De syr klærne våre for to kroner timen

Klokken er litt over halv seks og det begynner å skumre i et av Bangalores industristrøk. Vi står 70–80 meter unna en av byens tekstilfabrikker sammen med K. R. Jayaram, leder i fagforeningen Gatwu. Vi venter på at tekstilarbeiderne skal bli ferdige med dagens arbeid ved symaskinene.

Fikk juling

Jayaram har kommet for å fortelle om deres rettigheter. Han vil ikke at vi skal gå nærmere fabrikken, det er nemlig ikke helt ufarlig. Da han nylig besøkte en annen fabrikk for å agitere, ble han strippet for alle klær bortsett fra underbuksene og deretter banket opp.

–Jeg har fortsatt vondt her, sier han og peker på det venstre kinnet.

Han frykter ikke for egen sikkerhet, men vil ikke at Aftenpostens utsendte skal få problemer.

Så kommer de første arbeiderne ut porten, og kort tid etter er hele gaten et fargerikt skue av sari-kledde kvinner. Mange stopper opp og lytter når Jayaram snakker.

Både denne og de rundt 1200 andre tekstilfabrikkene i Bangalore i India eksporterer mesteparten av klærne de syr til kjente, vestlige kjeder som H&M, GAP, Nike, Marks & Spencer, Wallmart, Tesco og en rekke andre.

En av tekstilarbeiderne, Rajnahnajma M. (32) forteller at hun tjener 136 rupi (18 kroner) dagen. Hun er eneforsørger for familien, som i tillegg til henne selv består av mann og fire barn.

–Bare til mat

–Lønnen rekker bare til mat, sier hun alvorlig og stryker seg over magen.

Hun er likevel blant de best betalte. I perioden 2001–2009 var den lovpålagte minstelønnen for tekstilarbeidere i India 71,5 rupi (9–10 kroner) dagen, men ble høynet til 127 rupi (17 kroner) i fjor etter press blant annet fra Gatwu. Nylig ble den senket igjen til 122 rupi. Flere fabrikker opererer likevel med minstelønn på 113 rupi (15 kroner). Nå blir det rettssak, og Gatwu håper å få fabrikkene til å respektere minstelønnen.

Uansett er det langt under hva det internasjonale nettverket Asia Floor Wage mener er levelønnen. En levelønn skal dekke mat, rent vann, husrom, klær, skolegang, helse og litt sparing. I India er den beregnet til 268 rupi (36 kroner) dagen – eller 6968 rupi (930 kroner) i måneden.

Stengte fabrikken

På vei tilbake til Gatwus kontor etter agitasjonen, møter Jayaram seks unge kvinner. Fabrikken de jobbet ved, ble stengt på dagen for en tid tilbake. Ifølge indisk lov og inngåtte avtaler har arbeiderne krav på erstatning. Men flere måneder har gått, og kvinnene har ikke sett noe til pengene. Nå vil de melde seg inn i Gatwu for at foreningen skal ta saken for dem.

–Det er vanlig at fabrikker stenger på dagen for å starte et annet sted. De stikker fra regninger og forpliktelsene overfor arbeiderne, sier Jayaram, som også påpeker at det et 18 års aldersgrense for denne typen arbeid.

Disse jentene var 16 da de startet, nå er de 20. –De har vært barnearbeidere, slår han fast.

Selv om fagorganisering er lovlig i India, har motstanden i tekstilbransjen vært sterk. Jayaram begynte selv i bransjen i 1979 og ble etter hvert svært opprørt over behandlingen av de ansatte. I 2000 opprettet han en intern fagforening på arbeidsplassen. Det var ikke populært hos ledelsen. Jayaram ble frosset ut og beskyldt for tyveri.

I 2006 startet han Gatwu. Hverdagen er tøff for Jayaram og de lokale tillitsvalgte på fabrikkene.

Må stå skolerett

Aftenposten får møte fem av den. De forteller at det som oftest er de som får svi hvis ledelsen er misfornøyd med noe. En vanlig avstraffelse er at den tillitsvalgte blir nektet å jobbe og må stå foran alle de andre – gjerne i flere timer.

–Vi tillitsvalgte må tåle mye, men det fører til at de andre får det bedre, sier Yamuna.

Jayaram mener det ikke er arbeiderlovene i India som er problemet.

–Arbeidervernet er bra, men implementeringen fungerer ikke. Fabrikkene respekterer ikke lovene.

Han forteller at seksuell og verbal trakassering, høye produksjonskrav, hyppige jobbytter og manglende kontrakter er vanlig.

En undersøkelse fra i fjor, gjort av de indiske organisasjonene Cividep og SOMO om tekstilarbeidernes kår i Bangalore, bekrefter at det til tross for økt fokus på arbeidsforhold ikke er blitt bedre – heller verre. Det rapporteres blant annet om manglende sykebetaling, lange arbeidsdager, ubetalt overtid og ansatte som får munnkurv når internasjonale kjøpere er på inspeksjon.

Håper på kleskjedene

For at det skal skje noe, mener Jayaram at de store merkevarekjedene og forbrukerne må stille krav om anstendige arbeidsforhold hos dem som produserer varene.