USA ignorerer Norges syn på Svalbard

USA frykter at Norge kan trekke landet inn i en uønsket konflikt i nord. Vår fremste allierte har ingen spesiell sympati for aktiv norsk nordområdepolitikk, men forståelse for Russland som militær stormakt.

Dette fremgår av de oppsiktsvekkende opplysningene Torbjørn Pedersen, seniorforsker ved Universitetet i Tromsø, har fått adgang til. Det er ikke lekkede dokumenter fra Wikileaks, men flere hundre diplomatiske meldinger fra den amerikanske ambassaden i Norge som Pedersen har fått i sin forskning. De aller nyeste er rapporter fra ambassadør Benson K. Whitney fra 2005 og 2006, der han meldte at Svalbard var i ferd med å bli «en arktisk hotspot», det vil si et uroområde. Samtidig oppfordret ambassadøren myndighetene i Washington om å vurdere å «støtte en endelig løsning på den folkerettslige tvisten om Svalbard». Dette tolker Pedersen som et signal om at Svalbard kunne bringes inn for Haag-domstolen. Men rådet ble ikke tatt til følge.

Elektronkrisen

Ambassadør Whitney forlot Oslo i juni i fjor. Hans rapporter, som ikke var ment for norske myndigheters øyne, ble sendt like etter flere episoder i fiskevernsonen rundt Svalbard, spesielt den dramatiske jakten på tråleren «Elektron». Båten stakk av, med to norske fiskeriinspektører om bord, 17. oktober 2005.

Norge hadde også signalisert en mer offensiv nordområdepolitikk, blant annet gjennom en rekke tosidige møter i europeiske hovedsteder, og det bekymret også amerikanerne. De ville ikke trekkes inn i en mulig konflikt.

- USA blir fremhevet som vår viktigste allierte, både i NATO og tosidig. Er det noe i dokumentene som viser at Washington har spesiell forståelse for det allierte landet Norge og våre synspunkter?

- Nei, sier Pedersen.

Avviste

- USA har konsekvent avvist alle forsøk på å samle støtte for norske utspill og det norske syn på Svalbard. - Av rapportene om forberedelser til møter kan man se at amerikanerne har vært forberedt på at norske delegasjoner har ønsket en slik støtte. Vi kan til og med merke en viss bekymring for at norsk aktivisme, spesielt i forhold til Sovjetunionen, ville kunne trekke USA inn i en uønsket konflikt. Det er tydelig at USA hadde stor forståelse for russernes behov for albuerom i nord. Det gjaldt Nordflåtens behov for å kunne seile fritt ut i Norskehavet fra basene på Kolahalvøya.

-

Det er ikke noe som viser at vårt alliansemedlemskap og forhold til USA blir tillagt vekt i de amerikanske vurderingene. Her er det ikke snakk om vennetjenester, men om amerikanske interesser, sier Pedersen.

Fiskevernsonen

Men på ett punkt fikk vi aktiv hjelp fra amerikansk side, da fiskevernsonen rundt Svalbard ble til i 1977. Norge hadde helst villet opprette en full økonomisk sone på 200 nautiske mil rundt øygruppen. Det gikk ikke Washington med på. Men en fiskevernsone kunne amerikanerne godta, og arbeidet aktivt bak kulissene for at andre vestlige land ikke skulle protestere. Det bidro til at spørsmålet ikke ble stilt på spissen. Det norske synet er at Svalbardtraktaten av 1920 om likebehandling av borgere fra traktatens medlemsland ikke gjelder utenfor territorialgrensen på 12 nautiske mil.

USA anerkjenner fortsatt ikke den norske tolkningen. Det er to drivere i amerikansk politikk i forbindelse med Svalbard: utsikter til å finne olje- og gass og behovet for å bevare ro og stabilitet. For øyeblikket er det ikke noen spesiell amerikansk interesse for olje ettersom det ikke er noen aktivitet fra andre side. Det er også militærstrategisk rolig. Det betyr at Svalbard og nordområdene ikke er høyt prioritert i USA. For øyeblikket.

- Men, sier Pedersen, - USA opprettholder sin reservasjon mot Norges tolkning av Svalbardtraktaten. Det innebærer at Washington mener å kunne ha rettigheter rundt øygruppen, selv om man ikke aktivt går ut og påberoper seg dem. Av de flere hundre dokumenter, helt fra begynnelsen av 1970-tallet, fremgår det tydelig at USAs interesse for Svalbard og nordområdene har gått i bølger. Det var også ulike vurderinger i Washington. Jurister i det amerikanske forsvarsdepartementet, Pentagon, var på 1970-tallet på den norske linjen. Utenriksdepartementet var imot.

I 1974, for øvrig samme år som Norge og Sovjetunionen begynte sine forhandlinger om en delelinje på sokkelen i nord, anbefalte USAs Oslo-ambassadør at USA støttet Norge.

Nei fra Kissinger

Han fikk kontant svar fra sin sjef, utenriksminister Henry Kissinger, som ikke ville gi Norge noe uten å få noe igjen, i klingende mynt.

- Vi kan kanskje oppnå gjenytelser i form av fordeler for amerikanske selskaper før vi aksepterer den norske posisjonen, skrev Kissinger.

Innvendingene fra realisten Kissinger førte til den amerikanske reservasjonen. Den står fortsatt ved lag.

Pedersen har nettopp avsluttet et opphold som gjesteforsker ved Berkeley University i California. Han skal offentliggjøre alle sine funn i det prestisjetunge tidsskriftet Ocean Development & International Law.

Men hvordan fikk han tak i alle de tidligere graderte dokumentene? –De kommer fra ulike kilder, blant annet fra amerikansk UD (State Department). Jeg var overrasket over hvor åpent State Department var. Jeg er ikke sikker på at det vil være like lett å få adgang i dag, sier han. Det var før Wikileaks begynte å offentliggjøre graderte opplysninger fra ambassadene, også fra Norge.