Endringene i USAs utenrikspolitikk under president George W. Bush er så omfattende og konsekvensene for internasjonal politikk så store, at det er dekkende å betegne det hele som en utenrikspolitisk revolusjon, hevder forsker Svein Melby ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt i sin rykende ferske bok om dette høyaktuelle tema.Revolusjon er et stort ord, men med tanke på hvordan Bush straks etter tiltredelsen opptrådte i forhold til andre land, hans negative holdning til å la USA være forpliktet av internasjonale traktater og - ikke minst - alt som er skjedd etter terrorangrepet 11. september 2001 med den bryske tilsidesettelsen av FN og den nye strategien om såkalte forkjøpsangrep, kan man kanskje si at det er berettiget å kalle denne markante nyorienteringen for en revolusjon.

Permanent revolusjon

Men er det en permanent revolusjon? Skal man tro Melby, er svaret ja. Eller som han selv uttrykker det: Man må vokte seg vel for å begå den feil å tro at det som skjedde bare skyldtes at en president fra Texas, sammen med en liten klikk av nykonservative, har shanghaiet amerikansk politikk, og at bare disse forsvinner så vil alt bli ved det gamle. Melbys spådom, og den kommer uten forbehold, er at for fremtiden vil USA fremstå i en røffere og mer kynisk utgave enn før.Han har rett på ett viktig punkt: Den som tror at USA noen gang vil vende tilbake til det landet var under Bill Clinton, har ikke skjønt hvilken effekt terrorangrepet har hatt. For visst har USA forandret seg etter 11. september, men er det så sikkert at ingenting vil forandre seg i utenrikspolitikken, dersom for eksempel John Kerry blir valg til ny president? Skal vi ikke feste noen lit til hans løfte om at med ham som president vil USA igjen samarbeide med venner og allierte? Og ser vi ikke nå tegn til at Bush-administrasjonen begynner å innse at USA trenger FNs hjelp til å gjenreise Irak? Melby mener at "svært mye" tilsier at USA under Bush har startet en ferd inn i noe som best kan karakterisere som en ny imperialistisk periode i amerikansk utenrikspolitikk. For nå viser historiens mest dominante verdensmakt klare tegn på å ville opptre som imperiemakt, mener han. En av Melbys hovedteser er at USA etter Berlin-murens fall og gjennom hele 1990-tallet hadde skaffet seg et maktpotensial som nærmest lå der til modning i påvente av å bli anvendt. Påskuddet kom i form av angrepet 11. september. USA endret seg og vil aldri bli det samme mer. Men det trenger ikke å bety at USAs politikk ikke kan endre seg. For, som Melby skriver, den dramatiske nyorienteringen av utenrikspolitikken ble ekstra merkbar på grunn av Bush og hans krets av "ekspansjonister".

Kommet for å bli

Hele tiden er han nøye med å understreke at nyorienteringen er kommet for å bli, selv om Bush gjennom sin spesielle personlige stil bidro ekstra til å øke følelsen av avstand over AtlanterhavetMan trenger ikke å være enig med Melby i alt han mener for å ha stort utbytte av denne boken. Den er full av aktuell og nyttig informasjon om amerikansk politikk, innenriks så vel som utenriks. Melby trekker også lange linjer og peker på mange interessante sammenhenger. Motforestillingene melder seg imidlertid hver gang man støter på forfatterens konklusjoner og forutsigelser. De fremføres som oftest uten de forbehold som nødvendigvis må tas når temaet er "hvor går USA?".