Reklameskiltene og butikkene i Rangoon forteller mye om landets situasjon. Her er det ikke bilder av folk som drikker Nescafé: De drikker Royal Coffee.

Reklamen for smultringkafeen har kanskje samme form og farge som amerikanske Dunkin’ Donuts, men her heter det J’Donuts. Og her averteres det ikke for sjampo fra L’Oreal, men fra Ba Wang, som ser ut til å ha Jackie Chan som maskot.

Burma er et lukket regime, og vestlige merkevarer er vanskelige å finne her. To tiår med internasjonale sanksjoner og boikott har gjort at den lokale økonomien – med noen innslag fra kinesiske selskaper - er den som er synlig i bybildet i Rangoon.

Gamle dager

Å skue ut over Burmas tidligere hovedstad er som å se på gamle bilder fra Singapore eller Bangkok på 1950- og 60-tallet. Det er ikke tilfeldig. Det var i 1962 at militæret tok makten i landet.

Siden den gang har de vært enerådende i Burma. I motsetning til militærregimene i land som Chile eller Indonesia på 1970-tallet, har ikke generalene her satt inn ingeniører eller andre teknokrater til å ta seg av de praktiske bitene ved å styre landet. Nei, i Burma har generalene gjort jobben selv.

Konsekvensen er at landet, som en gang ble ansett som Sørøst-Asias mest lovende, har stått økonomisk stille i nærmere 40 år. Burma er i dag et av verdens fattigste land.

-Regimets økonomiske politikk har fratatt landet de grunnleggende bærebjelkene som er nødvendig for å kunne skape langsiktige forbedringer, konkluderer Lex Rieffel i en ny rapport utgitt av organisasjonen United States Institute of Peace.

Flere internasjonale analytikere er enige. En australsk rapport som kom ut denne uken hevder at Burmas bruttonasjonalprodukt pr. innbygger faktisk faller.

Vil avslutte boikotten

Vestens sanksjoner har hatt liten effekt. Det hjelper lite at EU og USA ikke vil drive handel med Burma når land som Thailand, Kina og India står klare med velfylte lommebøker og et stort behov for gass og andre naturressurser. Pengene fra disse investeringene går rett i generalenes lommer, og gavner i liten grad befolkningen.

Nobelprisvinneren Aung San Suu Kyi og hennes parti mener at sanksjoner og boikott er den riktige måten å takle militærregimet på. Det er stadig flere uenige i. Blant dem er Suu Kyis tidligere assistent, Ma Thanegi.

-Boikotten gjør at økonomien nå er i hendene på et lite antall mennesker som ikke har kapasitet til å skape de jobbmulighetene landet trenger. Et eksempel er hvordan sanksjonene førte til at titusenvis av kvinnelige arbeidere i klesindustrien mistet jobben. Mange av dem ble tvunget inn i sexindustrien. Folk som dette tar langt større skade av sanksjonene enn hva økonomien gjør, forteller hun til Aftenposten.

Valg gir håp

Hun mener at det er åpenbart at sanksjonene har mislykkes som politisk våpen, og at det kun er et PR-stunt fra vestlige land når man har valgt å opprettholde dem.

-Hvis noen fortsatt faktisk er usikre på om det er en god idé å heve sanksjonene, må de være tilbakestående, sier hun.

Til høsten er det valg. Noen øyner et lite håp om at den nye nasjonalforsamlingen vil være villig til å ta et første, forsonende steg mot Vesten slik at det kan dannes en god sirkel.

-Selv om regimet kommer til å beholde makten, er det tegn som tyder på at de er mer reformvennlige nå enn før. Jeg velger å være optimistisk, sier australske Michael Kean, redaktør i den engelskspråklige avisen Myanmar Times.

Norges politikk uforandret

Peter Gitmark (H) er provosert over at utviklingsminister Erik Solheim (SV) ønsker å myke opp sanksjonene når dette ikke er offisiell norsk politikk.

I et intervju med Aftenposten i forrige uke tok Solheim til orde for å oppheve boikotten av Burma og å myke opp sanksjonene mot landet. Utspillet fikk Gitmark til å kreve en utredning fra utenriksminister Jonas Gahr Støre under et møte i Stortingets utvidede utenriks- og forsvarskomité denne uken.

Gitmark mener Solheim går på tvers av norsk utenrikspolitikk når han åpner for en mykere linje mot militærjuntaen i Burma.

– Jeg kan jo ikke røpe hva andre sa på møtet, men jeg kan si hva jeg sa, og det var at jeg støttet utenriksministerens syn. Jeg er glad for at Norge fortsatt står ved sanksjonene, sier Gitmark.

– Soloutspill fra Solheim

Han omtaler Solheims forsoningslinje som «et soloutspill som har fått lov til å utvikle seg over lang tid».

Gitmark erkjenner at årtier med sanksjoner ikke har fungert, men sier at Burmas naboland har forsøkt seg på engasjementspolitikk uten at dette heller har gitt resultater.

– Hverken dialog eller sanksjoner har fungert. En av grunnene er at dette er et regime som blir stadig rikere ved å tilrane seg naturressurser, godt hjulpet av kinesiske og indiske selskaper, sier han.

– Første skritt

I møtet med Støre gjorde han det klart at hverken han eller Høyre synes noe om at utviklingsministeren fremmer private synspunkter på denne måten.

– Jeg ga også klart uttrykk for at Høyre er meget kritisk til den rosende omtalen Solheim har gitt til valget og valgprosessen i Burma. Det er hevet over enhver tvil at dette ikke blir fritt og rettferdig. Det blir heller ikke et skritt i riktig retning, slik Solheim hevder, sier Gitmark.

Gitmark mener at det er generalene som må ta det første skrittet dersom Burma skal bli mindre isolert fra omverdenen.

– Dersom man gir dem inntrykk av at man uansett er villige til å gå vekk fra sanksjonene, gjør vi bare regimet sterkere, sier Gitmark.