Leter etter den siste oljen

Les også:

På et kontor i Øvre Strandgate i Stavanger sitter 70 ansatte og forvalter det som for nordmenn flest fortsatt er en godt bevart hemmelighet, nemlig deres eget – eller statens – heleide oljeselskap.

I dag er Petoro ti år, og klar til å vise mer muskler i beslutningene om hvordan vår felles olje- og gassformue best skal tas hånd om. Men det forutsetter at de får tilført større ressurser fra myndighetene.

Stort fall

Oljeproduksjonen var på sitt toppunkt da Petoro ble grunnlagt. Siden har den falt med nesten 50 prosent. Det har gitt en utfordring som Petoro-sjef Kjell Pedersen tar svært alvorlig.

- For å holde høyest mulig produksjon, og unngå at enorme verdier blir liggende igjen i bakken på de store, modne feltene, må det settes inn nye tiltak for å øke utvinningsgraden. I dag blir over halvparten av oljen liggende igjen på feltene, advarer han.

Pedersen understreker at man ikke kan satse på at de neste 40 år av norsk oljevirksomhet går like greit som de første 40.

Omstilling haster

- Det haster med store, tøffe omstillinger på norsk sokkel, sier han.

Petoro-sjefen viser til at det i tre viktige modne felt alene finnes et potensial for gjenværende og økt utvinning tilsvarende et par milliarder fat, de samme petroleumsmengder man antar finnes i Lofoten og Vesterålen.

- For å få opp dette, må det bores to, tre ganger flere produksjonsbrønner årlig, satses på nye, enklere utbyggingsløsninger og tas i bruk nye injeksjonsmetoder for å presse mer olje ut av reservoarene. Dette krever store investeringer, og disse investeringsbeslutningene må tas innen de neste fem årene for at det ikke skal være for sent. En stor del av Petoros portefølje ligger i modne felt, og vår viktigste oppgave fremover er å jobbe i lisensene for å prioritere økt utvinning, sier han.

Lønnsomt

Pedersen er forsiktig med å kreve økte ressurser for å gjøre denne jobben, men er samtidig ikke i tvil om at det vil være lønnsomt for Norge å gjøre Petoro i stand til – på et faglig og forretningsmessig grunnlag – å presse ytterligere på for at de riktige investeringsbeslutningene tas.

Kostbare tiltak

Han er også tilbakeholden med å kritisere Statoil, som er operatør på de fleste av feltene der Petoro er partner.

Samtidig legger han ikke skjul på at både Statoil og de store utenlandske oljeselskapene har mål som kan kollidere med satsing på lønnsomme, men kostbare tiltak for å få opp de siste dråpene på norsk sokkel. Investeringer i nye felt internasjonalt kan i mange tilfelle være vel så lønnsomt. Petoro er den eneste av de store rettighetshaverne på norsk sokkel som bare satser her hjemme, og som derfor ikke fristes av mulige større gevinster utenlands.

«Vår viktigste oppgave fremo er er å jobbe i lisensene for å prioritere økt utvinning» Petoros Kjell Pedersen ser utfordringer i årene som kommer. FOTO: SVEIN ERIK FURULUND

FOTO: Furulund Svein Erik

Store inntekter

Petoro bidrar med så mye som en tredjedel av statens inntekter fra petroleumsvirksomheten, og kunne i fjor fylle oljefondet med nye 100 milliarder kroner. Disse kom fra forvaltningen av statens direkte eierandeler i petroleumsvirksomheten (SDØE), som representerer en tredjedel av de utvinnbare reservene på norsk sokkel – like mye som Statoil sitter på.

Petoro skiller seg imidlertid fra andre oljeselskaper på flere måter. En viktig forskjell er at selskapet ikke har egne ansatte som leter etter, produserer og selger olje og gass. De kan ikke være operatører på felt, men er som rettighetshaver for staten med som partner i utvinningstillatelser. Slik kan de også delta i viktige beslutninger om leting, utbygging og drift. Samtidig har Petoro en svært rik eier, staten, og kunne derfor kjempe imot utsettelser av gode prosjekter som Valemon, da finanskrisen fikk andre oljeselskaper til å være mer forsiktige med investeringene.

Svekket konkurranse

Siden Petoro ble etablert, er mangfoldet og konkurransen på norsk sokkel blitt svekket ved at Statoil og Hydro har fusjonert, og de store internasjonale oljeselskapene har redusert sin aktivitet her. Statoil opererer nå 80 prosent av produksjonen på norsk sokkel, og har operatørskapet til 90 prosent av Petoros produksjon. Petoro har dermed færre å spille på for å utfordre operatøren på hva som er de beste løsningene for utvikling av feltene.

- Dette har gjort at vi har måttet gjøre mer av det tekniske arbeidet selv, og prioritere å følge opp enda grundigere de feltene som har størst mulighet for inntjening. En slik prioritering gjør at vi må redusere innsatsen på andre felt, sier Pedersen.

Han vil imidlertid ikke være med på at Petoros rolle er å være vaktbikkje overfor de andre oljeselskapene.

- Nei, vi vil heller kalle oss en verdiskaper og verdisikrer på norsk sokkel.

Resultat av Statoils «vingeklipping»

Petoro ble etablert i forbindelse med delprivatiseringen av Statoil i 2001, men grunnlaget for oljeselskapet ble lagt allerede under «vingeklippingen» av Statoil på midten av 80-tallet.

Den gang var det økende bekymring for Statoils dominerende posisjon på norsk sokkel og i norsk økonomi. Det statseide oljeselskapet ble kalt en gjøkunge, og Willoch-regjeringen tok initiativ til det som ble kalt en «vingeklipping».

I et bredt kompromiss i Stortinget ble det besluttet å overføre ca. halvparten av Statoils eierandeler i oljelisenser til en ny konstruksjon, Statens direkte økonomiske engasjement (SDØE).

Men fordi det statlige embetsverket ikke hadde ressurser til å drive forretningsvirksomhet på et slikt størrelsesnivå, ble Statoil bedt om å forvalte SDØE.

Da Statoil ble delprivatisert i 2001, var dette ikke lenger mulig, og Petoro ble etablert for å forvalte statens egne eierandeler. Det helstatlige aksjeselskapet fikk et forretningsmessig mandat, der målet var å maksimere den økonomiske verdien av SDØE.

Uregjerlig gigant

Samtidig ønsket ikke politikerne at Petoro skulle bli en ny, uregjerlig gigant. Gjennom et nedsalg til Statoil, Hydro og andre oljeselskaper ble SDØE redusert med 21,5 prosent. Det ble også lagt begrensninger på Petoros virksomhet, blant annet at det ikke skulle være operatør, kun være rettighetshaver på norsk sokkel, og ha et tak på antall ansatte.

Etter fusjonen mellom Statoil og Hydro i 2007 har imidlertid diskusjonen om å finne en motvekt til Statoils dominerende posisjon blusset opp på ny, og både opposisjonen og senere Arbeiderpartiet har tatt til orde for å styrke Petoro. Petroleumsmeldingen, som skal komme før sommeren, vil vise om olje- og energiminister Ola Borten Moe og Regjeringen vil følge opp.