Les mer:

Bortgjemt i åssiden ved denne gamle havnebyen ligger en innretning som få israelere trodde de skulle få se i den jødiske staten. Det enkle lille herberget, i en ombygget gammel kontorbygning, er ikke ulikt lignende innretninger for hjemløse, stoffmisbrukere eller kvinnelige voldsofre.

Men dette herberget har et helt annet klientell, nemlig overlevende fra holocaust, nazistenes jødeutryddelse. De 10-12 beboerne er blant dem som for over 60 år siden overlevde i konsentrasjonsleirer eller tilbrakte år på flukt fra nazibødlene.

I Israel bygget mange av de overlevende seg en velstående tilværelse. Men i alderdommen har flere av dem endt opp som fattige, ensomme, syke eller hjemløse mennesker. De fleste har ingen familie lenger, andre har slektninger som ikke kan eller vil hjelpe dem.

Bygget landet.

Selve boligen er hyggelig nok, med solfylte rom, gratis medisinsk hjelp, varme måltider og mange smilende frivillige hjelpere. Hjemmet er det første i sitt slag i Israel og finansieres av en veldedig organisasjon som kaller seg En hjelpende hånd til venner. En ny fløy med 80 senger er under bygging, men 1800 navn står på vente- listen.

Trass i all takknemlighet fra dem som bor her, er det også en følelse av bitterhet og svik. Beboerne spør hvordan det kan ha seg at en nasjon som ble bygget delvis på deres lidelser kan vende ryggen til deres behov nå.

- Vi hjalp til med å grunnlegge og bygge staten Israel. De burde sørge for at våre siste år bli bedre, sier 88 år gamle Miryam Kremin, som unnslapp fra en jøde- ghetto i Polen da hun var tenåring. Foreldrene ble tilbake.

Kremin søkte ikke om holocausterstatning før nå, fordi hun og hennes ingeniørmann ikke behøvde pengene tidligere. Men etter at han døde, gikk alle de oppsparte midlene med til husleie og medisiner.

Hennes rom har en hjemmekoselig atmosfære, med rosa sengeteppe og mørkerøde gardiner. Men hun sier at det var ikke slik hun hadde sett for seg pensjonisttilværelsen.

- Vi har vært gjennom så mye. Vi fortjener mer, sier hun.

Den pensjonerte husmaleren Joseph Kunstlich (83) overlevde både Buchenwald og Auschwitz. Han utførte tungt kroppsarbeid i kullgruver og ved samlebåndene i nazistenes fabrikker. Da han kom til Det hellige land, var han plaget av mareritt og traumer, men meldte seg som frivillig til krigen i 1948.

I motsetning til noen av de andre, hadde ikke Kunstlich problemer med å dokumentere sitt krav på holocausterstatning.

- Du kan ikke bløffe med dette, sier han og holder frem armen med det tatoverte ID-nummeret han fikk i konsentrasjonsleiren.

Men det meste av de rundt 5000 kronene han får i måneden, går med til medisiner og legehjelp, og advokaten hans lurte fra ham resten. –Han fikk 12 år, men jeg fikk ingenting, sier den gamle maler.

Sov på flyplassen.

Carol Spiegleman (70) vokste opp i en rumenskdrevet arbeidsleir. Han ble blakk for to år siden, og begynte å sove på flyplassen i Tel Aviv. Fordi han ikke har noen dokumentasjon på at han levde i leiren med sine foreldre, ble erstatningskravet avvist. –Gud har straffet meg for strengt, sier han.

67 år gamle Shoshana Roza-Levy er den yngste innbyggeren i herberget. Hennes krav på erstatning ble avvist, fordi foreldrene rømte fra Polen før nazistene kom.

Fattigdom blant holocaustofre i Israel er en mørk liten hemmelighet. Anslagsvis 70.000 overlevende – en tredjedel av dem som bor i Israel – har ifølge støttegrupper ikke nok penger til å få endene til å møtes. Disse menneskene dukker opp på suppekjøkkener eller sosialkontorer.

Tsipora Yaffe (74), som i 1941 unnslapp en massakre i Odessa der hennes far ble drept, samler inn panteflasker fra søppelkasser. –Det er ydmykende, sier Yaffe. Men jeg lukker øynene og gjør det.

I et land der holocaust fremdeles ligger som en svøpe over samfunnsdebatten, vekker slike historier sinne. Men i iveren etter «aldri å glemme» dem som døde, glemmer man behovene til de overlevende, sier deres forkjempere.

- Som borger og som medlem av Knesset skammer jeg meg over hvordan den jødiske staten har behandlet overlevende fra holocaust, sier Moshe Gafni, formann i finanskomiteen i nasjonalforsamlingen.

Shimon Sabag, en lavmælt tidligere matvarehandler som grunnla dette herberget, sier han ble forskrekket da han så hvor mange holocaustoverlevende som lever i fattigdom.

- Jeg trodde alltid at noen hadde tatt hånd om disse menneskene, sier tobarnsfaren som startet veldedighetsorganisasjonen, kalt «Yadezer» på hebraisk, med seks millioner kroner som han fikk i erstatning etter å ha brukket ryggen i en bilulykke.

Det haster.

Fordi halvparten av de overlevende nå er over 80 år, og 35 av dem dør hver dag, kaller Sabag situasjonen for kritisk. Problemet er at mange av dem ikke får nok hjelp fra erstatningsfondene, som i hovedsak finansieres av en erstatningssum på 300 milliarder kroner fra Tyskland. Utbetalingene varierer fra 1800 til 5000 kroner i måneden. Pengene administreres av israelske myndigheter og den New York-baserte organisasjonen som driver frem erstatningskrav mot Tyskland. Men noen av de overlevende får ikke slik kompensasjon i det hele tatt, oftest fordi de ikke kan dokumentere sin fortid. I 2008 vedtok myndighetene en utbetaling på 1800 kroner i måneden til dem som ikke får erstatning fra fondene. Da hadde de demonstrert utenfor Knesset med gule jødestjerner på armen.

Israelske regjeringskilder sier de arbeider med å forbedre tilbudet, og minner om at de fordeler over fire milliarder kroner i året til overlevende i form av støtte og billige helsetjenester. - Staten gjør definitivt mer for de overlevende enn før, men vi skulle gjerne gjort mer, sier Ofra Ross, som leder kontoret for holocaustoverlevende i finansdepartementet.

Norsk enerett: Aftenposten