Som aktør i fredsprosessen i Midtøsten har Norge feilet i forsøket på å bidra til et bedre organisert verdenssamfunn basert på folkeretten. Tvert imot har norsk diplomati "vært med på å legge til rette for et maktforlik som har ført til at konflikten mellom israelere og palestinere er fullstendig fastlåst, og bitrere og mer uforsonlig enn noen gang tidligere".Dette er blant konklusjonene i en ny bok skrevet av Midtøsten-kjenneren Arne Ørum. Boken, som har den megetsigende tittelen "Fred i vår tid", er et flengende oppgjør både med Norges rolle i fredsprosessen i Midtøsten, og med den fremstilling de ledende aktørene har gitt av denne rollen.Ørum, som er utdannet teolog, har mange års erfaring fra arbeidet med Midtøsten-problematikken, både som tjenestemann i FN, som ansatt i Norsk Folkehjelp, og som regionrådgiver i Utlendingsdirektoratet. Han retter spesielt søkelyset mot den retorikk, det vil si de talemåter, som er tatt i bruk. Denne retorikken har fremfor alt tjent til å dekke over det skjeve maktforholdet mellom Israel og palestinerne - mellom okkupant og okkupert.
Fredsretorikken "bidro til å utelukke alternativer og til å lede fredsprosessen inn i en blindgate", skriver han. Samtidig ble de samme talemåtene brukt for å holde en nyttesløs prosess i gang, inntil man nådde det stadium da "prosessen var blitt viktigere enn resultatene av prosessen".Som Ørum påpeker, er dette konklusjoner som i etterhånd delvis deles av en av de mest sentrale deltagerne i prosessen, som ble innledet med Oslo-avtalen mellom Israel og palestinerne i august 2003: "De som mente at det var en tidsinnstilt bombe, fikk dessverre rett", sa Egeland til Aftenposten i januar 2001 - etter at prosessen var brutt sammen og det andre palestinske opprøret mot Israels okkupasjon av Vestbredden og Gaza-stripen var brutt ut.Boken er også særdeles kritisk overfor det nettverk av norske aktører som ble etablert i skjæringspunktet mellom utenrikspolitikk, humanitær bistand og forskning. Spesielt retter han søkelyset mot forskningsinstitusjonen Fafo og dens kartlegging av levekårene for de palestinske flyktningene.
Dette arbeidet ble møtt med skepsis blant flyktningene selv, basert på det inntrykk at det "i realiteten handlet om å kartlegge flyktningenes mottagelighet for løsninger som innebar integrering i vertslandene, bosetting i tredjeland, og å sette en prislapp" på flyktningeproblemet, heller enn å forsvare deres folkerettslig baserte krav.En del av retorikken "etterlater også et inntrykk av manglende forståelse av konflikten" på norsk side, skriver Ørum og hevder at dette har bidratt både til å undergrave folkeretten, og til å støtte opp om det synspunkt at makt - i dette tilfelle Israels makt - er rett.