professor dr. med. KUNNSKAP OG TILTAK. - Uten forvarsel har hundre tusener av mennesker blitt revet bort eller blitt hardt skadet, og millioner har mistet hjemmene sine, livsgrunnlaget og alt de eide, sa Kongen nyttårsaften.Men var det uten forvarsel, og er vi virkelig hjelpeløse og prisgitte naturens "luner"? Svaret er nei. Vi er slett ikke hjelpeløst sårbare. Det finnes effektive og veldokumenterte forebyggende tiltak selv mot slike katastrofer, tiltak som kunne ha endret forløpet, spart titusener av menneskeliv og spart millioner av mennesker for den dype fattigdommen som følger i kjølvannet av denne jordskjelvutløste flodbølgen. Hvor smertefullt det enn måtte være, må vi erkjenne at det finnes kunnskap og tiltak mot menneskelige tap og lidelser ved naturkatastrofer generelt og tsunamier spesielt, tiltak som ikke var tatt i bruk. Mediene har i svært liten grad stilt spørsmålet: Kunne dette vært unngått? Kunne skadene vært begrenset? Hvorfor løp japanske turister bort fra strendene i Thailand da den forbløffende lange fjæra utviklet seg, mens europeere løp utover for å fotografere? Svaret er enkelt: Japan er et rikt land som har hatt tsunamier som trussel i mange år. De har satset på bred opplæring av kystbefolkningen i å "lese" tegn på jordskjelv og tsunamier. Derfor visste de japanske turistene at når havet trekker seg plutselig og unormalt langt tilbake, er dette et varsel om en kommende tsunamibølge.

Effektive tiltak.

Det er svært godt dokumentert at tap og lidelse ved naturkatastrofer kan reduseres betydelig gjennom systematisk organiserte forebyggende tiltak rettet mot sivilbefolkningen og sårbare samfunn. Dette gjelder både flom, tsunamier, jordskjelv, sterke vinder og snøras. Naturkatastrofer fremstilles likevel som "overraskende", tapene er "uunngåelige" og som eksempler på vår "sårbarhet". Vi er sårbare dersom vi er ubeskyttet. Graden av beskyttelse er et spørsmål om to ting: Etterspørsel etter sikkerhet og vilje til å prioritere økonomiske ressurser brukt til kunnskapsbaserte forebyggende tiltak. Tre typer tiltak er effektive selv mot de potensielt farligste naturkatastrofer:
Systematisk planlegging med fokus på opplæring av utsatt lokalbefolkning.Tidlig varsling av befolkningen basert på overvåking av jordas varselssignaler.Infrastrukturtiltak for å gjøre bygninger og sambandsveier mer motstandsdyktige.Etterspørsel etter sikkerhet er generelt stor i den rike del av verden, ikke minst i Norge. Selv om naturkatastrofer er sjeldne hos oss, tar vi for gitt at myndighetene sørger for værvarsel hver time på døgnet, varsler oss om fare for storm, flom og snøras. Vi krever at kommuner og myndighetsorganer har gode kriseplaner for ulike katastrofepotensialer. Det virker! Tusener spares, lokalsamfunn beskyttes og lidelsene reduseres. Noen eksempler:

Flom.

I mai- juni 1995 hadde vi en omfattende storflom i Østlands-vassdragene. Tidlig og effektiv evakuering av mennesker og husdyr ble iverksatt basert på værvarsler, vannstandsmålinger og gode planer. Én person omkom. 30. april 1991 ble sørøstre Bangladesh rammet av syklon og storflom som drepte 131 000 mennesker. 9 millioner ble hjemløse. Titusener av overlevende døde i månedene som fulgte av sult og vannbårne sykdommer.Den viktigste forskjellen på Østlandet og sørøstre Bangladesh er ikke først og fremst befolkningstetthet og topografi, men fattigdom. Hvis rasjonelle og rettferdige vurderinger styrte ressursbruken i forhold til katastrofer, skulle det vært satset langt større ressurser på å redusere sårbarheten der naturkatastrofene stadig gjentar seg og tapene er enorme. Det gjør vi ikke. Vi satser på nødhjelp, igjen og igjen.

Jordskjelv.

17. januar 1994 ble vestre California utsatt for et jordskjelv som målte 6,6 på Richters skala. 61 mennesker omkom og 8000 ble skadet. 26. desember 2003 ble sørøstre Iran rammet av et jordskjelv som også målte 6,6 på Richters skala. I og rundt byen Bam ble 30 000 mennesker drept og 75 000 ble hjemløse.I likhet med Iran er hele vestkysten av det rike USA jordskjelvutsatt, men Iran er fattig og har ikke systemer for varsling. I USA har man satset systematisk og vitenskapelig på forebygging basert på døgnkontinuerlig og detaljert måling av jordskjelvaktiviteten. Dette er kombinert med omfattende systemer for tidligst mulig varsling av befolkningen. Det viktigste er kanskje likevel en systematisk opplæring av befolkningen i hvordan de skal oppføre seg i tilfelle jordskjelv. Denne opplæringen er enkel, starter på barnehagenivå og gir den utsatte befolkningen klare og rasjonelle handlingsalternativer og enkle førstehjelpskunnskaper. Amerikanske skolebarn øver ukentlig på hvordan de skal oppføre seg når sirenene uler. Det virker. Streng regulering og kontroll av nybygg, veibygging og bruer har bidratt til en systematisk utvikling av "jordskjelvsikre" byer og lokalsamfunn. Derfor omkommer så få. Risikoen for og den potensielle ødeleggelsen ved jordskjelv er like store, men graden av fattigdom og sårbarhet er fundamentalt forskjellig.

Tsunamier.

USAs nasjonale værtjeneste (NOAA) har helt siden 1949 drevet "Stillehavssenteret for tsunamivarsling" (PTWC) med hovedkvarter på Ewa Beach, Hawaii. Dette senteret sender ut tsunami-varsler til de fleste kyststatene i Stillehavsbassenget, til Hawaii og til alle andre amerikanske interesser i Stillehavet i tillegg til Alaska og USAs vestkyst. Senteret på Hawaii overvåker jordskjelvaktiviteten og bølgeutviklingen i Stillehavsområdet gjennom et nettverk av målestasjoner, havbøyer og satellitter. I tillegg har risikostater i USA utviklet egne retningslinjer for "tsunamisikre" lokalsamfunn basert på tidlig varsling, faste evakueringsruter og grundig opplæring av lokalbefolkningen. Lærebøker for barn helt fra barnehagealder ligger ferdige på Internett. Slik beredskap og varsling finnes ikke for de fattige kyststatene i Asia.NOAA-senteret på Hawaii registrerte det voldsomme jordskjelvet ved Sumatra 8 minutter etter at det ble utløst, og så at flodbølgen kom. De ansatte på NOAA ringte umiddelbart til australske myndigheter, til den amerikanske marinen og USAs ambassader, men de varslet ikke de millioner av mennesker som var i faresonen i kyststatene rundt Det indiske hav. - Vi har ingen kontakter i adresseboka i denne delen av verden, sa sjefen for PTWC på Hawaii til DPA-Reuters dagen etter katastrofen. Waverly Person fra USAs geologiske byrå sa samtidig at et varslingssystem lik det som finnes i Stillehavet "kunne spart tusenvis av liv". Utvilsomt.Tsunamibølgen beveget seg svært hurtig. Likevel tok det nær en time før den traff vestkysten av Thailand, 3 ½ time før den traff østkysten av Sri Lanka, 4 t 40 min før den traff India og 5 ½ t før den traff Maldivene - og ytterligere mange timer før den traff Afrikas østkyst. Hvorfor ringte ingen ansvarlige ved NOAA for eksempel til CNN-hovedkvarteret og til BBC-world slik at TV-selskapenes høyeffektive, globale TV-sendinger kunne avbrytes og varsle om den kommende katastrofen? Bare minutters varsel ville vært til hjelp, nå hadde man timer! Selvsagt ville ikke et slikt katastrofevarsel nå fjerntliggende fattige landsbyer på Sumatra i tide, men det ville uten tvil ha nådd hundretusener langs de kystene som ble truffet av de ødeleggende bølgene. Det ville nok blitt panikk og stedvis kaos, men bagateller sammenlignet med det helvete hundretusener uforberedte ble utsatt for.

Bedre føre var enn etter snar.

Dagens omfattende kunnskaper om geologi, meteorologi, hydrologi og samfunnsorganisering gjør det altså fullt mulig å iverksette svært effektive forebyggende tiltak mot de fleste naturkatastrofer. Dersom tiltakene ble iverksatt uavhengig av kjønn, rikdom og rase, kunne millioner av liv og milliardverdier spares. Problemet er politisk og moralsk: Det er et kolossalt underskudd på etterspørsel etter sikkerhet for verdens fattige land og fattige folk, de som bor der naturkatastrofer er hyppigst og mest ødeleggende. Denne gangen ble også vi rammet på smertefull måte. Slik fikk katastrofen andre og mer kjente ansikter, andre skjebner og større oppmerksomhet enn vanlig. De døde skylder vi bare sannheten. Dersom Norge skal fylle sin internasjonale humanitære rolle, må det satset milliarder på investeringer i tidlig varsling, lokal opplæring av de sårbare massemillionene i fattige land og solidarisk støtte til lokal økonomi. Nødhjelp er en selvsagt og nødvendig plikt. Men dersom vi på nytt bare fortsetter med nødhjelp, forråder vi de mest sårbare. Langsiktige tiltak må iverksettes for å gi verdens fattige land samme grad av beskyttelse som vi selv tar for gitt.
Artikkelforfatteren er overlege ved Akuttmedisinsk avdeling på universitetssykehuset i Tromsø og professor dr. med. Han har lenge arbeidet med katastrofemedisinske spørsmål, blant annet som rådgiver for Verdens helseorganisasjon WHO.