjonen gikk hun inn på sønnen Muntathars rom med en kniv. Ektemannen, Raad Fadhil Ali, fikk vridd den ut av hånden hennes. Hun gikk ut av rommet og kastet TV-apparatet i veggen. Neste dag tok mannen henne med til sykehuset.

Etter to ukers behandling, kom hun hjem og var roligere. Men de bodde nær en sjiamuslimsk moské, som ofte ble angrepet, så han flyttet familien til et annet strøk. De etterlot seg butikken de hadde investert mye i, og leide en toroms leilighet.

For ca. to uker siden eksploderte en ny bombe nær dem, i en kafé like om hjørnet. Asmaa Shaker skrek:

– Har de fulgt oss hit? Vi kommer til å dø!

Mannen søkte hjelp fra kloke koner over hele landet, men måtte til slutt kjøre kona tilbake til sykehuset. Nå humper han omkring på sitt ene ben og tar hånd om sønnen alene. Utenfor selger han sigaretter og drikkevarer ved en liten disk.

Flom av traumer

På samme tid som en tilbaketrekning av amerikanske styrker innebærer en nedtrapping av krigen, søker stadig flere irakere medisinsk behandling for traumatiske mentale lidelser. Men helsevesenet er ikke i stand til å følge opp alle.

I hele Irak er det ca. 100 psykiatere som kan betjene en befolkning på 30 millioner mennesker, opplyser Iraks psykiaterforening. Mange medisinerer seg selv, og misbruk av reseptbelagte medisiner er økende. Det mest misbrukte medikamentet heter Artane, trihexyphenidyl på fagspråket. Pillene har en tydelig beroligende effekt.

Ved landets største og eneste institusjon for langtidsbehandling av psykiatriske pasienter, Al-Rashad, har man hittil i år registrert en 10 prosents økning i pasienttallet. Legene sier de må avvise folk på grunn av overbelegg.

Usikker fremtid

For Asmaa Shaker og utallige andre irakere er hver gate en påminnelse om det som var, det som er og det som kan skje igjen. Påminnelser om folk som skrittet kaldblodig over likene som var kastet ut i gaten etter øye-for-øye drap under krigen mellom de religiøse sektene. Påminnelser om amerikanske militære raid, irakske militære raid, militsforhør, drap og opprørernes bombeattentater.

Nå har voldshandlingene avtatt til et noe lavere, men stadig fryktinngytende nivå, og mange irakere kjemper med traumer fra fortiden og usikkerhet for fremtiden.

I fjor begynte irakske helsemyndigheter å innføre psykiatrisk behandling ved vanlige sykehus, i et forsøk på å holde tritt med traumene som plager folk. Det sier Naama Humaidi, som er generalsekretær i psykiatrikerforeningen. –Volden, aggresjonen og omveltningene her i landet har direkte sammenheng med økningen i mentale problemer, sier han.

– Vi har en uvanlig, truende situasjon som ikke kan forstås av noe annet samfunn. Den har satt et merke på hvert enkelt menneske i Irak.

Overgitt

Humaidi sitter inne i rehabiliteringssenteret ved Al-Rashad-sykehuset, der veggene er dekket av pasientenes tegninger. Denne dystre institusjonen er mer enn 50 år gammel, og reiser seg mot horisonten i et øde område utenfor den fattige og farlige slummen Sadr City. 80 prosent av familiene overgir sine slektninger så snart de har fått dem innlagt her, sier legene. Når disse pasientene er klar til å gå ut i samfunnet igjen, har de ofte ingensteds å ta veien.

Humaidi samler noen av kvinnene og mennene rundt et langt arbeidsbord for å synge og lese dikt. Sangene handler ofte om sorg og frykt. Noen gråter mens de drikker rød brus, spiser kaker og tegner portretter. Andre har vært her i flere tiår, og har mistet følelsen for tid og sted. Åtte leger, blant dem Humaidi, skal ta hånd om 1300 pasienter.

En ung pike som kalles Fatma, liten og trist, skriker ut med skingrende røst ordene til en iraksk middelalderdikter. Slektningene hennes var utslitt av hennes mentale lidelse, og satte henne av her da faren døde.

Humaidi går gjennom avdelingene, og ledsages av skrik fra kvinnelige pasienter når han passerer gjennom hvitkalkede korridorer.

– Jeg vil hjem, trygler en kvinne med ansiktet fylt av tårer.

– Syng en sang for meg, svarer legen. Tårene tørker inn, og hun begynner å synge.

Lyserøde gardiner og plastblomster greier ikke dekke over tristessen som knuger hele dette stedet: Jernstengene i hver dør, TV-apparatet som er låst inn i et skap og neonlysene som flimrer fra taket.

Norsk enerett: Aftenposten