Les også:

«Vi tror regionen kan bli et nytt Toscana,» sa John Grønlien i Totalprosjekt til Hamar Arbeiderblad i desember 2001. Han presenterte en analyse som viste at Hamar, byen som allerede var velsignet med to olympiske ishaller, trengte nytt fotballstadion, ny innendørs treningshall, nye baner for bandy, håndball, basket og friidrett.

Næringsvirksomhet, boliger og idrett skulle sikre et selvfinansierende stadion.

Tung tåke

Når Aftenposten besøker Hamar drøyt åtte år etter er det lite som minner om Toscana. Istappene henger truende fra takskjeggene, tåken ligger tungt over Mjøsbyen, og byggingen av nye Briskeby stadion har satt kommunen fast i en økonomisk hengemyr.

Legendariske Hamar stadion – pluss en nabotomt – ble omregulert til boliger og kjøpesenter, og solgt. Kjøperen var det lokale selskapet Centrumgården. Kjøpesummen var 290 millioner kroner, 50 millioner ved avtaleinngåelsen, og resten i rater frem til 2015.

For disse pengene skulle Briskeby opprustes til HamKam, og Børstad Idrettspark skulle bygges ut for Hamar Idrettslag. Salget skjedde mens HamKam ennå var i Tippeligaen og økonomien i høykonjunktur.

Siden har det meste gått galt:

* Kommunen og idretten opprettet en mengde selskaper. Kommunen, som skulle betale, hadde liten kontroll med egne folk i selskapene. Idretten, som skulle få pengene, satt tungt inne i beslutningene.

* Salgsinnbetalingene ble utsatt fordi selgerne lånte penger med sikkerhet i de solgte eiendommene.

* Stadionselskapene satte i gang bygging av et næringsbygg til 120 millioner kroner ved Briskeby stadion, uten at dette var «selvfinansierende».

* Selskapene slapp opp for penger og måtte trygle kommunen om hjelp.

* Hamar Energi Holding, eid av Hamar kommune, ga lån og garantier som på det meste passerte 200 millioner kroner. «Midlertidige likviditetsproblemer» vedvarte.

* Kommunen måtte overta alle arenaselskapene 100 prosent, og ta hele risikoen for driften.

* Før jul måtte kommunen sprøyte inn 57 millioner kroner i frisk aksjekapital for å redde arenaselskapene.

* Totalprosjekt mener å ha 13–14 millioner kroner til gode.

* Konflikten med NCC, som bygget stadionanlegget, endte nylig med forlik. De kommunale arenaselskapene må punge ut 11–12 millioner mer enn forutsatt.

* Potten på 40 millioner kroner til fremtidig drift av idrettsanleggene er blitt inntektsført i et av selskapene.

* Flere er i søkelyset for mulige uheldige dobbeltroller.

Vannverkets ryddegutt

Styreproff Dag Jørgensen fra Gjøvik, som de siste par årene har ryddet opp etter vannverksskandalen på Romerike, ble i høst hyret inn som ryddegutt på Hamar. Han har overtatt som styreleder i de sentrale selskapene, og jobber med å få oversikt over et virvar av garantier, avtaler og transaksjoner.

– Situasjonen er uoversiktlig, men vi arbeider nå med å løse utfordringer én for én. Hvis alt går galt, kan dette bli riktig ille. Men hvis vi lykkes i å få ryddet opp i det meste, er det ikke sikkert idrettsanleggene belaster Hamar kommune i særlig grad ut over de innskudd som er gjort, sier Jørgensen.

Toscana på Mjøsstranda

Men hva mente John Grønlien i Totalprosjekt med «et nytt Toscana»?

– I tegningene la vi blant annet opp til lokalisering av det nye fotballstadionet nede ved Mjøsa. Anlegget skulle tatt opp i seg sjø- og innlandskulturen, og skulle også knytte til seg hotell og kultursenter. Dette kunne blitt et ikon for Hamar, sier Grønlien nå. Han kaller løsningen som Hamar valgte, lokaliseringen på gamle Briskeby, «den verst tenkelige». Totalprosjekt trakk seg ut da dette ble valgt.

Hamar-ordfører Einar Busterud kan ikke engang huske dette med Toscana. I kontorvinduet hans målbærer en liten skulptur av en fet hedmarking i båt, det viktigste: «bærre je ser Mjøsa».