– Stor afrikansk misnøye med Libya-operasjon

Les også:

• Innsikt:

Når Sør-Afrikas president Jacob Zuma innleder sitt to dager lange besøk i Oslo i dag, står næringslivssamarbeid, klimaforhandlinger og miljøteknologi sentralt på programmet. Sør-Afrika kom i år med i gruppen av mektige land med raskt voksende økonomier (BRICS), og skal senere i år være vert for FNs klimakonferanse.

Zuma har med seg en næringslivsdelegasjon under Norges-besøket, og bak lukkede dører vil økonomisk samarbeid og handel bli drøftet. Sør-Afrika vil gjerne øke sin eksport av varer til Norge, og ønsker at norsk næringsliv investerer mer i landet.

– Sliter med stormaktrollen

Sør-Afrika er en stormakt i Afrika som har fått viktige oppgaver: Zuma har rollen som den offisielle megleren i Zimbabwe-konflikten, og hans forgjenger, Thabo Mbeki, megler i Sudan. Den afrikanske unionen (AU) utarbeidet tidlig et «veikart for fred» i Libya, hvor Zuma spilte en nøkkelrolle. Sentralt i denne fredsplanen sto forhandlinger mellom partene.

– Omverdenen har hatt store forventninger til at Sør-Afrika kunne spille en «pådriver-rolle» som stabilisator, mekler og fredsbygger i de ulike konfliktene. Men sørafrikanerne får kritikk for å være for passive og legge lite press på partene, sier Elling Tjønneland, seniorforsker ved Christian Michelsens Institutt, til Aftenposten.no.

Han mener noe av forklaring er at Sør-Afrika sliter med å finne sin rolle som stormakt, og nesten uten unntak søker mest mulig samarbeid og konsensus om vanskelige beslutninger.

Det er betydelig afrikansk misnøye med det som har foregått i Libya, og det er ingen tvil om at Gadafi har stor støtte i deler av Afrika. UiO-professor Helge Rønning

Afrikansk misnøye

I de politiske samtalene i Oslo vil flere av konfliktene i Afrika stå sentralt, med Libya øverst på dagsordenen, tror Afrika-forskeren.

Under debatten i FNs sikkerhetsråd i forkant av vedtaket om en flyforbudssone var Sør-Afrika positivt innstilt. Men innad i landet har det vært en økende skepsis mot NATOs rolle i Libya-konflikten. Senere har Sør-Afrika uttalt at utviklingen har gått bort fra målsetningen om beskyttelse av sivile og over mot en strategi for å kaste Gadafi-regimet. Den sørafrikanske presidenten har ved flere anledninger kritisert NATOs bombing i Libya .

Zuma mener det ennå er for tidlig å anerkjenne det libyske overgangsrådet (NTC) . I stedet går han inn for at Libya får en overgangsregjering som representerer alle politiske fraksjoner, inkludert Gadafis tilhengere, inntil det avholdes valg i landet.

– Det er betydelig afrikansk misnøye med det som har foregått i Libya, og det er ingen tvil om at Gadafi har stor støtte i deler av Afrika. Nå som det er klart hva utgangen blir i Libya, vil Sør-Afrika igjen komme til å spille en viktig rolle, mener Afrika-kjenner og UiO-professor Helge Rønning.

Gadafi var en av ANCs sterkeste støttespillere i kampen mot apartheid-regimet. ANC var den gang en frigjøringsbevegelse, ledet av Nelson Mandela, men har siden 1994 hatt regjeringsmakten i Sør-Afrika. Gadafi støttet også flere andre afrikanske frigjøringsbevegelser i kampen for løsrivelsen fra europeiske kolonimakter, som ZAPU i Zimbabwe, FRELIMO i Mosambik og MPLA i Angola.

Offisiell fotografering i Fugleværelset på Slottet onsdag i anledning statsbesøk fra Sør-Afrika. Fra venstre: Dronning Sonja, presidentfrue Tobeka Zuma, president Jacob Zuma og kong Harald. Foto: Terje Bendiksby / Scanpix

FOTO: Bendiksby, Terje

Omstridt leder

Zuma, som i ti år satt fengslet sammen med Mandela, er svært omstridt. Den karismatiske zulu-lederen forgudes av sine tilhengere og fordømmes av sine motstandere. Den svarte majoriteten kjenner seg igjen i Zumas bakgrunn, men han har ikke innfridd sine løfter om at han skulle sørge for arbeid, hus, skoler og helsestasjoner.

– Zuma er en typiske populistisk politiker som henvender seg til brede folkegrupper. Hans evne til å ta opp saker som rører seg blant folk er noe av hans styrke, og dette er en av grunnene til at han fortsatt har stor oppslutning. Hans svakhet er at han har vanskelig for å manøvrere blant de forskjellige fløyene av ANC, sier Rønning.

ANC består i realiteten av ulike partier, mange fløyer og en sterk fagbevegelse. Regjeringspartiet har den dominerende posisjonen i sørafrikansk politikk, og har vunnet alle valgene i landets korte demokratiske historie.

– Økende frustrasjon med ANC

Men i lokalvalgene i fjor fikk opposisjonen økt oppslutning fra mange sørafrikanere som er lei arbeidsløshet, få velferdsgoder, en voksende voldskriminalitet, flere millioner flyktninger fra naboland, et mangelfullt skolesystem og korrupsjonsanklagene mot ANC-topper.

– Det er en økende frustrasjon og misnøye over en grådighetskultur som gjør seg gjeldene blant folk i politiske posisjoner, og flere i regjeringspartiet kritiseres for å berike seg selv og ha glemt hvor de kommer fra, sier Tjønneland.

For selv om økonomien i Sør-Afrika har vokst, har det store flertallet av befolkningen ikke fått del i den økonomiske veksten. Arbeidsløsheten er på 26 prosent i landet som helhet, og helt oppe i 80 prosent i enkelte slumområder rundt de større byene.

Neste år er det 100 år siden ANC ble stiftet, og regjeringspartiet skal også velge ny leder. ANC-lederen som velges, vil være kandidat ved neste presidentvalg i 2014.

– Det er grunn til å tro at Zuma fortsetter som partipresident, men det er mange andre posisjoner som skal bekles. Det pågår en knallhard kiving, og dette preger det politiske landskapet i Sør-Afrika nå, sier Tjønneland.