På dagtid et glohett inferno. Om natten et iskaldt månelandskap.

Det er Atacama-ørkenen i Chile – hvor pårørende til de 33 innesperrede gruvearbeiderne nå har etablert Håpets leir.

Atacama er beskrevet som verdens tørreste ørken – bare innimellom fuktet av tåketeppene som driver inn fra kysten.

Sverger

Håpets leir – Campo Esperanza – ligger ved foten av gull- og kobbergruven der gruvearbeiderne er fanget mange hundre meter under jorden.

Mange av gruvearbeidernes pårørende har sverget på å bli i leiren til den dagen deres kjære blir halt opp av jorden. Det kan gå helt til desember før det skjer.

- Etter ulykken begynte vi å bygge en leir, sier Maria Segovia – storesøster til Dario – en av mennene langt der nede. Også søsteren bor i det enkle teltet.

Maria Segovia bor i leiren mens hun venter på at lillebror Dario skal komme opp fra gruven. FOTO: REUTERS

FOTO: STRINGER/CHILE

I helgen kommer det ofte flere familiemedlemmer til leiren, og bak teltet har Maria satt opp bilde av Dario på fjellet – sammen med gruvehjelmen hans.

Risiko

- Det er en risikofylt jobb, sier gruveveteranen Valenzuela. Han jobber også i San Jose-gruven, men var ikke inne da den kollapset. Tre av hans nære venner er imidlertid der nede nå.

- Jeg klarer ikke å tenke på hva de går gjennom nå, sier han til CNN.

- Jeg vet bedre enn noen hvordan de har det. Jeg vet hvordan det er inne i en gruve, sier veteranen.

Campo Esperanza - Håpets leir. FOTO:ARIEL MARINKOVIC/AFP

FOTO: ARIEL MARINKOVIC

Arbeidet med boringen av passasjen ned til de innesperrede mennene er barometeret for alle i Håpets leir. Innbyggerne følger konstant med for å se hvordan det går, og prøver å gjette på hvor lang tid det vil ta før deres kjære kommer ut – og de selv kan forlate den ugjestmilde leiren.

Uvissheten verst

- Det verste i begynnelsen var å ikke vite om guttene var i live, sier Maria Segovia.

- Det som har skjedd her, er at 33 familier er blitt til en, sier Jose Sanchez, som har sin svigersønn dypt der nede.