København, september 1945: Etter måneder med tautrekking, avtaler justisminister Busch-Jensen, politiets øverste ledelse og motstandslederen Frode Jakobsen at alle undersøkelser av drap utført i motstandsbevegelsens navn skal stoppes umiddelbart. Jakobsen påtar seg ansvaret for likvideringene, og utmeisler en taushetens strategi: Ingen som utførte drap skal identifiseres, alle ansvarlige skal legge lokk på saken.Tausheten skulle vare i mer enn 50 år. Men våren 2000 begynte motstandsfolk å snakke. Først stilte tre eldre menn opp til intervju i Weekendavisen, og fortalte om likvideringer de selv hadde vært med på. Artiklene førte til et skred av henvendelser til journalisten Peter Øvig Knudsen - fra pårørende til drepte "angivere", fra motstandsfolk og deres slektninger. Deler av det store materialet samlet Øvig Knudsen i boken "Etter drapet", som i høst er utgitt på norsk, samtidig som han deltok i avisdebatter og holdt utallige foredrag om temaet. Sammen med filmregissør Morten Henriksen har han også laget dokumentarfilmen "Med ret til at dræbe", som nylig hadde kinopremière i Danmark.

Drapets psykologi

- Hvordan fikk du motstandsfolket i tale, Peter Øvig Knudsen?- Min innfallsvinkel til dette stoffet var ikke okkupasjonstiden i seg selv, men drapet og drapets psykologi. Jeg var interessert i å snakke med disse eldre menneskene om hvordan det hadde vært å begå drap, og etter krigens slutt skulle leve med slike handlinger. Mange motstandsfolk møtte meg med den sedvanlige holdningen til spørsmålet om likvideringene: Dette skal man tie om. Emnet er for ubehagelig og smertefullt til å skulle være gjenstad for en offentlig debatt.Men enkelte ønsket faktisk å fortelle - kanskje ut fra et menneskelig behov for i alderdommen å gjøre opp sitt bo, sier Øvig Knudsen.- Disse samtalene overbeviste meg om at taushetens strategi ikke har hatt den tilsiktede virkning. Til og med barnebarn av motstandsfolk lever i dag med traumatiske opplevelser av hvordan deres egne foreldre er blitt tynget av besteforeldres liv i taushet. Likvideringene er blitt tabubelagt for dem som utførte dem, og skambelagt for de pårørende. Det finnes tallrike beretninger om hvordan folk som utførte drapene, senere i livet har begått selvmord.

400 likvideringer

Antagelig er denne delen av dansk historie mer dramatisk enn den norske. Den norske mottagelsen av "Etter drapet" tyder i hvert fall på at så er tilfelle: Allerede på pressekonferansen vektla historikeren Arnfinn Moland de strenge norske kommandolinjene og den gode kvalitetssikringen av drap under krigen - kun en liten gruppe motstandsfolk foretok likvidasjoner, og antallet likviderte skal ha vært under 100.Tilsvarende danske tall er 400. Over 100 drap ble begått i april 1945, kanskje av såkalt "siste dagers hellige" - folk som i siste liten ville innrulleres i den ærerike motstandsbevegelsen. Imidlertid er det ingen av Øvig Knudsens kontakter som innrømmer slike drap.- Er det grunnlag for en norsk selvtilfredshet?- Jeg vil ikke uttale meg kategorisk om de norske tallene og metodene. Standardverket "Over grensen? - Hjemmefrontens likvidasjoner under den tyske okkupasjonen av Norge 1940-1945" av Arnfinn Moland virker nøktern og etterrettelig. Samtidig spør jeg meg hvilke definisjoner av kjernebegreper som "motstandsmann" og "likvidering" han egentlig legger til grunn. Selv om Egil Ulateigs bok viste seg ikke å være etterrettelig, er det påfallende store forskjeller mellom disse to forfatterne. Den dagen norske motstandsfolk eventuelt bestemmer seg for å fortelle om likvideringene, vil antagelig også nyansene tre tydeligere frem.- Hvordan ser det danske kildematerialet ut? - Etter mye om og men fikk jeg full tilgang til de danske arkivene, som ligger i Justisdepartementet. Men skriftlige kilder fra krigens tid kan ikke betraktes som sannhetsbeviser. En lang rekke danske motstandsfolk har nettopp påpekt at det ikke var mulig å utføre grundig politiarbeid i en slik kaotisk situasjon. I flere tilfeller ble det fabrikkert rapporter for å dekke over feil man gjorde.Bare i svært få av de likvideringssakene vi i dag har en viss viten om, lyktes det i årene etter krigen å føre bevis for at de drepte hadde gjort seg skyldig i angivervirksomhet. Men det betyr ikke at vi seksti år senere er i posisjon til å felle en endelig dom: Ikke noe menneske har etter min mening i dag innsikt og viten til å avgjøre hvilke likvideringer som var nødvendige eller rimelige, og hvilke som var feilaktige eller urimelige. Men det er opplagt at motstandsbevegelsen også tiltrakk seg kriminelle og brutale personer. Kanskje kan man til og med si at gjennomføringen av drapene var avhengig av en viss grad av brutalitet, og at dette er grunnen til at de svært ofte ble begått av unge mennesker. Å kunne få seg til å begå et drap er kanskje i større grad et kroppslig enn et etisk spørsmål.Må sannheten frem?Hva godt kan dette føre til, har mange motstandsfolk spurt Peter Øvig Knudsen. Enkelte har følt seg sviktet av sine tidligere kamerater. Men den enorme responsen han har fått i mer enn tre år tyder i alle fall på at folk gjerne vil komme til klarhet i sin egen forhistorie - så langt det lar seg gjøre. For pårørende av de drepte har viktige brikker falt på plass. For enkelte motstandsfolk var det en lettelse endelig å kunne fortelle.Men Peter Øvig Knudsen har også opplevd at slektninger av angivere har vært av den misoppfatning at far eller bestefar var motstandsmann. Omstendighetene rundt enkelte drap var så uklare at pårørende i sin tid stod relativt fritt til å tolke dødsfall slik de selv ønsket.- Hva gjør du i en slik situasjon?- Jeg forteller sannheten. Men den eneste hjelp jeg kan gi, er å henvise til arkiv og journalnummer, slik at de selv kan søke innsikt. I slike tilfeller har ofte familien vært usikker på sin egen versjon, og hatt en ulmende opplevelse av at noe ikke stemmer. Kanskje er nettopp dét årsaken til at de kontakter meg? Skal man jobbe med et materiale som dette, må man i bunn og grunn mene at sannheten er et gode, hvor tvetydig den enn måtte være. Boken "Etter drapet" av Peter Øvig Knudsen (bildet) er nylig oversatt til norsk av Bertil Knudsen, og utgitt på forlaget press. Den omhandler et tabubelagt emne i dansk krigshistorie, nemlig motstandsbevegelsens likvideringer under krigen. "Etter drapet" har skapt en stor debatt i Danmark. Nylig fikk også filmen "Med ret til at dræbe" première i Danmark. Den vil muligens bli vist på norsk fjernsyn i 2004.