Den snart 92 år gamle hotell— og kjøpesenterkongen – som ikke har direkte arvinger – har bestemt seg for hvordan milliardformuen skal forvaltes når han ikke lenger er blant oss. For halvannet år siden kunngjorde Olav Thon at han hadde overført formuen – over 25 milliarder kroner – til en stiftelse.

-Det hjelper ikke hvor mange gullskjeer jeg har. Jeg får ikke ta dem med meg uansett, sier han.

Det var ikke en plutselig innskytelse. Tanken hadde modnet lenge.

-Jeg bestemte meg ganske tidlig for at virksomheten bør komme samfunnet til gode. Jeg har skapt en bedrift som skal tjene samfunnet som kommer etter meg også. Tusenvis av personer er jo direkte eller indirekte avhengige av Thon Gruppen, forteller han.

Kulturminister Thorhild Widvey (t.v.) applauderer givergleden til Olav Thon, Trond Mohn og andre som har satt penger inn i stiftelser med samfunnsnyttige formål. Her i samtale med de to, samt Hans Jørgen Stang i Stiftelsesforeningen og analytiker Susan T. Furrebøe. Sistnevnte har nylig avlevert en doktorgradsavhandling om pengeutdelende stiftelser i Norge.
Ørn E. Borgen

Ved siden av Thon sitter bergenseren Trond Mohn og nikker. Denne uken møttes de to i Førde, under en konferanse om stiftelser. Der snakket de om forvaltningen av arven, om filantropi og giverglede. 72 år gamle Trond Mohn har reflektert mer enn de fleste over dette gjennom livet. Han arvet ikke bare familiefirmaet Frank Mohn AS i Bergen – som ble solgt til Sverige i fjor for 13 milliarder kroner – men også farens filantropiske ideer. I dag blir Mohn beskrevet som Norges mest gavmilde. Han har gitt store beløp gjennom to forskningsstiftelser, i tillegg til betydelige private gaver til ulike idrettsprosjekter. Slik definerer han givergleden:

-Det er som å glede seg over et godt stykke arbeid. Jeg blir litt stolt, litt glad og litt kry, vel vitende om at pengene er gått til en god sak.

Har fått en ny image

Få tror norske milliardærer blir som amerikanske. Og Norge er heller ikke blitt som USA, der stiftelser står bak et flertall av sykehusene og ett av fem universitet. Men det har likevel skjedd noe de siste årene. Store verdier er blitt plassert inn i stiftelser med allmennyttige formål. 27 sparebankstiftelser er etablert siden 2002 og blitt samfunnsstøtter i

Målt i penger, er dette to av landets største filantroper. -Han har en livsfilosofi som stemmer godt overens med min egen, sier Olav Thon om Trond Mohn.
Ørn E. Borgen

mange lokalmiljøer. Kraftpenger er omgjort til kulturstiftelser, og privatpersoner har overført eller testamentert arv til stiftelser som skal dele ut penger.

Den samlede egenkapitalen til landets stiftelser har vokst kraftig de siste ti årene – fra 50 til 140 milliarder kroner. Det har gitt ordet og organisasjonsformen stiftelse en ny klang – og ny og større betydning. Samtidig er de blitt aktører med påvirkning og makt, i alle fall innenfor forskning og kultur.

Det har ikke alltid vært slik. Det er ikke mer enn et par tiår siden stiftelser ble mest forbundet med skatteunndragelse og skipsrederes skjulte formuer.

-Nå er stiftelser kommet ut av den sfæren der. Interessen for denne organisasjonsformen er økende, sier direktør A tle Hamar i Stiftelsestilsynet.

Denne uken samlet tilsynet rundt 250 representanter for ulike stiftelser i Førde. For noen år siden ville en slik konferanse neppe ha tiltrukket seg mer enn 50–60 personer.

Leder i Stiftelsesforeningen, Hans Jørgen Stang, representerer en interesseforening som får stadig flere medlemmer. -Interessen for stiftelsesformen øker, sier han.
Ørn E. Borgen

-Vi ser at det Mohn og Thon har gjort – og andre som Hans Rasmus Astrup med Astrup Fearnley Museet i Oslo – fører til større interesse for stiftelsesformen. Arvingene har kanskje fått det de skal ha, men fortsatt er det betydelige penger igjen. I tillegg har vi de mange sparebankstiftelsene som er blitt etablert de siste årene, sier Hans Jørgen Stang, leder i Stiftelsesforeningen og til daglig administrerende direktør i Unifor – forvaltningsstiftelsen for fond og legater ved Universitetet i Oslo.

Kaviarpenger

Men Thon og Mohn er selvsagt ikke de første. Det er over 7000 stiftelser i Norge, og stiftelser med allmennyttige formål har delt ut sine årlige beløp i årtier – de fleste uten å få særlig mye oppmerksomhet. En av disse er Kavlifondet. Lenge var det en godt bevart hemmelighet at et kjøp av en tube med kaviar også innebar støtte til et godt formål.

Tidligere eier Knut Kavli hadde ingen arvinger. I 1962, tre år før han døde, etablerte han Kavlifondet. Inn i stiftelsen plasserte han alle selskapets aksjer og utformet vedtekter som slår fast at overskuddet fra driften av Kavli-konsernet skal fordeles til forskning, kultur og humanitære formål. I fjor delte fondet ut 43,6 millioner kroner. Utenom fondet og mottagerne, er det ikke så mange som har visst hva de støtter. Det har endret seg. Nå vil fondet bli mer synlig.

Kavlifondet har delt ut store pengebeløp i 50 år, men stiftelsen innså at altfor få kjente til hva den gjorde. -Nå ønsker vi å bli mer synlige, forteller daglig leder Inger Elise Iversen.
Ørn E. Borgen

-Vi fikk tilbakemeldinger med spørsmål om hvorfor vi ikke forteller om det vi gjør. Derfor besluttet vi å kjøre en informasjonskampanje. Vi tror nå at det å være bedre kjent, gjør at vi også bedre kan oppnå fondets formål. Men det er en balansegang. Det er viktig ikke å være påtrengende, sier Inger Elise Iversen, daglig leder i Kavlifondet.

Olav Thon har fulgt mye av den samme oppskriften som Knut Kavli gjorde i 1962. I desember 2013 ble det meste av virksomheten i Thon-gruppen lagt inn i en stiftelse. Denne stiftelsen har et tosidig formål: Den skal drive konsernet, samtidig som den skal gi bidrag til forskning og andre samfunnsnyttige formål. De årlige utdelingene skal være på minimum 50 millioner kroner. Som Kavliledelsen erfarte, har også Olav Thon sett effekten dette har hatt på de ansatte.

-Etter at stiftelsen ble etablert, er det blitt en annen og mer positiv stemning. Jeg merker at ansatte i større grad ser mer på arbeidet som en samfunnsoppgave enn de gjorde tidligere, sier Thon.

-Formålet må være hellig

Men det er ikke alle som jubler over gavedrysset fra stiftelser. Da Olav Thon etablerte stiftelsen, ble han møtt med reaksjoner – spesielt fra universitetskretser – på at det måtte etableres en sterkere kontroll over stiftelser; at det måtte bli en slags statlig forvaltning av pengene. Det kom forslag om at slike stiftelser – med så stor kapital – burde ha et overordnet organ som skulle overvåke styret i stiftelsen.

Det var lite gehør for en slik tilnærming. Det ville ha utfordret selve grunntanken bak organiseringen av stiftelsesformen, og trolig ha ødelagt stiftelsens særegenhet og renommé som en eierløs virksomhet der oppretterens formål nærmest er urokkelig.

-Det ville ha ført galt av sted. Oppretterens formål må være hellig, hvis kapital skal tilflyte stiftelser, mener Thon.

Han har full støtte hos kulturminister Thorhild Widvey (H), som tror vi bare har sett begynnelsen på stiftelsestrenden. Hun er glad for utviklingen. Etter hennes mening hadde vi hatt et fattigere samfunn uten dette private engasjementet.

-At der er noen som ønsker å gi noe uten å forvente noe tilbake, er av stor verdi for samfunnet, mener hun.

Sovepute for politikere?

Og både Mohn og Thon forsikrer: De gir ikke for å få noe. Det eneste de ønsker, er at pengene brukes fornuftig. Men stiftelser kjenner av og til på presset fra omgivelsene om fordelingene. Det faktum at et lite styre, ofte bestående av bare to-tre personer, kan sitte og avgjøre hvem som får penger og hvem som ikke får, kan oppleves både som problematisk og urettferdig blant dem som får sine søknader avslått.

-Det er fantastisk for byer å ha stiftelser som kan bidra med økonomiske midler til kulturformål. Men vi ser tendenser til at vi kan bli oppfattet som en slags offentlig utdeler. Det er også en fare for at politikerne overlater ansvaret og finansieringen av prosjekter til stiftelser, sier kunstmaleren Ørnulf Opdahl, som har sittet i styret i Stiftelsen Kjell Holm i Ålesund siden den ble opprettet i 1994. Stiftelsen har en egenkapital på rundt 500 millioner kroner, og har vært med på å realisere en rekke prosjekter i byen. Uten pengene fra avdøde Kjell Holm – arving av ett av landets største fiskeriselskaper – hadde mange av dem neppe blitt realisert. Likevel har stiftelsen opplevd å få kritikk fra aktører som føler seg forbigått.

-Men så lenge stiftelsens styre holder seg til stiftelsens formål, er det styrets privilegium å kunne dele ut til dem vi ønsker. Vaktbikkja er tilsynet, og det fungerer, understreker Opdahl.

Deler ut tre milliarder

Men én ting er at pengene deles ut etter vedtektene – som ofte er veldig vage – en annen ting er om pengene har ønsket effekt. Ifølge seniorforsker Caroline D. Ditlev-Simonsen ved Handelshøyskolen BI har det ikke vært noen tradisjon i norske stiftelser for å evaluere effekten av pengene som er gitt. Det har gitt et inntrykk av at det viktigste er å gi til et prosjekt med gode intensjoner, ikke om pengene virkelige har skapt noe som har den ønskede effekt.

-Mange av tiltakene som norske stiftelser støtter, har nok ikke alltid hatt den ønskede effekten. Men dette har ikke alltid stiftelsene like lyst til å vite noe om, sier hun.

-Det har ikke vært noen tradisjon i norske stiftelser for å evaluere effekten av pengene som er gitt, sier seniorforsker Caroline D. Ditlev-Simonsen.
Ørn E. Borgen

Interessen for å evaluere effekten av støtte er imidlertid større i stiftelser med ny ledelse eller nytt styre. Men fortsatt vet vi lite om samfunnsnytten av de tre milliarder kronene som norske stiftelser deler ut årlig.

-Stiftelsene er så mange og så ulike at det ikke er mulig å gi et svar på det. Vi må se på hver enkelt stiftelse for å kunne gjøre det, sier hun.

Ifølge BI-forskeren har utenlandske, og spesielt amerikanske, stiftelser vært langt mer opptatt av å måle effekten av gavene enn norske stiftelser har vært. Men for å kunne gjøre dette på en effektiv måte, ifølge forskeren, må stiftelsene begynne med søknadene. De er ofte generelle i sin utforming – av typen "støtte til å bedre forholdene for barn" – og det gjør det også vanskelig å bedømme effekten i ettertid. Caroline D. Ditlev-Simonsen mener stiftelsene bør kreve mer konkrete søknader.

-Hvis det kreves mer konkrete mål i søknadene – som antall deltagere for eksempel og konkrete endringer som skal oppnås – blir det også lettere å se hva som virker, sier hun.

Utløser prosjekter

Håkon Fimland i Førde vet mer enn de fleste hva slags effekt milliongaver kan ha. Den tidligere friidrettsutøveren – og kommunalsjef – har vært prosjektleder for en unik idrettspark i Førde. To kunstgressbaner, skatepark, rulleskitrasé, motorsportarena, joggesti og baner for håndball, basketball og volleyball er samlet på et 90 mål stort område. Det hele skal åpnes i slutten av mai. Uten 20 millioner – en femtedel av kostnadene – fra Trond Mohn, er det ikke sikkert at det hadde blitt en park.

-Pengene fra Mohn var en katalysator og utløste prosjektet. Når en slik mann som ham vil være med, vil også andre være med, forteller ordfører Olve Grotle (H):

Gamle friidrettsutøvere fra 1960-tallet – Trond Mohn (i midten) og Håkon Fimland (t.h) – fant hverandre da Førde skulle anlegge en idrettspark. Det resulterte i 20 millioner kroner fra Mohn. -Mye handler om menneskelige relasjoner. Det er lettere å gi når jeg får tillit til og respekt for mottageren, sier Mohn. Ordfører Olve Grotle tror ikke idrettsparken hadde blitt realisert så raskt uten Mohns bidrag.
Ørn E. Borgen

Trond Mohn er fornøyd med hvordan pengene er blitt brukt i Førde, og gleder seg til å være med på åpningen. Møter Mohn personer han får tillit til – og som ønsker å gjennomføre gode idrettsprosjekter – kan millionene sitte løst. Men pengene bruker han først og fremst på Vestlandet – og i Nord-Norge.

-De er veldig takknemlige, folkene som bor der. På det området er det forskjell på landsdelene, forklarer han.

Geografi betyr noe

Det er også regionale forskjeller blant giverne. Det er kanskje ikke tilfeldig at landets mest gavmilde er en bergenser. Utenfor hovedstaden, skiller Bergen seg ut som den store stiftelsesbyen. Den filantropiske tradisjonen ser ut til å sitte langt dypere mellom de syv fjell – enn for eksempel i Trondheim.

-Mohn er spesiell, i positiv forstand. Han er genuint opptatt av å hjelpe til der han kan. Samtidig er det stor forskjell på Bergen og Trondheim på dette området. Det virker som om det er noe i kulturen i den byen – som du ikke finner i like stor grad andre steder, sier Hans Jørgen Stang i Stiftelsesforeningen.