Les også:

Postdoktor i finans, Aksel Mjøs, ved NHH peker på at små forbrukslån er kostbare å håndtere også for banker og finansieringsselskaper. Derfor ser han for seg at det her kan vokse frem et marked utenfor finansinstitusjonene også i Norge, skriver Bergens Tidende (BT).

Fortrinnene ved direkte långivning mellom personer, er selvfølgelig at man kan spare kostnaden og fortjenesten som finansieringsselskapene skal ha.

Dessuten ligger det en form for sosial kontroll i nettverkene hvor slike ordninger formidles, for eksempel Facebook. Faren for å bli hengt ut her kan redusere renten for låntageren, og risikoen for tap for långiveren.

I USA vokste såkalt peer-to-peer (P2P) lending seg til et stort fenomen gjennom finanskrisen da kredittilførselen i stor grad stanset opp. Da fikk mange amerikanere refinansiert sin kostbare kredittkort- og forbrukslån gjennom dette markedet.

–Tjenesten forsøker å spre dine utlån over flere investorer for å redusere risikoen, sier Henrik Lie-Nielsen. Han er sjef for Reaktor, et teknologiselskap som blant annet lager nettløsninger for banker.

Bare til menigheten.

Han understreker at denne formen for direkte långivning mellom personer har flere varianter. Noen tjenester formaliserer lån mellom personer som står hverandre nær. Det typiske er gjerne foreldre som låner til sine barn.

Andre lager ordninger innenfor menigheten, nabolaget eller vennekretsen.

Det mest vanlige er likevel å bruke nettsteder som formidler lån online etter auksjonsprinsippet på nettet.

Streng vurdering.

Her vil långivere kunne tilby penger til en viss rente og avdragstid, mens potensielle låntagere på sin side formidler hva de er villige til å betale. Og på store nettsteder som «prosper.com» og «lendingclub.com», møtes disse på en slik markedsplass utenfor finansinstitusjonene.

–Men nåløyet for å få lån er nokså trangt, sier Lie-Nielsen. Han viser til at disse nettstedene stort sett bruker enkle, men strenge regler for kredittvurdering.

–Derfor har tapene så langt også vært nokså små, sier Reaktor-sjefen.

Ved mislighold bruker disse nettstedene inkassobyråer slik finansieringsselskaper og banker gjør. I forhold til disse er kontraktene typisk enkle og uten sikkerhet.

Trenger konsesjon.

Dette er likevel ikke uproblematisk i Norge, ettersom lovgivningen åpner for en viss skjønnsvurdering.

–I utgangspunktet trenger du konsesjon for å drive finansieringsvirksomhet i Norge. Det finnes imidlertid noen unntak for kredittgiving i såkalt «enkeltstående tilfeller», sier seksjonssjef Kjell Arne Aasgaarden i Finanstilsynet.

I praksis betyr det at å låne til kjentfolk en gang i blant kan passere, men hvis man gjør et levebrød av sin utlånsvirksomhet og opererer med egen nettside vil man trenge konsesjon.

–Men hvis det er nordmenn som blir med på amerikanske ordninger, er det noe Finanstilsynet ikke kan prioritere eller få gjort så mye med, sier Aasgaarden.

Han understreker at dette ikke har vært særlig utbredt i Norge så langt.

Diskriminerer.

–Det er gjerne ytre sjokk som finanskrisen som driver frem slike ting. Men i motsetning til USA fikk vi ikke stopp i kredittilførselen her til lands, sier seksjonssjefen.

Både han og Aksel Mjøs understreker også at långivere ikke vil være beskyttet av Bankenes sikringsfond slik innskytere er i norske banker.

–Bankenes generelle oppgave med å vurdere kredittkvalitet og sortere lånesøkere er også sterkt begrenset i dette markedet. Dette vil selvsagt begrense lånestørrelse, varighet og kompleksitet for øvrig. Det passer derfor best for mindre og enklere lån, sier Mjøs.

Henrik Lie-Nielsen skulle ønske seg en klarere norsk lovgivning på dette området som gjorde det mulig å koble norske låntagere også mot norske investorer.

–Det blir større avstand mellom amerikanske långivere og norske låntagere. Og det svekker ordningen, sier Lie-Nielsen.