- Vi i næringslivet har pleid å hamre løs på velferdsgoder til de fete og lykkelige, sier McKinseys globale toppsjef Dominic Barton. Nå har han endret oppfatning.

Canadieren har ledet verdens mektigste konsulentfirma siden 2009 etter en lengre periode som McKinsey-topp i Korea og senere Asia. Forrige torsdag besøkte han firmaets Oslo-kontor.

I et intervju med Aftenposten advarer han mot økende inntektsforskjeller og en undergraving av velferdsstatene.

–  Se på Tyskland gjennom krisen. De tok en veldig tung, sosialistisk velferdsstatstilnærming. De motiverte selskapene til å beholde ansatte, selv om de ikke var produktive. I USA sparket de dem, men i Tyskland delte myndighetene, arbeidsgivere og fagforeningene på regningen. De fikk ikke et stort ledighetsproblem. Og da veksten kom tilbake i 2010, fløy Tyskland ut av startblokkene, sier Barton.

Er du enig med McKinsey-toppen? Si din mening i kommentarfeltet nederst i artikkelen, eller på vår facebookside.

Fete og lykkelige

Han mener inntektsforskjeller er blitt en av de største utfordringene i vår tid.

–  Vi i næringslivet har pleid å hamre løs på velferdsgoder til de fete og lykkelige. Vi har påpekt de gale incentivene, men jeg tror det handler om ekstreme tilfeller. Er det for mye velferd, vil ikke folk jobbe og drive innovasjon. Men vi kan ikke gå helt i den andre retningen, slik vi ser i USA nå. Der er det massive forskjeller. Det leder til ustabilitet fordi folk ikke synes det er riktig, og da mister du tillit i samfunnet, sier Barton.

– Tilliten til næringslivet og offentlig sektor faller over hele verden, men merkelig nok ikke i utviklingsland som Kina, der den stiger. Vi får ikke noe gjort om dette tillitsnivået faller for mye.

–  Kamp mot inntektsforskjeller er vel ikke akkurat det folk flest venter å høre fra McKinsey?

–  Jeg bryr meg ikke så mye om at det er et gap mellom toppsjefen og arbeideren, det kan være flere grunner til det. Hvis du har bygget et selskap og markedet belønner deg, er det vel fortjent. Det jeg bekymrer meg for, er at folk ikke får muligheten. Og at de som har penger, ikke gjør noe for dem som ikke har det. Det må være mer ansvarlighet. Blir det for ekstremt, fører det til ustabilitet.

Sosialdemokratisk helt

Bartons ideologiske forbilde er den britiske historikeren Tony Judt, som døde i august i 2010. Han er kanskje mest kjent for sin kritikerroste, 1000 sider lange bok om Europas historie etter annen verdenskrig, Postwar. Men den siste av hans bøker som ble gitt ut mens han fortsatt var i live, Ill Fares the Land, er et politisk forsvarsskrift for en moderne sosialdemokratisk tankegang.

–  Tony Judt er min helt. Ill Fares the Land grep meg, og han har rett når han peker på at det er sunt å se på inntektsforskjeller og sosial mobilitet, ikke bare vekst i brutto nasjonalprodukt, sier Barton.

Men blir det for dyrt å drive en vestlig velferdsstat, når asiatene toger frem med et minimum av offentlig velferd?

–  Produktiviteten i offentlig sektor er ganske svak over hele verden, viser våre undersøkelser. Man har ikke hatt den kreative destruksjonen som i privat sektor. Tiden et gjennomsnittlig selskap på S&P 500 holder seg på den indeksen, er nå 17 år. I 1930 var det 90 år. Du må forandre deg, eller dø. Offentlig sektor har det ikke slik, og det må forbedres.

–  Vil et gjeldstynget Europa klare seg?

–  Mange spør: Hva skal Europa gjøre? Vil det bli et museum som rike asiater vil besøke på ferie? Jeg tror det er fullstendig feil. Europa har en utrolig utdannelsesmessig fordel. Men vi må sørge for å holde tritt, ellers vil vi ikke ha de nødvendige ferdighetene som kineserne, brasilianerne og indonesierne raskt lærer seg.

Tekniske fag

Barton sier det for eksempel er tre millioner ubesatte stillinger i USA, til tross for en høy arbeidsledighet, på grunn av mangel på kvalifisert arbeidskraft.

– Et område jeg tror vi har tapt mye, er innen tekniske fag. Det er sveisere, radiologer, faglærte roller. Også Kina får dette problemet, de sender mange gjennom universitetene, men de har ikke fagfolkene til å sveise ting sammen, legge jernbanesporene, formannen som sørger for at fabrikken er effektiv. Det er den klassiske middelklassejobben, sier han.

Krisen skyver flere EU-innbyggere ut i fattigdom

Nesten hver fjerde innbygger i EU er fattig eller står i fare for å falle utenfor det ordinære velferdssamfunnet, viser EU-kartlegging.

Flere fattige

Ett av EUs fremste mål frem mot 2020 er å redusere fattigdommen.

Nye tall fra EUs statistikkbyrå viser en svak vekst i fattigdommen fra 2009 til 2010, midt under den største økonomiske nedgangsperioden etter annen verdenskrig.

I Norge ble det færre fattige.

Fattige

EU bruker tre statistiske målemetoder for å kartlegge fattigdommen.

•  Relativt lav inntekt.
• Store materielle forskjeller.
• Husholdninger med svært liten deltagelse i arbeidslivet.

I 2010 havnet 23,4 prosent av alle innbyggerne i de 27 EU-landene i én eller flere av disse tre gruppene. Andelen barn og unge under 17 år som var definert som fattige på denne måten, var 26,9 prosent.

I Norge var sammenlignbare tall henholdsvis 14,9 prosent (hele befolkningen) og 14,6 prosent (unge under 17 år).

Lav inntekt

En husholdning risikerer å havne i fattigdom når husstandens disponible inntekt er under 60 prosent av middelinntekten i et land.

I hele EU utgjør denne gruppen 16,4 prosent av alle innbyggerne.

Fattigdommen målt på denne måten er størst i Latvia (21,3 prosent), Romania (21,1 prosent), Bulgaria og Spania (20,7 prosent), og Hellas (20,1 prosent).

Mange tjener nesten like mye

I den andre enden av skalaen er Tsjekkia (9 prosent), Nederland (10,3 prosent), Slovakia (12 prosent) og Østerrike (12,1 prosent).

At færre innbyggere i disse landene risikerer å havne i den nederste delen av inntektspyramiden i samfunnet forteller også at det er små inntektsforskjeller mellom de store grupper av befolkningen.