Souvenir skreddersydd for smugling

Forbudt innhold.Den utskårne elefanten er klar for turen til Europa. Den ser ut som en helt vanlig souvenir skåret ut i tropisk tre. Du kan snu og vende på den, føle med fingrene over den glatte maven uten å merke noe. Er smugleren heldig, kan han gå gjennom skannere og forbi hundesnuter uten at noen reagerer. Men denne elefanten har en spesiell last: Ett kilo marihuana i maven, prima vare. På gaten i Oslo selges marihuana av denne kvalitet for 200 kroner grammet. Her koster den 175 kroner kiloet, kjøpt direkte fra plantasjen.Elefanten skal til London. På hotellet i den vestafrikanske byen venter kunden, en britisk mann i 40-årene. Han betaler 200 pund for elefanten, levert fiks ferdig med innhold, skåret ut nøyaktig i den fasong han ønsket, fylt med den varen han har bestilt. Forrige gang han var her, smuglet han en giraff og en flodhest, denne gangen ville han ha en elefant. Blir han tatt i tollen på Gatwick, vil han hevde at elefanten var en gave fra en afrikansk venn. At han ikke visste noe som helst om hva den inneholdt.Den britiske turisten har vært her før, gjort dette tidligere. Finansiert både eget bruk og feriereisen ved å smugle marihuana i trefigurer. Han bruker den samme fikseren hver gang.Fikseren er en 30 år gammel arbeidsløs afrikaner. Det er fjerde gang han leverer fylte figurer til briten. Avtalen ble gjort på e-post for flere måneder side, men fikseren kan ikke sette i gang produksjonen før han har penger i hånden. Selv har han ingenting å legge ut.Jeg møter aldri turisten som skal ha elefanten. Men fikseren har gått med på å vise meg hvordan han jobber.Betingelsene er klare: Ingen personnavn på trykk, ingen stedsnavn, ingen bilder av ansikter eller bygninger som kan identifisere ham. Blir han tatt av politiet mens han fyller en figur med noen kilo marihuana, venter mange, mange år i det lokale fengselet.Plantasjen.De to mennene smiler bredt etter hvert som gråpapiret vikles ut og lukten av ett kilo nytørket marihuana når neseborene. Bonden rusker forsiktig med neven i varene. Fikseren nikker anerkjennende. Prisen har de allerede diskutert. Men en kjøpskål hører med. Fikseren ruller en joint, og de to røyker. Tiden går.Ingen av de to mennene aner hva marihuanaen kan selges for i Europa. Men de vet at verdien øker til mer enn det dobbelte bare på reisen herfra og til byen, noen timers reise borte. Det er derfor fikseren har tatt seg bryet med å reise til plantasjen, selv om det er risikabelt å frakte marihuanaen selv.Her er mål på mål med cannabisplanter, 6000 mennesker lever av dette jordbruket, og har gjort det så lenge noen kan huske.Politiet? De har ikke vært her på mange år.- Vi har magiske evner de ikke kan beseire. Politiet er velkomne, som venner. Men kommer en politimann hit i uniform, vil han miste jobben ganske snart. Det er noe alle vet, sier bonden.- Betaler dere dem for å holde seg vekk?- Betaler? Nei, det er ikke nødvendig. De vet hvilke krefter vi har, sier bonden.Senere spør jeg en politioffiser, i en fortrolig samtale, hvorfor det aldri er razzia på plantasjen alle vet om. Svaret han gir meg, er nøyaktig det samme som bondens.Treskjæreren.Fem treskjærere arbeider side ved side i skyggen under treet. Det er den yngste som skal skjære ut denne spesielle elefanten. Fikseren trekker ham til side, litt utenfor hørevidde av de andre. Det er viktig å ikke provosere. Ikke la flere enn nødvendig få vite hva som skjer. Det tar en stund før de to blir enige om prisen. For en helt vanlig elefant av denne størrelsen ville treskjæreren tatt 250 kroner. Nå forlanger han 400. Selv om det ikke er forbudt å hule ut en trefigur, føles det risikabelt.Tre dager senere er vi hos treskjærerne igjen. Elefanten skal hules ut, og det skjer innendørs, i det lille rommet som er treskjærerens hjem. Med en kullstift tegner fikseren en sirkel på elefantmaven: Her vil han ha hulrommet. Det skal være ferdig neste dag.Fikseren.Elefanten er ferdig fra treskjærerens hånd. Resten av arbeidet skal fikseren gjøre selv. Han har allerede renset marihuanaen for stilker og frø, pakket den i aluminiumsfolie, presset den lett sammen - ikke for mye, da taper den kvalitet - slik at den tar mindre plass. Elefantmaven kunne lett rommet to kilo, de fleste turistene ber om det. Det er uansett viktig at innholdet i elefantmagen passer helt inn i hulrommet. Da er det mindre synlig på tollernes skannere.Nå skal åpningen i elefantmaven skjules. Fikseren legger en rund trebit som lokk i hullet. Fra treskjæreren har han fått en liten pose med sagmugg og fliser, han stikker fliser rundt kanten av lokket, smører på lim, drysser sagmugg over. Nå skal alt tørke før elefanten finpusses.Sagmuggen får tørke i limet i to dager, før fikseren polerer trefiguren glatt som silke. Så smører han den inn med brun skokrem. Pusser den blank og fin.Den skal ha et skarpt øye som nå kan oppdage at elefantmaven en gang har vært åpen.Vi tar buss til hotellet der turisten venter på varen. Overleveringen skjer helt åpent, ved et bord i restauranten. Jeg drikker kaffe ved et annet bord, for den britiske turisten vet ikke at elefanten hans skal havne i en norsk avis.Herfra tar turisten både risikoen og fortjenesten. Det er han som er smugleren. Frakten ut av landet skal gå greit, for fikseren har sjekket vaktlistene til politi og tollere på den lokale flyplassen.- Jeg har sørget for at de er fornøyde, sier fikseren. Ingen bruker ordet bestikkelse her.Den første gangen tok han et par hundrelapper for selve jobben han gjør. Nå har han forstått at figurene - og risikoen - er mer verdt, og tar en tusenlapp eller mer. Han viser meg regnestykket for den siste figuren, sirlig satt opp på arket han har i lommeboken: Marihuana: 175 kroner. Til treskjæreren: 400 kroner. Polering: 50 kroner. Drosje og buss: 200 kroner. Til ansatte på flyplassen: 200 kroner. Fortjeneste 1400 kroner. Til sammen 2425 kroner.I dette landet er 1400 kroner god betaling for to ukers deltidsarbeid.En uke senere melder turisten til fikseren pr. e-post at han kom vel hjem og at han kommer tilbake neste år. Hva han tjener på elefanten, vet bare han selv.