Rachel Saperstein ser på meg med alvorlige øyne, og mener helt åpenbart det hun sier.Slik holdning har man til nordmenn i den jødiske bosetningen Gush Katif på Gazastripen. Nordmenn er skyldige, men kan altså få tilgivelse for å ha lagt forholdene til rette for avtalen mellom palestinere og Israel. Det som andre steder ble sett som en mulighet til fred mellom partene, blir her sett som årsaken til den andre intifadaen.Derfor sier de ikke intifada. De sier Oslo-krigen, noe som kanskje kan bidra til å forklare hvorfor de mener jeg egentlig burde ha skammet meg.Jeg er i Gush Katif på busstur arrangert av en ekstrem høyrebevegelse i Israel som kaller seg Israelsk ressurssenter. Organisasjonen har invitert journalister på PR-tur til de omstridte bosetningene på Gazastripen, og lagt opp program for en hel dag. Bakgrunnen er naturligvis statsminister Ariel Sharons omstridte delingsplan, som blant annet innebærer at bosetterne her skal flyttes ut. Vi er blitt tatt med for å gi innbyggerne anledning til å fortelle hvor skammelig de synes en slik plan er. Vi startet fra Jerusalem sentrumen tidlig morgen, og det viste seg raskt at det ikke bare var journalister om bord.- Du er fra Norge, forstår jeg?En mann i 60-årene står plutselig ved siden av mitt sete. - Ja, jeg er norsk.- Dere skriver veldig mye kritisk om Israel. Men har dere noen gang tenkt på at den som sitter i glasshus ikke skal kaste stein?- Mnnjaa, jeg vet ikke helt hva du sikter til nå.- Samene. Vi vet nok hvordan Norge har behandlet sin egen minoritet, hvordan de er blitt forfulgt, ikke fått lære sitt eget språk, undertrykket på alle måter. Ja, Norge er ikke alene om det, vi vet det, Sverige og Finland er ikke noe bedre. Men Norge burde vel ikke akkurat kritisere andre.- Nei, vel. Hva er det norske medier rapporterer som er feil, da?- Du vet at Israel er et lite land. Kanskje er det derfor vi er så interessert i å følge med hva andre skriver om oss. Vi er høyt utdannet, og mange følger nyhetene nøye, også hva som skrives om oss i andre land. Derfor vet vi mye om hva dere rapporterer, forteller han før han setter seg tilbake i sitt sete forrest i bussen.Den danske korrespondenten i setet foran meg får ingen oppmerksomhet.Vel fremme i Gush Katif står vi noen minutter og venter på Anita Tucher, verdens mest kjente Gaza-bosetter, som er blitt intervjuet av et veldig stort antall journalister som har besøkt de jødiske bosetningene her de siste 20 årene. Jeg har besøkt henne før, tre måneder tidligere. Nå står hun igjen i selleriåkeren sin mens fotografene prøver å få tatt et bilde som ikke andre fotografer eller journalister kommer med på.Det er ikke bare enkelt.Anita Tucher forteller som sist at hun ikke okkuperer noens land. Det bodde ingen på dette stedet da hun flyttet hit, sier hun, og derfor har hun heller ikke tatt noe fra noen. Og nå nekter hun å flytte, og sier hun heller ikke har tro på at Sharon-planen noen gang blir gjennomført.- Han snakker om en plan over 13 måneder. 13 måneder! Det er mer enn en evighet i Midtøsten, sier Tucher.Bussen fylles opp igjen, og journalistene og de andre kjører fra selleriåkeren for å snakke med Rachel og Moshe Saperstein. Som norsk blir jeg utspurt av flere om bord - av dem som tilhører flertallet uten hverken kamera, blokk eller penn - om mine holdninger til Midtøsten-konflikten. Det er åpenbart ikke hver dag man har tilgang til en rotekte nordmann som kan stilles til veggs.Inne forklarer Saperstein-familien om hvordan de kom fra USA, først til Jerusalem og deretter til Gush Katif. Rachel hever øyenbrynene så høyt hun kan da jeg presenterer meg som norsk journalist, men forteller videre om hvordan hun alltid beundret jødiske bosettere mens hun selv ikke var det. Men da Oslo-avtalen var et faktum, fant hun ut at det var på tide å bytte ord med handling og gjøre noe aktivt. Ekteparet bestemte seg for å flytte til Gazastripen, som de mener er en del av Det hellige land som ble gitt til jødene av Gud.Spørsmål som tar opp i seg det faktum at de okkuperer palestinsk land, blir da også straks tilbakevist som tøv og fornærmelser. I stedet setter Rachel på en PR-video som bosetterne har laget om livet i Gush Katif, som journalistene kan se på. Vi har alle også fått en brosjyre om bosetterblokken. Den finnes på tre språk: hebraisk, engelsk og norsk!- Ja, vi har mange gode venner i Norge. De kommer hit for å hjelpe oss. Så ikke skam deg fordi du er fra Oslo. Mange er kommet hit for å be om unnskyldning for Oslo-avtalen, sier hun.I farten kommer jeg ikke på noe godt svar, lar like godt være å nevne at jeg slett ikke kommer fra Oslo, og går i stedet tilbake til bussen for å svare på nye spørsmål om hvorfor norsk presse skriver så kritisk om Israel.