Unge jobbsøkere tilbyr seg å arbeide gratis, de godtar elendige vilkår og år med korttidskontrakter. Kriseårene i Europa har endret spillereglene mellom arbeidsgiver og arbeidstager.

Ungdomsarbeidsledigheten er fortsatt skyhøy i flere europeiske land. I Spania viser siste Eurostat-måling at så mange som 45 prosent er registrert som ledige i aldersgruppen under 25 år.

Jobbkonkurransen påvirker alle som skal inn på arbeidsmarkedet, som Raquel Tugas (21) og Julia Mediano (21). Jentene arbeider som «interns» og får utbetalt en beskjeden sum i måneden. Fast jobb er ikke engang i planene.

Tilbyr seg å jobbe uten lønn

— Vi er blant de privilegerte. Vi har gått på gode skoler, studert på universitetet og får støtte hjemmefra slik at vi kan jobbe som interns. Mange er ikke så godt stilt, sier Tugas. Hun har en bachelorgrad i Business og administrasjon og jobber på korttidskontrakt i et konsulentselskap i Barcelona.

Et internship er i praksis det samme som en norsk traineestilling, selv om det i utgangspunktet ble gitt til unge som ikke var ferdige med studiene.

- Jeg gjør det andre ikke vil gjøre, ler hun. - Jeg noterer ned, og oversetter, men får også være med på møter sammen med sjefen min. Jeg lærer mye, sier hun.

Gjennom en kontrakt mellom arbeidsgivere, universitetene og spanske myndigheter, får arbeidsgiver dekket deler av lønnen ved et internship. Vanlig lønn er mellom 400 og 500 euro måneden, men mange jobber langt mer enn de avtalte timene.

Les også faktabiten om ungdomsarbeidsledighet som gir noen mulige forklaringer på hvorfor Eurostat-målingene viser såpass høy ledighet:

Mange tilbyr seg å jobbe gratis, har dere gjort det?

Julia og Raquel ser på hverandre over kafébordet, smiler og nikker. De er ikke stolte over det, men mener det var deres mulighet til å komme inn i arbeidslivet.

Tjener lommepenger

— Jeg tror ikke det er lovlig, men veldig mange selskaper takker ja, sier Julia Mediano.

Ved siden av jobben tar hun en dobbeltgrad i jus og business ved universitetet. I likhet med venninnen har hun studert i utlandet. Jentene vet at engelskkunnskaper er ettertraktet på det spanske arbeidsmarkedet.

IMG_9596_doc6p605wvn4pufwef4117.jpg
Reidun J. Samuelsen

— Jeg har også jobbet gratis. Jeg brukte noen sparepenger for å få det til. Det ga meg en viktig erfaring, men jeg kunne jo ikke gjort det uten støtten fra familien, vedgår Raquel Tugas. Hun er elegant kledd, og en snerten Mac stikker opp av vesken.

- Så lenge arbeidsgiver vet at det er mange som er villige til å jobbe gratis, er de ikke interessert i å betale deg for arbeidet. Og når du har den erfaringen, er det lettere å få et internship. Så da gjør du det, forklarer Mediano.

— Det jeg tjener er som lommepenger å regne. Vi burde være i stand til å forsørge oss selv, bo for oss selv. Vi jobber jo! legger hun til.

— Mange har ikke muligheten til å være interns, de må tjene penger og derfor ta en jobb de er overkvalifisert for, sier Tugas.

Servitør med universitetsgrad

Så mange som tre av ti spanske arbeidstagere er overkvalifisert for jobben de gjør, viser en undersøkelse fra Universitat Pompeu Fabra i Barcelona. Det betyr tap både for den enkelte, og for landet som ikke får utnyttet deres kompetanse.

Hva med dem som jobber her?

Vi ser oss rundt i designkafeen som ligger i et av Barcelonas bedre strøk. Her er det få kunder, men mange servitører, og vi spør den unge kvinnen som serverer oss velsmakende, sterk kaffe om hennes bakgrunn. Det viser seg at hun har en bachelorgrad i psykologi og kriminologi. Hun har jobbet på kafeen i tre år, og prøver å ta flere fag ved siden av så hun kan få en relevant jobb neste gang.

- Jeg må betale regningene, da kan jeg ikke gå ledig, sier servitøren på godt engelsk. Hun er 25 år gammel, men vil ikke ha navnet sitt i avisen. En av sjefene følger nøye med, og hun skynder seg videre.

Tøffere arbeidsliv

År med høy arbeidsledighet i Europa har påvirket arbeidsforholdene, konkluderer forskere.

— Konkurransen er beinhard, og når mange nok tilbyr seg å jobbe gratis for å forbedre cv-en, endrer det spillereglene. Samtidig har den høye arbeidsledigheten over flere år svekket fagforeningene. Styrkeforholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstager er endret, sier arbeidslivsforsker Werner Eichhorst til Aftenposten. Han er sjef ved Forschungsinstitutzur Zukunft der Arbeit (IZA), som ligger i Bonn.

— Det europeiske arbeidsmarkedet er på ingen måte friskmeldt, men det er store variasjoner fra land til land. Det er for eksempel langt enklere å få jobb hvis du bor i Tyskland og har en teknisk utdannelse, enn for en som bor i Spania og har studert sosiale fag. Men den gruppen som sliter mest, er alltid dem uten utdannelse, sier Eichhorst.

Han mener det i dag stilles langt større krav til fleksibilitet hos arbeidstager, enn for ti år siden.

- Har vi fått «asiatiske tilstander»?

- Nei, det er fortsatt gode muligheter for å leve det gode liv i Europa på en helt vanlig lønn. Men vi ser endringer. I Norge kan en skimte en viss normalisering etter to tiår med veldig gode vilkår, sier Werner Eichhorst .

Han får støtte av Christer Hyggen som er forsker ved Høgskolen i Oslo og Akershus.

— Finanskrisen har ikke bare påvirket køene frem til de ledige jobbene for unge jobbsøkere, den har også påvirket arbeidsforholdene og vilkårene for dem som kommer seg i jobb. Tesen er at arbeidsforholdene har stabilisert seg på et dårligere nivå enn før krisen, og påvirket ferske ansattes forhandlingsmuligheter overfor en arbeidsgiver, sier Hyggen. Han deltar i et felleseuropeisk forskningsprosjekt om unge arbeidstagere i EU-landene.

Da arbeidsledigheten steg, steg den mest blant unge jobbsøkere.

Den tapte generasjonen

Raquel Tugas og Julia Mediano bekrefter inntrykket. De forteller om selskaper som først gir deg et internship i den avdelingen du faglig sett hører hjemme. Når kontrakten løper ut, flyttes du over til en annen avdeling. Som ny intern. Arbeidsgiver beholder kunnskapen du har opparbeidet deg, men slipper å betale deg full lønn.

— Det er ikke gitt at et internship leder til noe mer fast. Et stort selskap kan ha 15 interns, men bare tre eller fire av dem får bli, sier Julia Mediano.

- Når får dere en fast jobb?

— Spørsmålet angår ikke oss her og nå. Jeg tror den nye generasjonen har et annet syn på arbeidslivet, vi er ikke redde for å flytte på oss. Jeg tror vi er mer fleksible, det er en nødt til i dag, sier Raquel Tugas.

Både Tugas og Mediano har valgt fag som gir større muligheter til jobb. Det er ikke tilfeldig, de visste at arbeidsmarkedet ville bli vanskelig.

- Vi begynte å studere da krisen var på sitt verste. Jeg så andre i familien som slet. Fetteren min som er fem år eldre enn meg studerte fysioterapi, han har gått ledig lenge. Det gjorde meg bestemt på å jobbe enda hardere, sier Tugas .

21-åringene er heldigere stilt enn de som skulle ut i arbeid da finanskrisen traff Europa for fullt i 2008, den såkalte «tapte generasjonen». Gruppen fikk kallenavnet fordi det ble forventet at de ville bli utkonkurrert av yngre kull idet krisen avtok. Arbeidstagere ville foretrekke søkere med ny kunnskap, som ikke var «svertet» av år med lediggang.

Våger ikke stifte familie

Carol (35) var ferdig med en bachelorgrad i jus da krisen brøt ut i 2007. Vi møter henne på en hjørnecafé sentralt i Barcelona. Hun bestiller en te, og avslår mitt forsøk på å betale. 35-åringen har langt mellomblondt hår, rolige grå øyne og et vakkert smil. Hun er hverdagslig kledt i en strikket jakke.

Carol har gått ledig lenge, men har nå en midlertidig jobb som sekretær. Den vanskelige starten på arbeidslivet vil for alltid prege hennes karrière, mener ekspertene.

— Den såkalte tapte generasjon bærer med seg et arr. De vil generelt sett ikke klare å ta igjen det tapte hva gjelder lønn, avansement og karrièremuligheter, sier Eichhorst. Men han mener de mørkeste dommedagsprofetiene ikke viser seg å stemme med virkeligheten:

— De er ikke helt fortapt. Selv om det er tendenser til at yngre kull foretrekkes av arbeidsgivere, ser vi at når tidene bedrer seg i mange land nå blir det også enklere for denne gruppen å komme i jobb, sier han.

Carol har allerede måttet sette voksenlivet på vent.

— Jeg kan ikke etablere meg. Jeg bor hjemme fordi jeg ikke kan påta meg en fast leieavtale. Jeg har en kjæreste, men vi kan ikke tenke på å flytte sammen eller få barn, sier Carol.

- Du er 35 …

- Ja, og jeg vil gjerne bli mor en dag. Jeg må tenke at jeg har tid, at det ordner seg, ellers blir jeg … Jeg burde jo ha begynt forlengst.

Carol snakker engelsk. Har en god eksamen, og en solid utdannelse. Nå tar hun kopier og gjør annet sekretærarbeid i et større selskap. Jeg spør om jeg kan ta et bilde av henne, men hun avslår bestemt. Hun frykter det kan være ødeleggende for videre fremgang hvis hun snakker negativt om arbeidsmarkedet. Derfor bruker vi også bare fornavnet.

Går syke på jobben

— Spania var i god driv da jeg begynte å studere. Det slo meg ikke at jeg ville gå ledig, sier Carol.

— Før finanskrisen brøt ut, var det bare de som ikke ville jobbe som var arbeidsledige. Nå kan det ramme alle, legger hun til.

Selv var hun heldig og fikk jobb da hun kom ut fra universitetet, men det gikk ikke mange månedene før hun måtte gå. Selskapet nedbemannet og hun sto først i køen. Siden har hun hatt noen strøjobber, og forteller at selv til de enkleste butikkjobbene er det ekstremt mange søkere. Arbeidsmiljøet kan være tøft, kolleger skuler på kolleger, få våger klage. Noen steder går folk syke på jobben fordi de ikke tar sjansen på å bli hjemme en dag.

Tidlig morgen i Barcelona står folk i kø utenfor sosialkontoret. Finanskrisen rammet spanske arbeidstagere hardt, ledigheten var høyere enn i andre vesteuropeiske land.
Reidun J. Samuelsen

— Hva tenker du om at den vanskelige starten på arbeidslivet kan prege karrièren din?

— Det stemmer godt med hva jeg ser rundt meg, men det er ikke mye en kan gjøre med det. Jeg forsøker å gjøre en innsats der er jeg, og søker hele tiden jobber hvor jeg kan få brukt mer av min kapasitet, få brukt hodet, sier Carol.

Forskning fra EUs Negotiate-prosjekt viser at det kan være ødeleggende for karrièren å ta en jobb som ligger godt under eget kompetansenivå. Samtidig gir det penger å leve av, ikke helt uviktig det heller.

- Tror du at du noen gang vil jobbe som jurist?

— Ja, det må jeg tro, sier hun rolig.

Han snakker fem språk, har mastergrad med laud, og er arbeidsledig i Brussel

Xavier Gamba hadde et kort arbeidsopphold i Europaparlamentet, det var den beste tiden han har hatt i EU-hovedstaden. Nå er 27-åringen fra Italia arbeidsledig.
Reidun J. Samuelsen

Hver gang jeg er hjemme i Italia spør bestemor om jeg snart skal kjøpe meg et hus. De kan ikke forstå hvor vanskelig det er for min generasjon, sier Xavier Gamba (27).

Vi møter Gamba i Brussel en regnvåt dag. Han er fra Nord-Italia, fra en familie der det ikke er vanlig å studere på universitetet. Da han tok sin mastergrad i statsvitenskap var foreldrene sikre på at han ville få en god jobb og et trygt liv. Nå setter de penger inn på kontoen hans uten å nevne det, slik at 27-åringen skal ha mulighet til å leve litt lenger i EU-hovedstaden.

— Brussel er full av sånne som meg. Det å snakke fem språk er ikke noe spesielt. De fleste har en solid utdannelse, og mange av oss har jobbet med ideelt arbeid i andre land. Vi er ambisiøse og meget motiverte, sier han med et skjevt smil.

Xavier Gamba flyttet til Brussel for to år siden. Han har hatt to internships, det ene i Europaparlamentet, og tatt de jobbene som bød seg. Nå er han arbeidsledig, men bruker tiden til å studere videre.

— Det er viktig å fylle CV-en så ikke neste arbeidsgiver tror jeg bare har ligget på sofaen, sier Gamba.

Han kvier seg for å svare når noen spør hva han driver med. Det å gå ledig er tøft for selvfølelsen, selv om han på ingen måte er den eneste i den internasjonale vennekretsen som har vært i den situasjonen.

I Hellas har noen av de "beste hodene" reist utenlands på leting etter arbeid:

EU betaler ikke lønn

Xavier Gamba har fått lønn for arbeidet han har utført som intern, det får ikke alle. Ifølge interesseorganisasjonen B! ngo opererer både EU-kommisjonen og Europaparlamentet med ulønnede internships.

— Det er langt flere håpefulle unge jobbsøkere enn det er jobber i Brussel. De fleste er villige til å godta elendige vilkår for å få et engasjement. På sikt er det ødeleggende for selvfølelsen, alle arbeidstagere trenger å få en bekreftelse på at det de har av evner er verdt noe, sier Bryn Watkins som er daglig leder i B! ngo.

Organisasjonens fremste mål er å få arbeidsgiverne til å holde seg til loven.

- Er dette en tapt sak, slik arbeidsmarkedet utvikler seg?

— Nei, arbeidstagere har kjempet i mange år for å få fastsatt minimumslønn og andre rettigheter. Finanskrisen har endret arbeidsmarkedet, men det er noen grunnprinsipper som må opprettholdes. Ingen skal jobbe uten å få betalt for det, sier Watkins.

Han kjenner til folk som har hatt så mange som syv internships i Brussel før de fikk en skikkelig jobbkontrakt.

— Usikkerheten gjør noe med folk, det er ikke mulig å yte sitt beste når en ikke vet om en har jobb å gå til måneden etter, sier Watkins.

Kontakter og lister

Gamba viser oss sin tidligere arbeidsplass i Brussel sentrum, Europaparlamentet. Han smiler når han forteller om arbeidstiden i det gigantiske bygningskomplekset og det internasjonale miljøet han var en del av.

IMG_9831_doc6p8i0fram3k531lnzy.jpg
Reidun J. Samuelsen

— Jeg analyserte meningsmålinger i de ulike landene, og jobbet blant annet mot Eurobarometeret. Det var ekstremt givende og lærerikt, sier han.Familien mener han må gjøre noe feil, siden han ikke får bli der han får en fot innenfor. Gamba håper og tror han vil få napp på en av de mange jobbene han nå øker.

- En må stå på de rette listene, og kjenne de riktige menneskene. Men jeg gir ikke opp, jeg tror på det europeiske fellesprosjektet og det er dette jeg vil jobbe med, sier han.