En norsk soldat mistet livet og en annen ble såret i et bakholdsangrep på en norsk militær kolonne fra den internasjonale stabiliseringsstyrken i Afghanistan. Angrepet kom, i likhet med de fleste slike i et fortsatt urolig land, helt umotivert. Nok en gang har vi fått demonstrert at krefter og grupper som ikke ønsker en fredelig utvikling i et land som i altfor mange år har vært preget av innbyrdes strid og utenlandsk innblanding, fortsatt er svært aktive. Deres mål er klart: å destabilisere regjeringen i Kabul ved å gå til angrep på den internasjonale styrken som både sikrer regjeringen og bidrar til å stabilisere forholdene for menigmann. Angriperne skiller ikke mellom nasjonaliteter. Søndag var det norske soldater som ble angrepet, ved tidligere anledninger har soldater fra andre land vært målskive. Det internasjonale samfunn har påtatt seg en betydelig byrde i Afghanistan. I altfor mange år lot resten av verden afghanerne greie seg selv etter opprivende kriger, og la dermed veien åpen for et ytterliggående styre og innblanding fra det internasjonale terroristnettverket Al-Qaida. Resultatet av dette fikk vi så altfor godt demonstrert høsten 2001 i USA, og igjen i vår i Madrid. Afghanistan var et fallert land, et fristed for terrorister. Det er dette det internasjonale samfunn nå gjør noe med, gjennom betydelig militær og sivil gjenreisningsinnsats. De norske soldatene i Afghanistan har en risikofylt, men samtidig meningsfylt oppgave å utføre. Det vet de, og de bør ha all vår støtte og sympati i ryggen i utførelsen av denne oppgaven. Vi regner det også som selvsagt at de norske soldatene skal ha det beste verneutstyret som er tilgjengelig. Det er derfor urovekkende å se at de stort sett ikke har pansrede kjøretøyer. Det er dessverre slik at det hefter betydelig risiko ved enhver militær innsats i utlandet, enten det dreier seg om de tradisjonelle fredsbevarende oppdrag som vi så mange ganger har vært med på, eller de nyere fredsopprettende aksjoner. Det er ikke noe nytt i dette. I de 20 årene Norge deltok i den fredsbevarende UNIFIL-styrken i Libanon, mistet 21 norske soldater livet, selv om FN-styrken i prinsippet ble respektert av partene og det gikk en klar grenselinje mellom dem. I Afghanistan finnes det ikke slike klare grenser, landet flyter fortsatt over av våpen, og de mange krigsherrer har ikke alltid full kontroll med sine bevæpnede skarer. Det er også et faktum at også sivile hjelpeorganisasjoner er blitt mer utsatt. Respekten for symboler som røde kors, eller røde halvmåner, hvite biler eller blå FN-hjelmer er liten i svært mange konfliktområder. Mange av hjelpeorganisasjonene som gjør en formidabel innsats for å stable Afghanistan på bena igjen, trenger i svært mange tilfeller beskyttelse for å få gjort noe meningsfylt. Den beskyttelsen må de få. Afghanistan må ikke bli latt i stikken nok en gang.