Befolkningene i Øst-Europa stemte for EU med overveldende flertall, og det var folkefest da organisasjonen tok lange skritt østover. Enda lenger øst føler mange at de blir skjøvet ut i kulden siden de ikke får være med, men det er ikke alle som deler det synet.- Stakkars polakkene, jeg synes virkelig synd på dem. De kommer til å få et tøft liv, det har jeg sett på TV, sier Svetlana, en eldre dame i slitte klær og skaut som selger grønnsaker på markedet i Brest.Fra denne hviterussiske byen kan man se over til EU-landet Polen på den andre siden av elven Bug.- De er ikke så heldige som oss, som har en slik flott president. Aleksandr Lukasjenko står på slik at vi skal ha det bra. Han må være verdens beste president, mener Natasja, en middelaldrende dame som selger plastposer. Flere andre torgkoner nikker samtykkende.For en utenforstående virker Natasjas bekjennelse til landets president som et ekko fra sovjettidens innøvede hyldest til kjente diktatorer. Det er ikke det eneste her som minner om den tidligere bolsjevikstaten. Hvis du ikke fikk oppleve Sovjetunionen, men lurer på hvordan det var, kan du få en smak i Hviterussland. Hviterussland er et europeisk Cuba, men uten sjø, sol og strender.Jeg kommer med tog til Minsk fra Vilnius, hovedstad i den tidligere Sovjet-republikken Litauen. Kontrasten er slående. I Vilnius, som nå er en EU-by, er det yrende økonomisk aktivitet med nye butikker og restauranter overalt. På et tiår er samfunnet blitt snudd helt rundt.Men i Hviterussland er det lite som er endret, og i Minsk virker det som om alt står stille. Den hviterussiske hovedstaden må være Europas mest velordnede by. På de brede og rene gatene kjører de få bilene rolig og disiplinert, mens politimenn i nypressede uniformer følger med. Her er det knapt noen reklameplakater, ikke noe søppel, ikke trafikkork og ikke én tigger.De få butikkene gjør at man har følelsen av å være et lite sted, og ikke i en millionby som Minsk. Dessuten er vareutvalget begrenset og av elendig kvalitet. Nesten alt er produsert i de hviterussiske fabrikkene. Et av de få, vestlige innslagene er en McDonald's-restaurant i sentrum.En gang var Hviterussland den teknologisk mest avanserte og mest fremgangsrike del av Sovjetunionen. Under president Aleksandr Lukasjenko har landet stagnert.- Statens ideologi er en slags neokommunisme. Vi har kommunisme med et svært autoritært styresett, og med den ortodokse kristendommen som statsreligion, hevder Stanislav Sjusjkevitsj.Sjusjkevitsj skrev seg inn i historiebøkene da han sammen med Boris Jeltsin og Ukrainas leder, Leonid Kravtsjuk, ga dødsstøtet til Sovjetunionen i desember 1991. I dag er han en del av opposisjonen.Lukasjenko, som er en stor beundrer av Stalin, har styrt Hviterussland nærmest eneveldig siden 1994. Han har styrket den sovjetisk-inspirerte kommandoøkonomien, og han snakker jevnlig om behovet for å gjenopprette Sovjetunionen.Særlig opposisjonen har fått føle presidentens harde hånd, og USA beskylder ham for å ha stått bak likvideringen av flere opposisjonspolitikere. Lukasjenkos svar var at "USA burde passe sine egne saker og ikke blande seg inn i ting de ikke har noe greie på". Man skulle tro at Lukasjenko, som går under navnet Batka (faren), var svært upopulær. Slik er det ikke. Den autoritære presidenten er bemerkelsesverdig populær, særlig blant de eldre og på landsbygda. Pensjonene er høyere enn i Russland, og de utbetales til rett tid. Hviterussland er ikke rikt, men det har unngått noe av det kaoset som har vært i Russland.Gatene i Minsk har navn som Karl Marx-gaten eller Lenin-prospektet. Stadig vekk møter jeg folk som skryter av presidenten, selv om de lengter tilbake til tidligere tider. - Alt var så mye bedre i Sovjetunionen, men forholdene er ikke så ille i dag heller. Vi har jo en slik fantastisk president, sier en sykepleier jeg treffer utenfor et sykehus i sentrum av byen.Også hun er bekymret for nabolandene som er blitt EU-medlemmer. - Jeg skjønner at de kommer til å få det vanskelig, sier hun.Hvis man ser på de hviterussiske TV-kanalene, som alle er statlige, får man ytterligere inntrykk av hvor flott alt er i dette landet på 10 millioner innbyggere. Hver dag rapporteres det om nye fremskritt som er gjort under Lukasjenko, og hvor fattigslig og elendig det er i andre land.- Mediene rapporterer kun det Lukasjenko vil, og mange tror derfor de har det mye bedre enn folk i andre land. Når TV-stasjonene viser bilder fra utlandet, viser de bare tiggere, fattigdom og elendighet, sier Zjanna Litvinina fra Journalistforeningen i Hviterussland.Hun forteller at TV-kanalene har fremstilt NATO- og EU-utvidelsen nærmest som et vestlig komplott rettet mot Hviterussland, og at innbyggerne i Litauen og Polen har hamstret mat i store mengder før utvidelsen.Midt i sentrum ligger et digert palass som er verdig en konge. Her holder det fryktede KGB til; Hviterussland er den eneste tidligere sovjetrepublikken som har beholdt det originale navnet på det hemmelige politiet. KGB lovprises av presidenten, og sikkerhetstjenesten kan tilby de best betalte jobbene i hele landet.På den andre siden av gaten står det en stor statue av KGB-grunnleggeren Feliks Dzerzjinskij, også kjent som "Jern-Feliks". Det var et mektig symbol på Sovjetunionens sammenbrudd da den store statuen av Dzerzjinskij foran KGB-bygningen i Moskva ble revet natten til 22. august 1991.Men i Minsk er "Jern-Feliks" fortsatt på plass, og hvert år feires massemorderen som helt.I år har alle skolebarn i Hviterussland fått et nytt fag på timeplanen: informasjonstimen.- Foran portrettet av Lukasjenko skal skolebarna blant annet lære om hvor bra alt er i Hviterussland og hvem presidenten har møtt den siste uken. Vi hadde akkurat det samme i Sovjet-tiden, men da het det den politiske informasjonstimen, forteller journalisten Sergej Misijuk.I disse timene undervises det også i Hviterusslands ideologi, et fag som også er obligatorisk på universitetet. - Det er akkurat på samme måte som i Sovjetunionen, men den gangen var det faktisk bedre. Da skjønte vi hva ideologien gikk ut på. I dag er ideologien det presidenten til enhver tid sier, mener Nikolaj Aleksandrov, sjefredaktør i Bretskij Kurer. Hvis man skraper litt i den blankpolerte propagandaoverflaten, finner man ut at ikke alt er fullt så bra i Hviterussland.- Unge studerer språk for å kunne flytte til utlandet fordi det ikke er noen fremtidsmuligheter her. Økonomien har fullstendig stagnert, og det investeres ingen penger i ny teknologi. De gamle statsfabrikkene og landbruket er i ferd med å falle sammen, forteller analytikeren Aleksandr Feduta.- Det var enklere i sovjettiden, da staten bare kjøpte alt vi produserte. Nå merker vi konkurransen fra Polen, der maten er mye billigere. De sier at kvaliteten også skal være bedre der, men en gulrot er jo en gulrot, mener Ivan Ostapsjuk, leder for kollektivbruket Za mir.På markedet i Brest treffer jeg Vera Aleksandrovna (72) som selger kruspersille, kål og løk. Den eldre pensjonisten er langt fra fornøyd med situasjonen.- Her er det isnende kaldt, men likevel må jeg komme hit, fordi jeg klarer meg ikke på pensjonen. Jeg er syk, og livet er ikke enkelt, sukker Aleksandrovna. Hun har på seg en gammel, slitt frakk og et skaut på hodet.Jeg spør om hun er misfornøyd med presidenten, men da ser hun forskrekket på meg.- Nei, han er verdens beste president, utbryter hun og vil ikke snakke mer.Like bortenfor treffer jeg Vasilij Levanjuk (29). Levanjuk er ingeniør, men har ikke klart å finne noen jobb. Isteden kjøper han verktøy i Polen som han selger med en liten fortjeneste på markedet i Brest. Han er ikke redd for å kritisere presidenten.- For å hindre konkurransen fra Polen innfører myndighetene stadig nye avgifter og idiotiske regler, og det rammer meg. Min største drøm er at den idioten Lukasjenko blir erstattet, mener han.Flere av kollegene hans roper til ham da vi snakker med ham: - Pass på hva du sier nå, ellers kan Lukasjenko ta deg.